Dette venter Jens Petter Hauge i Milan

(bilde: TT) 

Det begynner å bli en del år siden Milan var et lag fullt superstjerner som sanket trofeer i øst og vest, men etter nesten et tiår med stagnasjon er det nå ting som tyder på at Jens Petter Hauges nye arbeidsgivere er på rett vei igjen. 
 
Av Lars Sivertsen, fotballekspert hos Betsson 

Følg Lars Sivertsen på Twitter!

Mot slutten var det lett å forstå hvorfor Silvio Berlusconi måtte selge sin elskede fotballklubb. I de siste fire sesongene under Berlusconis eierskap havnet Milan på henholdsvis åttende, tiende, syvende og sjetteplass. Det var kun et par år siden Milan hadde spilt kvartfinale i Champions League mot Barcelona, men det var det stadig vanskeligere å se for seg at dette laget kunne komme tilbake til det nivået under Berlusconis eierskap. Med Gabriel Paletta i midtforsvaret, Juraj Kucka på midtbanen og Gianluca Lapadula på topp var dette et lag som føltes fryktelig langt unna det en Milan-lagoppstilling så ut som under klubbens velmaktsdager.  
 
«Siden pengene fra oljebaroner begynte å flomme inn i fotballen, så trenger en klubb som ønsker å være på det nivået der Milan er nødt til være mer ressurser enn det en enkelt familie kan bidra med», sa Berlusconi i et radiointervju etter at han hadde til slutt hadde solgt klubben. Det hører også med til historien at Berlusconi, selv etter sine standarder, hadde ganske voldsomme juridiske problemer på denne tiden. 



Balladen om Li Yonghong 

Men om det var tydelig at Berlusconi ikke kunne finansiere Milans ambisjoner lenger, så var det heller aldri åpenbart om klubbens nye eier, den kinesiske forretningsmannen Li Yonghong, heller hadde det. Det er langt fra Milanello til Kina, både geografisk og kulturelt. Alle er klar over at det nå finnes veldig mange veldig rike menn i Kina – og at vi ikke nødvendigvis vet all verdens om alle av dem.  
 
Li Yonghong var dog en spesielt diffus figur: Da New York Times forsøke å komme til bunns i hvem Li var og hvor pengene hans kom fra oppdaget de flere urovekkende ting: Li utga seg for å være gruve-magnat, men da New York Times undersøkte nærmere så viste deg seg at ingen de snakket med i den kinesiske gruvebransjen hadde hørt om Li Yonghongs gruveimperium. Kina er et land med nesten dobbelt så mange innbyggere som hele Europa, med over hundre millionbyer, delt inn 23 provinser, fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå og to spesielle administrative regioner. Så det bør sies at dersom det finnes noe sted i verden der det faktisk er mulig å ha et omfattende gruveimperium som ingen egentlig har hørt om, så er det i Kina. 


Li Yonghong
Li Yonghong etter kjøpet av AC Milan. (Bilde: TT).

Likevel, kilden til Lis tilsynelatende rikdom var og forble mystisk. Li hevdet overfor Milan at han eide fosfatgruver i byen Fuquan i Guizhou-provinsen, men kinesiske selskapsregister viste at disse gruvene i realiteten var eid av selskapet Guangdong Lion Asset Management. Guangdon Lions registrerte hovedkvarter lå i en skyskraper i Guangzhou, men da New York Times dro dit i august 2017 oppdaget de at «kontorene var stengte, med et varsel om utkastelse på døren. På innsiden var det et kaos av stoler og pulter, datamaskiner manglet harddiskene sine og larver fråtset i søppelbøttene». Da de ble spurt om en kommentar insisterte Milan på at Mr Lis kontroll over gruvene hadde blitt bekreftet av advokatene og bankene som var involverte i transaksjonen da han kjøpte klubben. 

Les også: Gareth Bale: Tro, håp og nostalgi i Nord-London

Uff da 

Alt dette er relevant fordi det forklarer hvordan Milan endte opp med å bli eid av Elliott Management Corporation, et amerikansk hedgefond som har rykte på seg for å drive med såkalt «asset stripping». Da Li kjøpte Milan fra Berlusconi for 740 millioner euro våren 2017 skal rundt halvparten av summen ha vært et lån fra Elliott. Planen var å få Milan tilbake til toppen, raskt, og den sommeren brukte klubben ganske heftige summer på overgangsmarkedet: Leonardo Bonucci ble hentet fra Juventus for 42 millioner euro, Andre Silva fra Porto for 38 millioner, Andrea Conti fra Atalanta for 24 millioner, Hakan Calhanoglu fra Leverkusen for 23 millioner, Lucas Biglia fra Lazio for 19 millioner , Mateo Musacchio fra Villarreal for 18 millioner og Ricardo Rodriguez fra Wolfsburg for 15 millioner. Franck Kessie ble også hentet på et to års lån fra Atalanta for en låneavgift på 8 millioner euro og med en forpliktelse om å gjøre overgangen permanent for 24 millioner etter de to årene. Nikola Kalinic ble hentet fra Fiorentina i en lignende avtale, et lån på en sesong for en avgift på 5 millioner euro og en krav om å hente han permanent sommeren etter for 20 millioner. 


Bonucci
Leonardo Bonucci ble aldri noen suksess i AC Milan. Etter bare en sesong ble han solgt tilbake til Juventus. (Bilde: TT).

Noen spillere ble solgt, men for marginale summer. Alt i alt gikk Milan 160 millioner euro i minus på overgangsmarkedet den sommeren, pluss de 44 millionene man forpliktet seg til å bruke på Kessie og Kalinic. For en klubb som ikke var kvalifisert til Champions League, som ikke har Premier League-klubbenes uendelige TV-inntekter, og som var eid av en mann som kanskje eller kanskje ikke hadde et gruveimperium i Kina, så var dette ganske heftige utlegg å forplikte seg til. Etter å ha brukt over 200 millioner euro på nye spillere havnet Milan den neste sesongen igjen på sjetteplass, det samme som sesongen før. 



Fravel, Mr Li 

De fikk, ikke overraskende, problemer med UEFAs FFP-regler og ble truet med utestengelse fra Europa League året etter. Og sommeren 2018, bare litt over et år etter at Yonghong kjøpte Milan, overtok Elliott Management klubben fordi Li ikke hadde betalt avdragene på lånet han tok for å kjøpe klubben året før. Man kan alltids lure på hvorfor Li for eksempel ikke solgte en andel av klubben slik at han kunne møte avdragsbetalingene, i stedet for å miste alt på en gang. Ifølge Financial Times hadde Li flere muligheter mot slutten til å gjøre nettopp dette. Men så er det også mye i denne sagen som i utgangspunktet ikke er lett å bli klok på. Hva slags ressurser Li Yonghong egentlig hadde tilgang til og hvor de kom fra forblir et uoppklart mysterium. 
 
Da Elliott tok over Milan var det mange som fryktet det verste, for eksempel at fondet kom til å selge unna alt som kunne selges slik at de kunne få tilbake pengene de hadde lånt til Li. Men Elliot har vist seg å ha andre planer for Milan. Dette er tross alt en klubb med en enorm global merkevare, som kun de siste 5-10 årene har havnet litt i bakevjen av den internasjonale toppfotballen. Dersom Milan kan drives på en smart måte og klore seg tilbake til toppen av Italiensk og europeisk fotball vil Elliott sitte på en klubb som kan selges for langt mer enn hva de lånte til denne litt mystiske figuren Li Yonghong. 


San Siro
Uten for AC Milans hjemmebane, San Siro. (Bilde: TT).

Elliott-planen 

For å ta Milan tilbake til toppen har Elliott hentet Ivan Gazidis fra Arsenal som daglig leder. Gazidis sitt ettermæle i Nord-London er ikke bare positivt, og etter å ha vært daglig leder der mellom 2009 og 2018. Mange Arsenal-supportere vil assosiere han med en periode av klubbens historie der avstanden mellom Arsenal og lagene som vinner Premier League regelmessig ble større, og den så langt litt rufsete perioden etter at Arsene Wenger ga seg. Man mistenker at Elliott på sin side ser Gazidis som en mann som var daglig leder for Arsenal i en periode der klubben regelmessig kvalifiserte seg til Champions League, til tross for at de ikke mottok store penger fra eierne (som Chelsea og Man City) eller hadde Manchester Uniteds enorme inntektskilder. 
 
Når det gjelder sportslig ledelse har det vært litt turbulent i Milan etter at Elliott tok over. Leonardo ble først hentet inn som sportsdirektør, men han valgte å dra tilbake til Paris Saint-Germain etter kun en sesong. Paolo Maldini ble hentet in sommeren 2018 som «Sporting Strategy and Development Director», men har siden blir forfremmet til «Technical director». Gennaro Gattuso var hovedtrener da klubben skiftet eier, men etter at Milan endte kun ett poeng unna Champions League plass i 2018/2019-sesongen ble han erstattet av Marco Giampaolo. På overgangsmarkedet var fokuset nå i mye større grad på yngre spillere som kan utvikle seg, og sommeren 2019 hentet klubben navn som Rafael Leao, Theo Hernadnez og Ismael Bennacer (som i fjor sommer var henholdsvis 20, 21 og 21 år gamle). Giampaolo hadde gjort en god jobb i Sampdoria og ble sett på som en mann som vil jobbe godt med disse unge spillerne, men Milan startet sesongen katastrofalt og Giampaolo ble sparket etter kun syv kamper i Serie A. Rutinerte Stefano Pioli, som før Milan hadde vært hovedtrener for hele 13 forskjellige klubber, kom inn for å stabilisere ting. 



Zlatan-effekten 

Under Pioli har ting gått bedre enn mange kanskje hadde ventet, spesielt etter at Zlatan Ibrahimovic ankom i vinter. Mange av Milans nøkkelspillere er relativt unge og få har erfaring fra det absolutte toppnivået, så i tillegg til at han har levert på banen så blir Zlatan-effekten på trening og i garderoben trukket frem som noe av grunnen til at ting har falt på plass for Milan i 2020. «Vi fikk det vi forventet», sa sportsdirektør Paolo Maldini til The Athletic nylig.  

«Vi har et ungt lag, som selv om det er selvsikkert på noen måter så er det litt usikkert på andre måter. Hans tilstedeværelse hevet konkurransenivået på treningsfeltet. I fotball er det mye som utvikler seg over tid, men noen ting er like sanne nå som de var i fortiden. Viktigheten av konkurranseånd på trening er en av disse». 
 
«Ibra er en leder», forklarte den kroatiske angriperen Ante Rebic tidligere i år. «Før Juventus-kampen sa han at han skulle vise Juventus hvordan man spiller fotball. Det var hans måte å fyre oss opp på». 
 
I andre halvdel av forrige sesong, etter at Zlatan ankom Milanello, spilte Milan 21 kamper hvorav de vant 13, spilte seks uavgjort og tapte kun to. Det holdt ikke til Champions League-plass, men det var nok til å overbevise ledelsen om å gi Stefano Pioli fornyet tillit. Det ryktes at planen egentlig var å hente inn Ralf Ragnick, den sportslige arkitekten bak Red Bull Salzburg og Red Bull Leipzig, for å forme et nytt og moderne Milan etter hans ideer. I stedet har man altså valgt å fortsette med Pioli, og Milan står med to seiere på sine to første kamper i Serie A så langt. Denne sommeren lykkes også Milan å hente kjempetalentet Sandro Tonali fra Brescia, til tross for sterk konkurranse fra byrival Inter – en signering som har skapt optimisme for fremtiden. 


Ante Rebic
Ante Rebic er en viktig spiller i Milan. (Bilde: TT).

Fremtiden 

I tillegg til direktør Paolo Maldini har Milan hentet inn en ung sjefsspeider i Geoffrey Moncada, som jobbet i Monaco da de endte opp med å vinne Ligue 1 og komme til semifinalen i Champions League. De har også hentet den mer analyse-fokuserte tyskeren Hendrik Almstadt som «Head of Football Operations», mens Romas tidligere sportsdirektør Ricky Massara har blitt hentet in for å fylle samme rolle i Milan. Den observante leser vil ha lagt merke til det begynner å bli en del direktører nå, og det er jo vanskelig å ikke mistenke at med alle disse kokkene på plass så er potensialet for en del søl ikke helt ubetydelig. 
 
Å lede Milan tilbake til toppen er ingen liten utfordring. For 15 år siden, da Carlo Ancelotti var sjef på sidelinjen og spillere som Clarence Seedorf, Paolo Maldini og Andriy Shevchenko var sjefer på banen, var Milan den fotballklubben i verden med tredje størst omsetning – like bak Real Madrid og Manchester United. Ifølge Deloittes nyeste rangering ligger Milan nå på 21. plass, like over Leicester City, men like bak West Ham. Juventus, Italias rikeste klubb med voldsom margin, har nå godt over dobbelt så stor årsomsetning som Milan. Skal den italienske tronen gjenerobres må økonomien bedres, men dette kommer ikke til å skje over natten. Så i mellomtiden må Milan få mer ut av pengene de bruker enn rivalene sine. Det er formodentlig her Elliotts ungdomslinje kommer inn i bilde: Fremfor å bruke store summer man ikke har på superstjerner så er planen å hente fremtidens superstjerner. Spillere som kan utvikle seg til å enten kan løfte Milan til toppen eller som kan selges videre for profitt. Alle disse speiderne og direktørene er der for å oppnå dette målet, å få best mulig resultater med de litt midlene Milan faktisk kan bruke. 
 
Det er her Jens Petter Hauge forhåpentligvis vil passe inn i det hele. Dersom han kan klare å bidra på førstelaget til Milan vil han være et kupp for den prisen Milan betaler for ham. Hauge kommer til en klubb som har hatt sin storhetstid, som har gått gjennom nesten et tiår nå med gradvis stagnasjon, men som nå har en forholdsvis ung stall og ambisiøse ledere som mener de vet veien tilbake til toppen. Dette er ikke Milan-laget mange kanskje husker, men det er mye som tyder på at dette kan være et veldig spennende sted å være for en talentfull ung bodøværig i de kommende årene.