La Haaland være Haaland

Bilde: TT

Ingen kan anklage Erling Haaland for å ikke være seg selv, og vi bør slutte å forvente at han skal være noe annet.

Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert

Følg Lars Sivertsen på Twitter!

Jeg hadde vel egentlig ikke sett for meg at jeg en dag ville bli ringt opp av en riksdekkende engelsk radiokanal og bli bedt om å redegjøre for hvorfor jærbuer er litt ordknappe. Det var ikke helt det som skjedde heller, men seansen på Talksport mandag kveld var snodig nok som det var.

Men det er altså her vi er med Erling Haaland, han har blitt så stor så fort at selv i de fjerne ytterpunktene av dragsuget hans skjer det merkelige og uventede ting.



Snodig

Det er liksom litt hinsides de vanlige parameterne i virkelighetsoppfatningen vår at det som for noen få år siden var en litt spinkel guttunge fra Bryne nå er et fysisk monster som har scoret 41 mål på 34 kamper denne sesongen, og som er en av de heteste fotballspillerne på planeten.

Det er som et fotballhistorisk jordskjelv, så absurd og så omfattende at det forårsaker små etterskjelv av snodigheter der man minst venter det.

At jeg står i hagen og snakker på radio om jærbuens sosiokulturelle finurligheter var et mikroskopisk etterskjelv av surrealisme i det fjerne. At VG-sporten brukte en hel forside på å formidle hva Jacqui Oatley tenkte om det hele var et langt større et.

Egentlig var det synd at vi ikke fikk reaksjoner i de engelske mediene på norske mediers reaksjoner på de engelske medienes reaksjoner på Haaland-intervjuet. Saken kunne surret og gått som en slags sirkulærøkonomi, bærekraftige sportsnyheter som ikke forbrenner noen former for fossilt nyhetsbrensel. Har noen spurt Henry Winter? Hva tenker Drillo? Og hvordan passer Ivar Morten Normark inn i det hele? Dette kan gå frem og tilbake, her er det fortsatt mye å hente.

Konstant storm

Haaland har over det siste året oppnådd en form for berømmelse som lever sitt eget liv. Han er det rolige øyet av en nesten konstant mediestorm som kverner ut utallige artikler, meninger, tweets og vas.

Det sier mye at de to store utenomsportslige sakene vi har hatt rundt Haaland så langt har vært først et snapchat-bilde som åpenbart var falskt, men som likevel endte opp med å komme under huden på Neymar og stort sett hele PSG.

Den andre var altså denne uken, noen sekunder av et lengre intervju som var klippet ut og kombinert med sekunder fra andre intervjuer, der sluttproduktet ga et tydelig inntrykk av at Haaland heller vil mose hånden gjentatte ganger i en bildør enn å snakke med reportere.

Det er lett å se for seg at Haaland må være litt oppgitt av det hele. Ikke har han sagt noe spesielt kontroversielt, ikke har han gjort noe spesielt kontroversielt. Mas og oppstyr blir det likevel. Er det egentlig rart at dette er en verden og et aspekt ved sin berømmelse som Haaland helst ikke vil bruke energi på?

Selv virker han ikke å være interessert i spesielt mye annet enn å bli en bedre fotballspiller. Dette kan umulig være negativt.


Kanskje vi heller skulle litt mer om at Haaland scoret etter 29 minutter i derbyet mot Schalke 04 forrige lørdag? (Bilde: TT)

Hva skal man kreve?

Piers Morgan, et slags kosmisk eksperiment for å se om man kan sette sammen en levende organisme som utelukkende består av selvtilfredshet og reaksjonær populisme, anklaget ham for å være «arrogant».

Gary Lineker skrev at han hadde «mye å lære». Jacqui Oatley skrev at hun håper han innser snart at intervjuere ikke prøver å «ta» ham, og at han går glipp av en mulighet til å kommunisere med supporterne sine.

Haaland kan helt sikkert ha ting å tjene på å by mer på seg selv, men kanskje vi i media gjør lurt i å tenke litt over hva vi egentlig har rett til å kreve av en ung spiller utenfor banen.

Det sies at fotball er en underholdningsindustri, men jeg synes det er en utilstrekkelig beskrivelse. Etter mitt syn er fotball fortsatt en sport, men en sport som er omringet av en enorm underholdningsindustri.

Så bør ingen lure seg til å tro noe annet at fotballen har et symbiotisk og enormt lukrativt forhold til denne industrien. Fotball uten betalende tilskuere, sponsorer og TV-kontrakter ville fortsatt vært fotball – det ville bare ikke vært spesielt godt betalt.

Noen spillere er naturlige ekstroverte og trives med all oppmerksomheten. Noen spillere er flinke til å by på seg selv og til å bygge merkevaren sin gjennom media. Men det at noen fotballspillere er naturlige underholdere utenfor banen betyr ikke at vi bør kreve at alle må være det.

«Saken kunne surret og gått, som en slags sirkulærøkonomi, bærekraftige sportsnyheter som ikke forbrenner noen former for fossilt nyhetsbrensel.»

Ærlig

Erling Haaland har vært tydelig på at han ikke liker å bruke tid på å snakke med media. Nøyaktig hvorfor det er sånn er egentlig ikke så fryktelig interessant. Kanskje er han en typisk fåmælt jærbu. Kanskje er det, som en anonym Dortmund-kilde sa til The Athletic denne uken, sånn at han synes det er morsomt å gjøre livet litt vanskelig for reportere ved å gi korte svar nå og da.

Paradokset er uansett at ved å nekte å spille spillet så har Haaland faktisk vært mer ærlig og vist mer av seg selv enn hva mange andre spillere egentlig gjør. Personlig har jeg mer sansen for spillere som sier det de tenker, selv om det eventuelt måtte være «jeg ville helst vært et annet sted», enn de som med klinisk presisjon serverer et koldtbord av floskler rett fra mediekurset.

Dersom vi er enige om at fotballspillere bør si det de mener, at vi helst ikke vil at de skal bli for glatte, striglede og mediekursede, da kan vi heller ikke jamre vår arme nød når Erling Haaland går inn hardt og kompromissløst for å være seg selv.

Mens når det gjelder merkevare, kommunikasjon og sånne ting, så mistenker jeg at målene hans snakker et tydeligere språk enn hva han sier eller ikke sier i media uansett. Denne helgen scoret han sitt første mål i Tysklands største derby. Kanskje vi heller burde snakket litt om det.