En kort historie om fotball-EM

Bilde: TT

Turneringen de fleste av oss refererer til som EM er i korte trekk en pan-europeisk landslagsturnering der det handler om å være best i sporten fotball. Siden 1960 har europeiske nasjoner hvert fjerde år gjort opp om heder og ære i sin egen kontinentale turnering, med unntak av 2020, et mesterskap som av naturlige årsaker ble utsatt. I stedet for skal mesterskapet spilles sommeren 2021, og for første gang skal hele kontinentet være med på å arrangere mesterskapet. Frem til dette mesterskapet har bare to nasjoner delt på å være vertsnasjoner, mens man denne sommeren skal få fotball-EM servert fra elleve ulike vertsbyer i elleve ulike land.

Hittil er det arrangert totalt 15 fotball-EM, der 10 ulike nasjoner har stukket av med tittelen. Tyskland og Spania leder foreløpig an med sine tre titler hver, mens Frankrike jager hakk i hæl med sine to triumfer. Tsjekkia, Danmark, Hellas, Italia, Nederland, Portugal og Sovjetunionen har dessuten alle sine nasjoners navn skrevet i gullskrift, da alle disse også har vunnet et fotball-EM.

Hos Betsson finner du oddsen på alle kampene i sommerens mesterskap, samt en rekke andre spennende spill.



EM 2016 – Portugals hevn

Portugal kommer til EM 2020 som regjerende mester etter å ha gått helt til topps i Frankrike sommeren 2016. Den gang slo de vertsnasjonen 1-0 etter at Éder satte inn kampens eneste scoring godt inn i første ekstraomgang. Finalen i 2016 huskes dessuten av mange på grunn av at Portugals store stjerne, Cristiano Ronaldo, måtte byttes av tidlig i kampen, etter å ha kollidert med Frankrikes Dimitri Payet.

I stedet for å gjemme seg bort i tårer i garderoben gjorde Cristiano Ronaldo derimot noe uventet. Han ble på sidelinjen, der han jaget lagkameratene sine helt til siste fløytesignal. Så stor var hans innlevelse, at han fort kunne blitt tatt for å være lagets trener.


Cristiano_Ronaldo_Betsson
Cristiano Ronaldo måtte av med skade i EM-finalen i 2016, men tok et skift som heiagjeng etter å ha fått teipet opp sitt venstre kne. (Bilde: TT)

Selv om han gikk glipp av store deler av finalen rakk Cristiano Ronaldo å score tre mål i 2016, hvilket gjør at han står med like mange mål (ni mål) i fotball-EM som legenden Michel Platini. Med det sagt, i 2016 var det Antoine Griezmann som ble turneringens toppscorer, med sine seks fulltreffere.

Den portugisiske superstjernen fikk derimot slått en rekord i forrige EM, for med scoring i EM 2016 ble han den første spilleren til å score i fire forskjellige fotball-EM (2004, 2008, 2012 og 2016), og samtidig legge på til 21 kamper i EM, også det rekord.

Det er estimert at bare EM-finalen i 2016 genererte omtrent 285 millioner seere fra hele verden, det nest høyeste antallet TV-seere i turneringens historie. Totalt er det antatt at to milliarder mennesker fikk med seg et glimt eller to av turneringen.

Portugal sin reise til topps ble ledet av Cristiano Ronaldo, som har omtrent 281 millioner følgere på Instagram alene, bergtok mange supportere. Dessuten er det verdt å nevne Island sin fantastiske reise helt til kvartfinalene, etter å ha slått ut selveste England i åttendedelsfinalen.


EM 2004 – Gresk sjokkseier

Mange vil nok hevde at Portugal sin triumf i 2016 var et fortjent plaster på såret etter å ha gått glipp av muligheten til å løfte trofeet på hjemmebane i 2004. Den gang var det nemlig Hellas som gikk helt til topps, i det som er en av de villeste historiene om en underdog i fotballhistorien.


Hellas_Betsson
Hellas sjokkerte en hel verden og tok EM-gull i 2004, fortsatt en spinnvill prestasjon. (Bilde: TT)

Grekerne hadde startet turneringen med en vinnerodds på 81.00, mens Portugal hadde superstjerner som Deco, Figo og Rui Costa i stallen. For ikke å snakke om en fremadstormende Cristiano Ronaldo, som den gang herjet for Manchester United i Premier League.

Portugiseren var derimot ikke den eneste blivende superstjernen på Old Trafford i 2004, og i Wayne Rooney hadde England en potent spiller allerede den gang. Fire mål ble det på Rooney i EM 2004, like mange som mannen han til slutt skulle erstatte i Manchester United, Ruud van Nistelrooy, som også nettet fire i Portugal. Både Rooney og van Nistelrooy ble derimot skutt i senk av tsjekkiske Milan Baroš, som ble toppscorer den gang med fem fulltreffere.



EM 2012 – Spansk dominans

Spanias triumfferd i 2012 står også igjen som en bemerkelsesverdig en, dog ikke like overraskende som Hellas sin åtte år tidligere. Det som derimot var veldig imponerende var at Italia ble slått 4-0 i EM-finalen. Denne triumfen gjorde dessuten Spania til den eneste nasjonen som hadde klart å forsvare et EM-gull. Spanjolene var attpåtil regjerende verdensmestere etter å ha vunnet VM i 2010 mellom de to EM-gullene.

Spania dominerte i EM 2012 fra start til slutt. Brorparten av troppen hadde bakgrunn i to av nasjonens beste lag; Barcelona og Real Madrid. Pep Guardiola sin innflytelse på den spanske landslagsfotballen var tydelig, og selv om Pep trente Barcelona spilte også det spanske landslaget tiki-taka-fotball med Barcelona-spillerne Sergio Busquets, Andrés Iniesta og Xavi som sentrale bidragsytere på midtbanen. Så forheksende var fotballen spanjolene spilte på denne tiden, at man fortsatt ser tydelige spor av den i dagens fotball, et tiår senere.


Spania gjorde stort sett som de ville i EM 2012 og tok et fortjent gull. (Bilde: TT)

I 2012 stoppet hele seks spillere på tre scoringer, men Fernando Torres stakk av med gullstøvelen etter at han også hadde bidratt med en assist, og dessuten hadde brukt 93 færre minutter på bragden enn Tysklands Mario Gomez. Til tross for at Torres fikk prisen stakk Mario Balotelli av med spissplassen på turneringens lag, som sammen med Andrea Pirlo var eneste italienske alibi på dette.

Spania hadde derimot nok av spillere inne blant de beste i turneringen, med Iker Casillas og Sergio Ramos som representanter for Real Madrid sammen med den nevnte trioen fra Barcelona, Busquets, Iniesta og Xavi.


EM 1988 – Totalfotballens triumf

Når man snakker om innflytelse og påvirkning i fotballens verden kan man ikke komme utenom nederlenderne. I 1988 gikk Nederland til topps i EM, med legenden Rinus Michels, totalfotballens far, ved roret. Før triumfen i EM 1988 hadde han ledet både Ajax og Barcelona til toppen av europeisk klubbfotball, med en Johan Cruyff sentral i begge lag. I 1988 var det derimot andre stjerner som ar sentrale; Marco van Basten og Ruud Gullit. Som et bilde på hvor innflytelsesrik Michels var i sin tid ble han tildelt prisen for århundrets trener av FIFA i 1999.


Rinus_Michels-Betsson
Rinus Michels står igjen som en av de mest markante trenerskikkelsene fotballen har sett. Her med Henri Delaunay-trofeet etter triumfen i finalen. (Bilde: TT)

Gullaget fra 1988 hadde også solide karer som Ronald Koeman og Frank Rijkaard, begge med en historie som sjef i Barcelona. Dette som en sementering av den evige tilknytningen mellom den katalanske storklubben og Nederland.

Høydepunktet i mesterskapet må sies å være det ikoniske målet Marco van Basten scoret fra tilsynelatende død vinkel. En fantastisk volley som langt på vei viste van Basten på sitt beste og hvilket utrolig nivå han hadde inne.

Da nederlenderne kom hjem til Nederland med trofeet i bagasjen ble de ledet an av sin karismatiske kaptein Ruud Gullit, der de foran omtrent en million fremmøtte tok EM-trofeet med på en rundtur i Amsterdams milelange kanaler.


EM 1992 – Dansk dynamitt ut av intet

Der Nederlands triumf i 1988 på mange måter var både fortjent og forventet kunne man ikke bruke samme ord om det Danmark vartet opp med fire år senere. Fortjent, ja, men forventet? Absolutt ikke. Danmark vant EM 1992, en turnering de i utgangspunktet ikke var kvalifisert for.

Danskene fikk plass i mesterskapet etter at Jugoslavia ble kastet ut, grunnet borgerkrigen på Balkan. Det som gjorde bragden enda mer imponerende er at Danmark ikke fikk sin første helprofesjonelle klubb, Brøndby, før i 1986. Nasjonens beste spiller på det tidspunktet, kanskje også gjennom tidene, Michael Laudrup hadde attpåtil pause fra landslaget i 1992.

Årsaken til at Laudrup hadde pause var uenighet om spillestil, og som del av Johan Cruyff sitt dominerende Barcelona var Laudrup i stor grad blitt kresen når det kom til akkurat dette. I ettertid kan man anta at Laudrup angrer på at han ikke spilte for Danmark i 1992, men heldigvis for ham selv vant han priser andre steder og på egenhånd. Eksempelvis Ballon d’Or, en ikke ubetydelig pris for en fotballspiller.


EM 1996 – Englands store skuffelse 

En annen stor spiller med bøtter av talent var Paul Gascoigne, og engelskmannen skulle få vise seg frem på hjemmebane da EM 1996 gikk av stabelen. Som vanlig var forhåpningene store i England før et stort mesterskap, og for sikkerhets skyld var den offisielle sangen foran mesterskapet «Football is coming home», et synonym med England-supportere verden over selv i dag.

Vertsnasjonen spilte seg helt til semifinalen, der de tok en tidlig ledelse ved Alan Shearer. Den legendariske spissen ble toppscorer i turneringen med sine fem mål, men det holdt ikke mot Tyskland i semifinalen. Tyskerne slo ut England på straffesparkkonkurranse og slo Tsjekkia på «Golden Goal» i finalen.

Tsjekkia i finalen var et friskt pust, og at Kroatia deltok i et fotball-EM et annet. Dette var første gang kroatene deltok som selvstendig nasjon, etter å ha brutt ut av tidligere Jugoslavia. Laget stjernespiss Davor Šuker presenterte seg på den store scenen i dette mesterskapet, og la her grunnlaget for strålende prestasjoner i årene fremover. Sammen med Shearer og Hristo Stoichkov ble Šuker plukket ut på turneringens lag i angrep. På midtbanen fikk nevnte Gascoigne plass, mens legendariske Matthias Sammer og Paolo Maldini fikk plass i forsvaret. Tsjekkeren Karel Poborský var relativt ukjent før mesterskapet, men med storspill på veien til finalen fikk han plass på turneringens lag, og sikret seg samtidig en overgang til Manchester United.


Paul-Gascoigne-Betsson
Paul Gascoigne var mannen som skulle skyte England til EM-gull, men selv om Gazza var god holdt det ikke for engelskmennene. (Bilde: TT)

EM 2000 – Frankrike til topps 

EM 1996 var en av få mesterskap som ble avgjort med den nå avskiltede «Golden Goal»-regelen, da Frankrike vant EM 2000 på samme måte, da David Trezeguet satte inn vinnermålet 13 minutter ut i ekstraomgangene.

Ofrene for den ubarmhjertige regelen i 2000 var Italia, som den gang måtte klare seg uten den nye stjernekeeperen, Gianluigi Buffon. I hans sted sto andrevalg Francesco Toldo, og Toldo gjorde et strålende mesterskap. I finalen klarte han derimot ikke holde sin nasjon fra nederlag, og de regjerende verdensmesterne Frankrike la til et EM-gull til samlingen. Det franske laget var bunnsolid, med spillere som Zinedine Zidane, Thierry Henry, Didier Deschamps og Robert Pirés, for å nevne noen.


Zinedine Zidane, for en spiller! Her med en annen legende i ryggen, Italias Paolo Maldini. (Bilde: TT)

Begge lag hadde fremtredende spillere i sine tropper, men det var to spillere fra andre nasjoner som gikk til topps i kampen om toppscorertittelen. Både Savo Milošević (Jugoslavia) og Patrick Kluivert (Nederland) noterte seg for fem fulltreffere og stakk av med denne.

EM 2000 representerte også en forandring i hvordan fotball-EM ble arrangert, da det for første gang var to vertsnasjoner. Belgia og Nederland stilte med fire arenaer hver og delte på arrangementet. Samme oppskrift er senere brukt av Østerrike/Sveits i 2008 og Polen/Ukraina i 2012.

Finalen ble spilt i Rotterdam og det var her den franske kaptein Deschamps skulle løfte trofeet, et trofé han senere skulle komme skrekkelig nære i 2016 og som han også denne sommeren jakter.



EM 1984 – Masterclass med Platini

Frankrikes første triumf i EM-sammenheng kom i 1984, et mesterskap som senere har blitt synonymt med Frankrikes kaptein og Juventus-legende Michel Platini. Den franske midtbaneeleganten scoret utrolige ni mål i EM 1984, og med det knuste han den tidligere rekorden på seks mål i ett og samme mesterskap. Heller ikke siden har en enkeltspillers scoret flere enn seks i et EM, og Platini er med andre ord fortsatt i en klasse for seg.

For å sette det i perspektiv har Cristiano Ronaldo brukt fire mesterskap på å nå samme antall scoringer, og dessverre for Frankrike og Platini selv deltok han bare i et eneste fotball-EM.

Etter å ha ledet Juventus til topps i hjemlig serie og Europacupen skulle han ta hjemlandet helt til topps i EM, som den eneste spilleren med tilhold i klubb utenfor Frankrike. Hans strålende prestasjoner i perioden sikret ham to Ballon d’Or, og en tredje i 1985. Siden har bare Lionel Messi maktet å vinne denne prisen tre ganger på rad, slik Platini gjorde.


Michel-Platini-Betsson
Platini leverte et fantastisk mesterskap i 1984 og kronet sine ni scoringer med et EM-gull. (Bilde: TT)

Det er i stor grad Platini sine fantastiske prestasjoner som har gjort den legendariske 10-eren så populær blant mange unge, og en av disse var uten tvil Zinedine Zidane, som senere vant EM med nummer 10 på ryggen. Platini scoret imponerende 41 mål på 72 kamper for Frankrike, og EM-gullet i 1984 står igjen som høydepunktet i hans landslagskarriere.


EM 1980 – Maktdemonstrasjon fra Vest-Tyskland

Den store spilleren i EM 1980 er for mange mannen som i dag jobber som direktør i Bayern München; Karl-Heinz Rummenigge. I et stjernespekket Vest-Tyskland var Rummenigge den største stjernen, som gikk hen og vant finalen i Roma mot Belgia sommeren 1980.

Karl-Heinz Rummenigge (til venstre) og Klaus Allofs (til høyre) var toneangivende i et godt Vest-Tyskland i 1980. (Bilde: TT)

Som anerkjennelse for hans prestasjoner i EM 1980 fikk han Ballon d’Or etter mesterskapet, en pris han stakk av med like foran nesa på sin lagkamerat Bernd Schuster. Likevel var det verken Rumsmenigge eller Schuster som ble mesterskapets toppscorer, det var det nemlig en annen tysker som ble; Klaus Allofs.

Med sine tre scoringer gikk Allofs til topps, og ble samtidig den tredje strake tyskeren som stakk av med toppscorertittelen etter at Gerd Müller vant i 1972 og Dieter Müller scoret flest i 1976. En tydelig indikator på at Vest-Tyskland dominerte fotballverden dette tiåret. I 1980 hadde de dessuten seks av elleve plasser på turneringens lag.


EM 1960 – Det aller første fotball-EM

De mange prestasjonene vi akkurat har gått gjennom hadde derimot aldri funnet sted hadde det ikke vært for det aller første fotball-EM; EM 1960. Da dette gikk av stabelen het det derimot «European Nations Cup», og ble arrangert i Frankrike. Den gang var det Sovjetunionen som gikk til topps, et lag som hadde legendariske Lev Yashin mellom stengene.

I finalen tok de seg forbi Jugoslavia, etter at Viktor Ponedelnik stanget inn vinnermålet 23 minutter ut i ekstraomgangene. Finalen ble spilt på Parc des Princes i Paris, i dag hjemmebanen til Paris Saint-Germain. Bare fire nasjoner deltok i EM 1960 og de fire kampene (semifinale x 2, finale og bronsefinale) fordelte seg på nevnte Parc des Princes og Stade Velodrome i Marseille.



Hjernen bak denne nyvinningen av en turnering var Henri Delaunay, generalsekretær i Det franske fotballforbundet. Delaunay foreslo en pan-europeisk turnering for første gang i 1927, men måtte altså vente til 1960, etter at han ble valgt til generalsekretær i UEFA i 1954.

Uheldigvis for Delaunay fikk han aldri se drømmen sin utspille seg i virkeligheten, da han døde høsten 1955. I stedet var det hans sønn som fikk være med på å sikre gjennomføringen av det første fotball-EM.

Siden har turneringen blitt arrangert hvert fjerde år, to år etter hvert fotball-VM. I dag er fotball-EM blant de mest populære fotballturneringene i verden.

Denne sommeren arrangeres EM for første gang i et oddetallsår, men oddsen finner du like fullt hos Betsson. Sjekk EM-oddsen på alle kampene, samt en rekke andre spennende spill.



Følg Betsson i sosiale medier!