De spektakulære etappene som vil avgjøre Giro d’Italia

Bilde: TT

Giro d’Italia lever opp til ryktet sitt som klatrernes ritt, mener Betssons sykkelekspert.

Av Jarle Fredagsvik, Betssons sykkelekspert

Følg Jarle Fredagsvik på Twitter

Støvellandet er et overflødighetshorn når det kommer til stupbratte veier og majestetiske fjell. Mortirolo, Stelvio, Gavia, Colle delle Finestre, Mount Etna, Zoncolan og Passo di Giau er bare noen av mange muligheter arrangøren har å plukke fra hvert år.

Les om Norges største sykkeltalenter her.



Jeg tok nylig en prat med sportsdirektør Gabriel Rasch i Team Ineos, og han hadde et interessant poeng:

– Det som overrasker meg litt i Tour de France, er at fjellene aldri er harde nok, lød påstanden.

Bakker som stiger med åtte prosent i snitt, fyker topptrente atleter på lett, aerodynamisk utstyr opp i en fart på opp imot 30 kilometer i timen. Var dette alt dere hadde å by på, liksom?

Vi er 13 etapper inn i årets Giro d’Italia. Fram til nå har fokus vært på å holde seg posisjonert i sammendraget. Unngå uhell og velt som kan koste deg hele treukersrittet.

Først nå starter duellene som har sendt brorparten av sykkelsportens mest drevne klatrere til Italia denne våren. Forført av rosa champagne, en dose italiensk arrangørkaos og stupbratte profiler. Først ut, ikoniske Monte Zoncolan.


Simon Yates i første etappe av årets Giro d'Italia i Torino, den 8 mai 2021
Simon Yates i første etappe av årets Giro d’Italia i Torino, den 8 mai 2021 (Bilde: TT)

Etappe 14: Cittadella – Monte Zoncolan

Tour de France har sitt Mont Ventoux. La Vuelta har Alto del Angliru. Og Giro d’Italia har – blant annet – Monte Zoncolan. Rundt 100 000 mennesker tar seg vanligvis opp langs løypa i Covid-19-frie tider. Med sin plassering i De karniske Alpene, fjellkjeden mellom Øst-Tirol, Kärnten og Friuli har arrangøren tre valg når den endelige traséen skal legges: Ovaro, Sutrio eller Priola.

I herreklassen debuterte stigningen i 2003. Det skapte en viss forventning da La Gazzetta dello Sport i forkant omtalte den som grusom. Den har vist seg å leve opp til sitt rykte som en av de aller tøffeste klatringene i Europa. Da – som nå – ankom feltet fra Sutrio i øst. Ofte referert til som ’den enkle siden’.

Dette gjør at man går glipp av den nærmest religiøse passeringen av kilometer-skiltingen, med bilder av mange av de største, italienske syklistene gjennom tidene. Det starter med Ottavia Botecchia og Alfredo Binda, og kulminerer med Gilberto Simoni – to ganger Giro d’Italia-vinner, og den siste som vant på Zoncolan via den østre passasjen.

Den omtales som ’enkel’, men i realiteten er det ikke veldig stor forskjell på dem. De siste tre kilometerne stiger 13 prosent i snitt. Maksimalgraden plasserer seg et sted godt over 20 prosent. Halvparten av de seks som har triumfer på Zoncolan, har for øvrig vunnet giroen samlet til slutt: Simoni (2003), Ivan Basso (2010) og Chris Froome (2018).

Som den antatt beste klatreren i rittet, vil det kunne bli et godt omen for Egan Bernal om han skulle kopiere bragden. I sin higen etter å innkassere karrieren andre Grand Tour-triumf, i en alder av bare 24 år.

Vi får ta Simonis ord på dette, men før Froome vant her for tre år siden, uttalte han:

– Den enkleste partiene av stigningen er like tøff som de bratteste fjellene i Tour de France.

Etappe 16: Sacile-Cortina d’Ampezzo

– This is the tappone of the Giro, uttalte Mauro Vegni for noen måneder tilbake. Han omtalte den 16.-etappen: 212 kilometer mellom Sacile og Cortina d’Ampezzo. Hadde du ikke vært syklist med startnummer denne dagen, hadde dette vært en helt strålende rute for turister som ønsket å ta en nærmere titt på de storslagne Dolomittene, øst i Italia. Som deltaker i giroen, har Vegni dårlig nytt til deg: Dette er den aller hardeste etappen i hele rittet.

De siste årene har begrepet everesting gjort sitt inntog på treningsapp’ene Strava og Swift. Kort fortalt går det ut på at mosjonistene legger ut på treningsturer som matcher Mount Everest i antall høydemeter (8848).

Dette er ikke riktig så ille. Men et vesentlig poeng er at den dukker opp i slutten av den andre uka av en Grand Tour. Da er 5700 høydemeter relativt spektakulært.

På vei mot Passo di Giau (2236 meter over havet), fjellet som kan avgjøre hele rittet, blir rytterne utfordret av Passo Fedaia (2057) og Passo Pordoi (2239, og Cima Coppi – det høyeste punktet i årets ritt). Feltet kommer inn i den siste bakken fra Selva di Cadore, og det venter 29 tornanti (serpentinersvinger) og tre tuneller på vei mot toppen. Det dreier seg om vern for snøskred på vei opp til det populære vintersportsstedet.


passo-giau-dolomittene
Bakkene opp mot Passao Giau dolmittene (Bilde: TT)

Igjen, hadde jeg vært turist i dette terrenget, hadde jeg gått for en risotto con bruscandoli (risotto med viltvoksende humle) og et glass vini bianchi på Ristorante da Aurelio én kilometer før toppen.

I stedet skal proffsyklistene slite seg opp her, mens de drukner sine sorger i energidrikke. 9,9 kilometer og en gjennomsnittlig stigningsgrad på 9,3 prosent. I 2200 meters høyde på toppen, kommer det til å rive godt i lungene.

Synet som venter deg på toppen er mektig. Panoroma-utsikt mot Novolau og dell’Averau. Begge tinder på over 2500 meter. Etappen ender imidlertid ikke her. Nå gjenstår en ganske krevende 17 kilometer lang passasje ned til ”Dronninga av Dolomittene”, og vertskapet for Vinter-OL i 2026, Cortina d’Ampezzo.

Mastodonten i Vegnis kunstverk av en 2021-utgaven, vil det ikke finnes maken til i andre ritt denne sesongen. Vinneren her, kan med rette smykke seg med det faktum av å være blant verdens beste klatrere på to hjul. At det vil foregå en høyhastighetsduell også på vei nedover mot Cortina, gjør det hele litt ekstra vanskelig å spå.

I en litt bedre form enn han har vist fram hittil i rittet, hadde det kledd en rytter som Vincenzo Nibali veldig godt å gå på offensiven her. Dette er også den store dagen for rytterne har mål om bære maglia azzurra (klatretrøyen) hele veien inn til Milano.



Etappe 17: Canazei – Sega di Ala

Du overlevde både Zoncolan og den brutale ferden gjennom Dolomittene. Så dukket den opp: Den forferdelige hviledagen. Etterlengtet, men likevel et hinder for noen av rytterne som slett ikke får beina skikkelig i gang igjen rett etter at de blir tatt ut av konkurransen.

Der man avsluttet med utforkjøring ned til mål dagen i forveien, venter det aller råeste for tifosien (sykkelfansen) her: Mountain top finish på Sega di Ala.

Etappen er i sin helhet lagt til Trento-regionen. Den begynner egentlig ganske straight forward, men de siste fem milene sender rytterne opp to steile førstekategorier. Passo San Valentino er 14,8 kilometer lang og stiger i 7,8 prosent i snitt. I begynnelsen av klatringen skyter prosenten opp i 14. Etter ti kilometer flater den noe ut, og dette kan være en fint punkt å sette inn et avgjørende støt på. Over toppen venter nemlig en rask utforkjøring inn mot den avgjørende bakken.

Sega di Ala har ikke blitt benyttet i Giro d’Italia tidligere, men dukket opp i Giro del Trentino i 2013. Etapperittet lever videre i dag, men har tatt en navn som gjør det tindrende klart hvor på kartet vi befinner oss: Tour of the Alps. Vincenzo Nibali gjorde som Simoni ti år i forveien: Han vant Trentino-oppkjøringen først, og fulgte opp med sammenlagtseier i Giro d’Italia.

Den sicilianske mesteren tok over minuttet på Cadel Evans her, og mer enn halvannet minutt på Bradley Wiggins. Det er definitivt ikke en klatring man skal undervurdere. De første seks kilometerne snitter på over 10 prosent. Det flater så litt ut, før man møter en vegg som er 2,5 kilometer lang, holder mer enn 12 prosent i snitt og peaker på hele 17! Fra Lessina Trentina-platået er utsikten over nasjonalparken spektakulær.

Årets utgave av Tour of the Alps ble for øvrig vunnet av Simon Yates foran Pello Bilbao og Aleksandr Valsov. Briten benyttet anledningen til å sjekke ut både San Valentino-passet og Sega di Ala sammen med lagkameratene Cameron Meyer, Callum Scotson og Nick Schultz. Trolig har sammendraget satt seg på dette punktet i rittet, slik at dette blir en av de siste muligheten til å klore til seg en prestisjetung etappeseier fra årets giro.

Hvis Yates skal kopiere Nibali og Simoni, bør han kjenne sin besøkelsestid her.



Etappe 20: Verbania – Valle Spluga-Alpe Motta

Én siste mulighet! Tidligere har vi sett dramatikken i sammendraget gå helt inn til den siste aller siste dag av Giro d’Italia. Basert på tidsdifferansene så langt i rittet, kan det meget vel skje igjen.

Etappe 19 og 20 er også lagt til Alpene, men hovedfeltet har manøvrert seg vestover for å være i striking distance til den avsluttende tempoen i Milano. Med over tre mil på temposykkelen kan en rytter som Remco Evenepoel kunne ta igjen litt av det tapte, dersom brikkene ikke har falt hans vei Alpene i det som er hans aller første konkurranse i 2021.

Lørdagens etappe er den tøffeste av de to. Hele 4200 høydemeter, og mesteparten av dem i andre halvdel av den litt over 16 mil lange etappen. Den starter i Verbania og man setter kursen nordvestover mot grenseovergangen til Sveits. Her venter to fjellpass som begge bringer rytterne mer enn 2000 meter over havnivået: San Bernadino (23 kilometer á 6 prosent) og Splügenpasset (8,9 kilometer á 7,3 prosent). Fjellovergangen dukket opp i Giro d’Italia-sammenheng så langt tilbake som i 1965 da Vittorio Adorni var førstemann over toppen.

Her snur rittet igjen, og vender nesa tilbake til moderlandet. Opprinnelig var det planlagt målgang etter utforkjøringen ned til Campodolcino, men arrangøren endret mening og la til 8,9 kilometer opp til Alpe Motta i stedet. Klatringen er bratt i starten, men flater ut igjen foran de siste kilometerne. Her venter passasjer over ti prosent og maksimalt 13 prosent.

Det vil definitivt være verdig etappevinner som kan juble over mål, men det er ikke Alpe Motta i seg selv som er den største utfordringen her. Det er slitasjen på kroppen fra de 19 foregående etappene, og at hodet omtrent ikke får hvile mellom de tre toppene som er plassert på etappens siste ti mil.

Terrenget er såpass hardt – og høyt – at det nok vil skille mellom de aller beste. Håpet er at ikke alt er avgjort foran tempoduellen dagen etter, og at vi får spenning hele veien inn til Piazza Duomo i hjertet av Milano.

I 2012 hadde Ryder Hesjedal 31 sekunder ta inn på Joaquin Rodriguez etter forseringen av Stelvio-passet på rittets nest siste dag. Etter tempoetappen sto canadieren igjen som vinneren med en margin på 16 små sekunder.

Også de siste fem årene har marginene vært små etter rundt 3500 kilometers sykling. Vincenzo Nibali (+ 52), Tom Dumoulin (+31), Chris Froome (+46 ), Richard Carapaz (+1:05) og Tao Geoghegan Hart (+39).

La oss se hvor godt arrangøren treffer denne gangen. Én ting er i hvert fall sikkert: Årets Giro d’Italia-vinner vil være en klatrer av det helt ualminnelige slaget.



Følg Betsson på Twitter!