Disse får hjelp av dommerne

Bilde: TT

Det er forsvinnende få oppsider ved at fotballen må spilles for tomme tribuner en god stund fremover. Men det kan i det minste bety mer rettferdig dømming.

Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert

Følg Lars Sivertsen på Twitter!

De fleste fotballelskere besitter en mistanke om at dommere på en eller annen måte er partiske. Dersom man utforsker de mer fanatiske hjørnene av supporter-internett vil man oppdage at alle klubber som har fans også har noen fans som er overbeviste om at dommere og fotballforbund aktivt motarbeider akkurat deres klubb.

Men man trenger ikke være fanatiker for å mistenke at dommere kan utsettes for visse former for psykologisk press, de er tross alt ikke roboter. De alle kanskje ikke vet er imidlertid at det faktisk finnes en del forskning som viser ganske tydelig hvordan dommere lar seg påvirke, og hva slags utfall dette får.



Dommerne påvirkes av publikum

Rundt årtusenskiftet studerte Dr. Ignacio Palacios-Huerta. Styremedlem i Athletic Bilbao og professor ved London School of Economics, sammen med to kolleger hvor mye tid som ble lagt til i 750 kamper i La Liga over to sesonger.

Resultatet bekreftet noe mange kanskje har mistenkt: I snitt ble det lagt til rundt 3 minutter per kamp, men dersom hjemmelaget ledet med kun ett mål ble det lagt til 30% mindre enn normalt. Dersom hjemmelaget lå under med ett mål ble det lagt til 35% mer enn normalt.

Kort fortalt: Dersom hjemmelaget trenger et mål, så har dommere en klar og beviselig tendens til å gi dem mer tid å jobbe med. Dersom hjemmelaget trenger at kampen skal blåses av snarest, så har det også en tendens til å skje. Videre så viste tallene nesten 40% mer favorisering mot slutten av sesongen, når kamputfallene føles viktigere med tanke på tabellsituasjon.

Og kanskje aller mest interessant: Graden av favorisering var større i kamper med høyt tilskuertall. Konklusjonen ble derfor at dommerne lot seg påvirke av sosialt press fra tilskuerne.

Ulike teorier

Palacios-Huerta og hans kolleger vurderte andre forklaringer. Korrupsjon ble vurdert, men det er jo ingen åpenbar grunn til at det skal være lettere for hjemmelag å bestikke en dommer enn for bortelag.

De aller største klubbene i La Liga har mye makt i det spanske fotballmiljøet, og mange mistenker dem for å få fordelaktig behandling fra dommerne, men tallene viste her altså at disse lagene ikke nødvendigvis får noen fordeler på bortebane.

30% mer eller mindre tilleggstid virker kanskje bagatellmessig, men som Palacios-Huerta skriver i sin konklusjon: «Det er viktig å påpeke at det er usannsynlig at dette er den eneste formen for favorisering som utøves av dommere, det er bare den eneste formen vi kan verifisere. Andre kan inkludere subjektive tolkninger av reglene til fordel for hjemmelaget i offside-avgjørelser, straffer, frispark og andre avgjørelser».

Det stemmer at det er ekstremt vanskelig å verifisere favorisering i subjektive vurderinger, men det er ikke umulig å finne klare tendenser der heller.

I 2007 krevde Italias sikkerhetsminister at sikkerhetsopplegget rundt Serie A-kamper måtte forbedres, i kjølvannet av episode der en politimann mistet livet i forbindelse med et lokaloppgjør mellom Palermo og Catania.

Ikke alle arenaer kunne tilfredsstille de nye kriteriene, så noen kamper den sesongen måtte spilles for lukkede tribuner.


fotballbråk-italia-betsson
Fotballbråket i Catania i februar 2007 kostet en politimann livet, og over 70 personer ble skadet. (Bilde: TT)

Svenske Per Pettersson-Lidbom og Mikael Priks så muligheten til å undersøke om dette påvirket dommeravgjørelser. De oppdaget at i kamper med tilskuere fikk hjemmelaget flere frispark, mens bortelaget fikk flest gule og røde kort. I kamper med tomme tribuner var utfallet det motsatte. Plutselig fikk bortelaget flest frispark, mens hjemmelaget ble idømt flere kort.

Pettersson-Lidbom og Pirks vurderte muligheten for at spillerne oppførte seg annerledes i disse kampene, men da de så på ting som antall taklinger, antall skudd på og utenfor mål, ballbesittelse og treffsikkerhet i pasningene fant de ingen store forskjeller i kampene med og uten tilskuere. Deres konklusjon var tydelig: «Fotballdommere skal tilstrebe å være nøytrale. Likevel finner vi bevis for at italienske dommere endrer sin oppførsel betydelig i kamper uten tilskuere. Bevisene vi finner samsvarer med teorien om at individer endrer sin oppførsel under påvirkning av sosialt press».

Problemet med denne undersøkelsen var at kun 25 kamper ble spilt for tomme tribuner, noe som etter mitt syn egentlig er litt for få kamper til å trekke definitive slutninger. Derfor er tyske Dr. Thomas Johannes Dohmens undersøkelse fra 2008, «The Influence of Social Forces: Evidence from the behavior of football referees», langt mer interessant.

Flere bortesupportere, mindre favorisering?

Mellom 1992 og 2004 lagde selskapet IMP AG (Innovative Medientechnik und Planung AG) en database for DFL (DeutscheFußball Liga) der alle mål, skudd, taklinger, pasninger, hjørnespark, straffespark, kort og tilleggsminutter for hver eneste Bundesliga-kamp ble notert og arkivert.

Spesialister fra IMP AG vurderte også om idømte mål var «korrekte», «feil» eller «diskutable». Dohmen undersøkte disse tallene og fant mye interessant: Jevnt over så får hjemmelag tildømt flere straffespark og flere mål som er både feilaktige og diskutable.

Hele 45% av straffene som ble tildelt hjemmelag som lå under med 2 mål eller mer ble klassifisert som «diskutable», mens kun 12.9% av straffer tildelt bortelag som lå under med ett mål ble vurdert som tvilsomme.

Det virker altså å være størst sannsynlighet for at straffe-tvilen kommer deg til gode dersom du er et hjemmelag i trøbbel, og minst dersom du er et bortelag som jaget utligning. Akkurat som i Spania så viste tallene at hjemmelag får mer tilleggstid i kamper der de ligger under med ett mål.

Dohmen skriver i sin konklusjon at «Favorisering av hjemmelaget er mer fremtredende når hjemmepublikum har en større interesse av å få en fordelaktig avgjørelse for laget sitt, for eksempel når stillingen er tett og laget deres ligger under. Det finnes også bevis for at favoriseringen av hjemmelaget avtar når andelen bortesupportere på tribunen vokser, som indikerer at sosiale krefter kan ha motvirkende effekter på individer».

Noe av det mest interessant med Dohmens undersøkelse er at flere hjemmebaner i Bundesliga på denne tiden hadde løpebaner mellom publikum og gressmatten. Dette åpner for noen veldig interessante sammenligninger, og Dohmen oppdaget at dommerens favorisering av hjemmelaget var betraktelig mindre på hjemmebaner med løpebane. Spesielt dette med løpebanene gjør det veldig vanskelig å konkludere med noe annet at dommere på et eller annet nivå påvirkes av tilskuerne.



Det finnes mye interessant forskning på menneskets iboende dragning mot konformitet. Et klassisk eksperiment ble gjennomført av den amerikanske psykologen Solomon Asch tidlig på 1950-tallet: Syv til ni deltakere ble samlet i en gruppe. Først ble de vist et kort med en strek tegnet på, og så ble de samtidig vist en serie av kort med tre streker – hvorav en var like lang som den første «standardstreken», mens de to andre åpenbart ikke var det.

For hvert nye kort med tre streker ble deltakerne spurt om å si høyt foran gruppen hvilken av de tre strekene som var like lang som standardstreken. Men alle deltakerne i gruppen unntatt én var «falske» deltakere, som hadde fått beskjed på forhånd om hva de skulle svare: De skulle svare riktig de første par rundene, men å så skulle alle begynne å gi det samme, feilaktige svaret.

Den ene gjenstående deltakeren ville bli sittende der og oppleve at alle andre i gruppen samstemt ga et svar han eller hun med egne øyne kunne se var feil.

Eksperimentet ble gjentatt flere ganger, med flere forskjellige folk i den «uvitende» rollen, og det viste seg at 75% av de uvitende deltakerne lot seg påvirke og svarte feil minst én gang. 25% svarte feil hver eneste gang de andre i gruppen gjorde det.

Deltakerne ble intervjuet i etterkant, og flere av dem sa at de var klar over at de var i ferd med å avgi et galt svar, men de syntes det var for ubehagelig å svare noe annet enn resten av gruppen. Noen begynte å tvile på synet sitt, mens andre sa de ble overbevist om at det gale svaret måtte være riktig siden alle de andre svarte slik.

Programmert til å følge mengden

Dommere vet selvsagt at protestbrøl fra publikum ikke er rasjonelle, faglig begrunnede protester fra likesinnede uten sin egen agenda. Men mennesker er flokkdyr, og denne dragningen mot å følge mengden sitter dypt i programmeringen vår.

I 2002 gjennomførte professor Alan Nevill fra University of Wolverhampton et eksperiment der 40 kvalifiserte dommere ble vist 47 hendelser fra en kamp mellom Liverpool og Leicester. Halvparten av dommerne fikk se hendelsene med lyd fra tribunen, halvparten fikk se hendelsene i stillhet. De som ble vist hendelsene med lyd ga 15% færre frispark mot hjemmelaget sammenlignet med de som så hendelsene uten lyd.

Alt dette betyr et par ting. Det betyr at når vi snakker om supporterne som lagets 12. mann, så er det noe i det.

Vi vet at høylytte og tallrike supportere har en tydelig og beviselig påvirkning på dommeravgjørelser på banen.

At dommere kan påvirkes av sosialt press på denne måten åpner for en del andre ting, blant annet at iherdige protester fra spillerne selv kan ha en viss effekt. At dommere beviselig påvirkes av hjemmesupportere bør kanskje også være en del av debatten rundt videodømming. Og vi vet at det kan koste en klubb et par mål og noen straffespark i sesongen å ha løpebaner.

Ingen anklager dommere for å være bevisst partiske, men de er til syvende og sist mennesker.

Følg Betsson i sosiale medier!