En tidsriktig norsk trenerduell

Bilde: TT

Mens store deler av fotball-Europa klør seg i hodet over at Andrea Pirlo har blitt ansatt som Juventus-manager, så finnes kanskje noe av svaret i mandagens helnorske trenerduell, der Ståle Solbakken og Ole Gunnar Solskjær møtes i Europa League-kvartfinale.

Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert

Følg Lars Sivertsen på Twitter!



Andrea Pirlo er ikke den første eks-spilleren som i de seneste årene har blitt tildelt en trenerjobb i en av verdens største klubber. Tross en høyst ordinær innsats som trener for klubbens reservelag fikk Zinedine Zidane muligheten til å lede Real Madrid, og han belønnet sine arbeidsgivere med et hat-trick av Champions League-trofeer.

Frank Lampard gjorde en anstendig jobb som sjef for Derby i Englands nest øverste divisjon, men heller ikke mer, og fikk plutselig sjansen til å prøve seg som Chelsea-sjef denne sesongen. Og mange vil hevde at vår egen Ole Gunnar Solskjær hører hjemme i samme kategori, etter å ha blitt hentet fra Molde til Manchester United.



Mer enn svart-hvitt

Solskjær hadde selvsagt mer erfaring enn nevnte Pirlo, Zidane og Lampard, med sin tid som sjef for Manchester Uniteds reservelag, Molde, Cardiff City og så Molde igjen. Men spørsmålet forblir det samme: Dersom man ignorerer spiller-karrieren og vurderer Ole Gunnar Solskjær kun som fotballtrener, er det logisk og rasjonelt på noe som helst nivå at han går fra Molde, via en mislykket periode i Cardiff, tilbake til Molde igjen og så til Manchester United?

Men akkurat dette er egentlig et fundamentalt irrelevant spørsmål, og det viser problemet med å tenke binært. Verden er ikke svart-hvitt. En trener er ikke enten dyktig eller ubrukelig. En kandidat er ikke enten kvalifisert eller ukvalifisert. Livet, verden og fotballen er mer komplisert enn som så. Alle mennesker er sammensatte, komplekse dyr med styrker og svakheter, som passer bedre i noen settinger enn andre.

For små for oppgavene

En av de aller vanskeligste tingene ved å være en moderne topptrener er å få spillerne stil å sette seg ned, holde kjeft og følge med. Vi liker ofte å snakke om fotballen som et fag, en intellektuell disiplin man kan fordype seg i, og selv om kunnskap hverken skal undervurderes eller avskrives så er det lett å miste synet av hva det faktisk vil si å være hovedtrener for en av verdens største fotballklubber. Mange kan ta trenerkurs og skrive glupe avhandlinger om taktikk og treningslære. Ikke like mange kan sprade inn i en garderobe og fortelle Cristiano Ronaldo hvordan han skal spille fotball.

Vi har nok eksempler av fotballfolk som har mye bra for seg, men som har blitt for små for oppgavene de var satt til. Da han var Manchester United-sjef skal David Moyes ha vist Uniteds forsvarsspillere, da regjerende seriemestre, video-opptak av hvordan David Moyes sitt Everton lag forsvarte seg. United-spillerne må formodentlig ha stusset litt på hva de egentlig skulle lære av å studere et langt dårligere lag. En av Moyes sine hjelpetrenere skal ha blitt latterliggjort fordi han prøvde å vise Robin van Persie hvordan han kunne forbedre skuddteknikken sin. På flyturen til en bortekamp i Europa skal Moyes ha åpenlyst lest en selvhjelpsbok, noe spillerne senere skal ha mobbet ham for seg imellom.



Sannhetsgehalten i disse ryktene forblir omdiskuterte, men ingen som observerte David Moyes og Manchester United på tett hold den sesongen kan ha noe som helst tvil om at jobben var flere hakk for stor for skotten, og at spillerne ikke hadde den respekten for han som de hadde for hans forgjenger.

En lignende situasjon skal ha oppstått i Real Madrid da Rafa Benitez var sjef der, og han blant annet skal ha prøvd å instruere Luka Modric i hvordan pasninger bør slås. Han skal også ha prøvd å komme med innspill til Cristiano Ronaldo om hvordan han kunne forbedre frisparkene sine. Benitez nektet senere for at dette skjedde, slik negative rykter alltid blir benektet. Men i fotballmiljøer finnes det ingen mangel på historier om hovedtrenere som spillerne ikke tok på alvor.

En trener som ledet en Premier League-klubb det siste tiåret skal ha hatt for vane å gå på nattklubb med spillerne etter kamp, noe som over tid førte til at spillerne gradvis mistet respekt for han. «Hvor skal vi i kveld?», spurte han spillerne i garderoben etter en kamp laget hadde tapt. «Vi skal faen ikke noe som helst sted med deg», svarte en modig røst fra spillergruppen. Manageren var arbeidsløs ikke altfor mange uker senere.

Nulltoleranse for svakhet

Poenget er at det er ikke bare bare å holde styr på spillerne i en moderne toppklubb. Det er et nådeløst miljø der flinke teoretikere ofte kommer til kort. Spillerne som når toppen, som med skalpell-spisse albuer kriger seg forbi alle de mangfoldige tusener av andre unggutter som vil bli fotballspillere, er normalt sett ikke rolige, avbalanserte og tålmodige typer. De fleste av de har vært stjerner siden de var barn, de har blitt behandlet som potensielle melkekuer av venner og familie siden starten av puberteten. Og mest av alt er de vinnerskaller som har nulltoleranse for alt om ikke hjelper de å vinne neste kamp.

Da Ole Gunnar Solskjær ble ansatt som Manchester United-trener fantes det selv i Norge flere trenere som hadde utrettet mer enn Solskjær i trenerkarrieren sin. Men ingen av disse ville hatt den nødvendige gravitasen til å traske inn i en Manchester United-garderobe og fortelle spillerne hvordan de skal spille fotball. Det er en iboende egenskap Solskjær vil ha hatt i United, og som Zinedine Zidane, Frank Lampard og Andrea Pirlo vil ha hatt i enda større grad i Real Madrid, Chelsea og Juventus.


ståle-solbakken-betsson
Ståle Solbakken er utvilsomt et av våre fremste fotballhoder, kanskje det aller fremste. (Bilde: TT)

Fantastiske Ståle

Ståle Solbakken er en av de mange fotballtrenerne som rent isolert sett hadde en sterkere trener-CV enn Ole Gunnar Solskjær da kristiansunderen ble ansatt som United-sjef. Etter mangfoldige seriegull og flere imponerende europeiske skalper som sjef for FC København er det liten tvil om at Ståle Solbakken er et av våre fremste fotballhoder, kanskje det aller fremste. «Han er en fantastisk trener og et fantastisk menneske. Han er veldig standhaftig i forhold til sine prinsipper. Fotballkunnskapens hans er stor og han er den beste treneren FC København kunne hatt», ble det sagt om Ståle Solbakken i 2011. Det ble sagt av Ole Gunnar Solskjær, som var i København for å lære av Solbakken i forbindelse med sitt arbeid for å få UEFAs pro-lisens.

Men Ståle Solbakkens karriere utenfor Norden er et eksempel på hvilken hverdag som venter i fotball-Europa for en ambisiøs trener som ikke var verdenskjent som spiller. I Köln i Tyskland opplevde han konflikter med sin egen sportsdirektør, Volker Finke, som ikke nødvendigvis hentet spillere Solbakken følte han hadde bruk for – og som kunne finne på å sitte i garderoben sammen med spillerne og le hånlig av Solbakken før og etter kamper. «Det skapte en utrolig splid innad i troppen», forklarte Solbakken til Josimar i 2013. I Wolverhampton opplevde Solbakken at klubben solgte lagets tre beste offensive spillere, Matt Jarvis, Steven Fletcher og Michael Kightly, med kun 48 timer igjen av overgangsvinduet. «Vel, da er du ikke mer enn et middels Championship-lag», sukket Solbakken.

«Jeg visste at hvis jeg skulle ut på det markedet med kun 48 timer igjen av vinduet så ville jeg måtte betale ekstrem overpris for de spillerne og bruke opp alt klubben hadde tjent på salgene og mere til. Det klarte jeg bare ikke», sa Solbakken, som erkjente sånn i ettertid at han burde ha vært litt mer «Harry Redknapp» – og lagt mer press på klubben.



Fullstendig kaos

Ståle Solbakken er ikke den eneste dyktige treneren som har måttet håndtere vanskelige situasjoner, og det er helt sikkert ting han kunne løst annerledes både i Köln og i Wolverhampton. Men det han aldri, uansett vil ha hatt mulighet til å gjøre er å ta over Manchester United etter å ha rykket ned med Cardiff City og ha kommet på 2. plass i Norge med Molde. Og dersom han hadde gjort det ville det blitt fullstendig kaos, med både verdensstjerner i garderoben og meningsbærere i pressen som ikke ville forstått hvorfor denne tilfeldige nordmannen plutselig var United-sjef. De ville neppe ville latt alt for mye tvil komme han til gode.

For Solskjær var situasjonen en litt annen, selv om det ikke det samme som å si at han ikke har møtt utfordringer. Fra dag en har Solskjær vist en instinktiv evne til å si de riktige tingene, og han har gjort sportslige valg og prioriteringer som over tid har vist seg å gi resultater. Han har også stått fjellstøtt i de periodene der det har stormet, og selv når Manchester Uniteds resultater var langt unna det de burde være så var det få tegn til at spillerne mistet troen på han. Ingen dømmer trenere mer nådeløst på dette nivået enn spillerne selv, og dersom Solskjær var fullstendig uskikket til denne jobben ville garderobe-opprøret ha kommet for lenge siden. Forspranget, respekten og troverdigheten han tok med seg inn i jobben ville ha beskyttet ham en stund, men ikke i evig tid.

Pirlo-effekten

Alt dette føles, på en litt snirklete måte, som en slags forklaring på hvorfor Juventus har valgt å ansette Andrea Pirlo som hovedtrener. Pirlo har kanskje ingen trenererfaring, men dersom han slår av en prat med Cristiano Ronaldo på treningsfeltet om hvordan man kan bli mer effektiv med frisparkene sine så er det stor sannsynlighet for at portugiseren holder kjeft og hører etter. Det finnes en haug med dyktige fotballfolk i Italia og andre steder som har gjort mer for å fortjene et forsøk på å trene Juventus, men ikke alt for mange av de vil ta med seg mer troverdighet og kudos inn i garderoben enn Andrea Pirlo.

Kanskje lever vi i en tidsalder der det ikke er rom for flinkistrenere og taktisk utopi i de aller største klubbene. Kampene kommer i et rasende fart og gir lite tid til finpuss på treningsfeltet. Trenernes sportslige hensyn blir titt og ofte nedprioritert til fordel for agentrelasjoner og kommersielle hensyn når spillere skal kjøpes og selges. Kanskje er de særnorske tankene om faglig tyngde og pedagogikk på vikende front, i så stor grad at det beste man egentlig kan håpe på er en hovedtrener som får spillerne til å sette seg ned, holde kjeft og høre etter. En beundringsverdig spillerbakgrunn og en internasjonal kjendisstatus er da kvalifikasjoner som plutselig er langt mer verdt enn all verdens faglig kompetanse.

Seks år etter at Ole Gunnar Solskjær besøkte Ståle Solbakken for å lære møtes de to igjen. Solskjær er nå sjef for en klubb som er mye større enn hva Solbakken noen gang har fått muligheten til å prøve seg i, ikke fordi Solskjær har bevist at han er et usedvanlig trenertalent, men fordi han er Ole Gunnar Solskjær. Og dersom det føles urettferdig, så er det verdt å huske at det å være Ole Gunnar Solskjær bare var nok til å få foten inn døren.

For å få jobben permanent og får å unngå å få sparken trengte Solskjær en blanding av kløkt, flaks og kyndighet. Han jobber i en verden der fallgruvene er mange og fallhøyden stor. Det at han i det hele tatt fikk sjansen er likevel en konsekvens av et helt eiendommelig fenomen, kall det gjerne Pirlo-effekten: Når man først skal få foten inn døren, så er det mye som tyder på at hvem man er er uendelig mye viktigere enn hva man kan og hva man har bevist.

Følg Betsson i sosiale medier!