Betssons Premier League tabelltips 2019/2020

Bilde: TT

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball


Det er enda en stund igjen til sesongen sparkes i gang og mye kan skje før den tid, men her er et foreløpig tabelltips for årets Premier League-sesong. 

Det føles litt som ekstremsport og balansering på slakk line å forsøke å spå utfallet av neste Premier League-sesong, selv om du i hele sommer har kunnet finne Premier League-odds hos Betsson og «Premier League predictions»-sesongen for lengst har startet.  Det står fortsatt står juli på kalenderen, overgangsvinduet fortsatt er åpent og de fleste lagene er opptatt med å spille oppvisningskamper under fjerne himmelstrøk.  Likevel er det ikke lenger igjen til sesongstart enn at PL-feberen virkelig begynner å melde seg, og jeg kan umulig være den første som allerede har prøvd danne meg et slags bilde av styrkeforholdet mellom denne sesongens 20 Premier League-lag. Så med forbehold om at spillere kan kjøpes og selges, spillere kan bli skadet, og at mye ellers kan endre seg mellom nå og den 13. august, presenterer vi her vårt foreløpige tabelltips for Premier League.

20. plass: Sheffield United

Vår «Premier League predictions»-fest starter med bunnen. Sheffield United holder etter mitt syn stø kurs mot å bli denne sesongens Cardiff. Ikke i den forstand at de er et gampelag, men i den forstand at de er et lag som ut fra spillerstall og generelle forutsetninger gjorde en utrolig jobb i å komme seg opp til Premier League i utgangspunktet – men som neppe har det som skal til for å bli værende.

Manager Chris Wilder er en slu rev og en av sjefene i det engelske ligasystemet som har gjort sakene sine beste de siste årene. Han har ledet Oxford til opprykk fra Conference National til League Two, han ledet Northampton town til opprykk fra League Two til League One, og han har nå ledet Sheffield United til opprykk både fra League One til Championship og fra Championship til Premier League. Dette er en CV det står enorm respekt av.

Min skepsis til Sheffield Uniteds muligheter i Premier League har altså ingenting med lagledelsen å gjøre, absolutt ikke, men det er til syvende og sist vanskelig å se på spillerstallen til Sheffield United og tenke at dette er et lag som skal klare å virkelig slå fra seg i Englands øverste divisjon. Det hadde vært en artig overraskende om jeg tok feil, men veldig mange spillere må levere på et nivå de aldri har levert på før for at dette skal ende med noe annet enn nedrykk tilbake til Championship. 

Få også med deg våre Fantasy Premier League-tips!

19. plass: Norwich

Det finnes en allmenn akseptert oppskrift for hvordan man skal rykke opp fra Championship: Man trenger et lag med rutinerte, fysisk robuste spillere. Man må satse litt økonomisk, hente etablerte navn om man kan. Man må trenes av en rutinert britisk manager, helst en som heter Neil Warnock eller Steve Bruce. Man må fokusere på å vinne flest fysiske dueller hver helg. Dette er ting de fleste er enige om.

Stadig flere lag som har lykkes i Championship har dog valgt å ignorere denne modellen, og få har hatt like stor suksess etter å ha kastet den like langt på ut havet som Norwich City. Etter nedrykket i 2016 siktet Norwich på å gå rett opp igjen, og de hadde en av tidens mest påkostede spillergrupper i Championship. De endte på 8. plass. I de neste årene reduserte de lønnsutgiftene fra 70 millioner pund i året til 23 millioner, solgte spillere for 78 millioner pund og brukte bare snaue 15 millioner på kjøp. På en eller annen måte endte dette med jubelfotball og opprykk, ledet av en tidligere reservelagstrener fra Tyskland. Visse paralleller kan trekkes til Huddersfields opprykk, noe som ikke er rart siden Norwich sin unge sportsdirektør Stuart Webber er samme mann som var med å sette sammen opprykkslaget til «The Terriers».

En av Webbers store ideer virker å være at det sportslige nivået i Championship ikke er høyere enn at spillere fra steder som 2. Bundesliga og Segunda División, under riktig ledelse, kan gjøre en vel så god jobb som mer etablerte navn i engelsk fotball. Og de kan gjøre det enormt mye billigere. Strategien har så langt vist seg å være en sportslig og økonomisk genistrek. Spørsmålet er, og her kommer min skepsis og årsaken til at jeg setter Norwich på 19. plass, om de ymse undervurderte spillerne Webber har funnet rundt forbi i Europa vil være like effektive i Premier League. Norwich var det klart beste laget i Championship i fjor og kanskje er det litt irrasjonelt av meg å ranke de lavere enn Aston Villa her. Det kan ikke utelukkes at de klarer å karre seg til trygg plass på tæl, innsats og entusiasme – slik Huddersfield gjorde i deres første sesong i Premier League.

Igjen, som med Sheffield United, så ville det være fryktelig artig å ta feil. Norwich var et underholdende lag i Championship i fjor, ledes av innovative og nytenkende folk, og det ville vært positivt på alle måter om de lykkes i Premier League denne sesongen. Jeg sitter likevel med en følelse av at de blir noen hakk for lette på dette nivået og at det bare blir denne ene sesongen i det gode selskap i denne omgang. 

Josip Drmic scorer mål for Norwich, men vi tviler på at det hjelper så altfor mye i Premier League 2019/202-sesongen. (Bilde: TT)

18. plass: Brighton

Igjen, jeg håper inderlig at jeg tar feil her. Hva man håper på er ikke alltid det samme som hva man tror er det mest sannsynlige utfallet. Brighton er en finfin klubb, en klubb som ble reddet av fansen da den var på randen av å gå under på slutten av 90-tallet. De har karret seg oppover divisjonssystemt, gått fra å ikke ha noen stadion og å måtte spille hjemmekampene sine i Gillingham (over 10 mil unna Brighton), til å være en tilsynelatende bærekraftig klubb med en vakker stadion, kløktig ledelse og en klubb som har endt på trygg grunn i Premier League i to sesonger nå. De har også tatt en råsjanse og ansatt Graham Potter, en positiv og progressiv ung manager som har jobbet seg opp fra det store intet i Östersund, og som så gjorde en fin jobb under vanskelige omstendigheter i Swansea. Du skal ha et nokså steinkaldt fotballhjerte for ikke å ønske Brighton og Potter alt vel.

Det er likevel mange alarmbjeller som ringer her. Brighton har vært veldig nær nedrykk i begge sine sesonger i Premier League så langt, og de har et lag som er vant til å spille nokså defensiv og karrig fotball under Chris Hughton. Nå skal de formodentlig spille Graham Potters mer offensive, ballbesittende fotball, og klubben har ikke gjort all verdens på overgangsmarkedet så langt for å hjelpe med den omstillingen. Å se Shane Duffy spille seg ut bakfra i Premier League, vel, det blir interessant.

Det finnes potensielle oppsider her. De har noen veldig brukbare ballspillere, som Pascal Gross og Davy Pröpper, og de har en del spillere som underpresterte under Hughton. Kanskje disse kan blomstre i et mer spillende lag. Men dette er store usikkerhetsmomenter, og selv om Potter er en kul type er han også helt uprøvd på dette nivået. Det er herlig at Brighton har tatt sjansen på Potter, at de ønsker å utvikle laget videre fra Hughtons litt gampete spillestil. Men det slår meg også noe som veldig fort kan gå veldig galt, og selv om jeg håper jeg tar kjempefeil, så mistenker jeg at det ender med nedrykk. 

17. plass: Aston Villa

Etter Fulhams heftige handlerunde forrige sommer og det påfølgende nedrykket er det nødvendigvis fristende å anklage den neste nyopprykkede Premier League-klubben som bruker en del penger for å gå i Fulham-fellen. Jeg vil likevel argumentere for at Aston Villa er i en veldig annen situasjon: Hele 14 spillere forlot klubben etter opprykket var sikret forrige sesong, så et relativt høyt antall spillerkjøp var egentlig ikke til å unngå for Villa. Å beholde flere av spillerne som dro var i noen tilfeller ikke ønskelig, i andre tilfeller ikke mulig. Å fornye kontraktene til eldre spillere som Glenn Whelan (35), Mile Jedinak (34) og Alan Hutton (34) ville neppe vært den beste måten å forvalte Villas ressurser på, mens det var lite Villa kunne gjøre med at innlånte spillere som Tammy Abraham og Axel Tuanzebe dro tilbake til klubbene som eier dem.

Å fokusere på alle Villa-kjøpene og den ustabiliteten de kan medføre er også litt misvisende. Tyrone Mings og Anwar El Ghazi er for eksempel to spillere som var i Villa på lån forrige sesong, og som man har valgt å punge ut for å hente permanent. Manager Dean Smith vet også hva han får i playmakeren Jota, som han jobbet sammen med i Brentford. Noen usikre kort har man hentet: Den finnes ingen garanti for at spissen Wesley fra Club Brugge skal slå til. Den egyptiske vingen Trezeguet er en begavet spiller, men det er lang vei fra Kasımpaşa til Premier League.

De tre nyopprykkede lagene er veldig ofte de tre svakeste i Premier League på papiret, men siden 1993 har det kun skjedd én gang at alle de tre nyopprykkede lagene rykket rett ned igjen. Både Norwich og Aston Villa bør ha potensiale til å slå fra seg. Litt usikkert hvem som skal score målene for Villa dersom spissen Wesley ikke slår til, men i spillere som Grealish, Jota og McGinn bør de ha kvalitet nok til å hevde seg mot mange motstandere. Etter mitt syn er de favoritter til å gjøre det best av de nyopprykkede lagene.

Hva har Premier League-sesongen i vente for Jeff Hendrick og Burnley? (Bilde: TT)

16. plass: Burnley

Nei, vi blir ikke kvitt dem i år heller.

15. plass: Newcastle United

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Newcastle-supportere blir frustrerte når de går fra å ha en manager som har vunnet La Liga, vunnet Champions League, jobbet for Liverpool, Real Madrid og Napoli – til å ha en manager som har rykket ned med Hull City og fått sparken i Sunderland. For mange i Geordie-land var Rafa Benitez mer enn bare en lagleder, han var nesten et slags symbol for hva Newcastle burde være. Det burde kanskje ikke være uvanlig at en mann med Benitez sin CV drar til Newcastle, det burde kanskje ikke være uvanlig å se en mann som har vunnet La Liga og Champions League dra til Newcastle og ta klubben, lokalmiljøet og supporterne på like stort alvor som han gjorde i Valencia, Liverpool og Napoli. Rent utover at han gjorde en god jobb, så var det å ha en mann som Benitez ved roret en konstant påminnelse av at Newcastle er en institusjon som betyr noe.

Steve Bruce, uten at det nødvendigvis er hans feil, står i fare for å bli et symbol på det motsatte. På hva Mike Ashley’s Newcastle United i realiteten er. En fotballklubb som bare trenger å være akkurat god nok til å holde seg i Premier League, slik at den kan brukes til å markedsføre Ashleys sportsforretninger, og slik at den kan vokse i verdi helt til Ashley endelig finner en kjøper som vil betale den summen han vil ha. Mike Ashley har protestert på disse anklagene og argumentert for at han ikke har mulighet til å konkurrere økonomisk med lag som Manchester City, men så er heller ikke det poenget. Poenget er at det eksisterer en uskrevet kontrakt mellom en fotballklubb og deres supportere, som går på at supportere bidrar med penger, tid, energi og støtte, mens klubben på sin side skal til enhver tid gjøre alt i sin makt for å sørge for at laget på banen er så bra som det kan bli innenfor de eksisterende rammevilkårene. Dette kan ingen anklage Mike Ashley for å ha gjort konsekvent under sin tid som Newcastle-eier.

Det skal imidlertid sies at Newcastle satte ny overgangsrekord denne sommeren da de hentet Joelinton fra Hoffenheim. Men samtidig skulle det bare mangle: Omtrent alle Premier League-klubber har satt ny overgangsrekord de siste par årene, logisk nok med tanke på TV-pengene som nå flommer inn. Som vi snakket om i episoden om Bruce på podcasten PL-kvarteret, så mener jeg han til syvende og sist ikke er en katastrofal ansettelse. Han er rutinert og har egentlig gjort en grei jobb de fleste steder han har vært. Han tar over et lag som var bra defensivt under Benitez og vil nok fortsette å dyrke disse kvalitetene, mens fremover på banen bør Miguel Almiron og Joelinton bli et interessant par å følge med på. Newcastle bør ha nok til å holde seg over streken, til å overleve en ny sesong i Premier League. Det er mer enn nok for Mike Ashley, men et deprimerende utgangspunkt for en fanbase som for lengst har innsett at så lenge Ashley eier klubben kan de ikke håpe på mer.

To av Newcastles nyervervelser denne sommeren. (Bilde: TT)

14. plass: Crystal Palace

I skrivende stund er Wilfried Zaha fortsatt Crystal Palace-spiller, og dersom de går inn i sesongen med en motivert Zaha på laget bør Crystal Palace bli å finne på trygg grunn, ett eller annet sted på nedre halvdel av tabellen. Roy Hodgson har gjort det Roy Hodgson gjør, og man mistenker at det til syvende og sist er mer enn nok for Palace.

Tapet av Wan-Bissaka vil nok merkes, men å finne en brukbart robust høyreback som kan drilles inn i et Hodgson-forsvar burde ikke være en uoverkommelig oppgave. På midten har man fortsatt en grei blanding av arbeidsvilje, pondus og ballferdigheter – selv om det må være lov å håpe at Palace får litt mer ut av begavede Max Meyer denne sesongen. Kombinasjonen av videodømming, Wilfried Zaha og Luka Milivojevic bør resultere i en hel haug med straffescoringer. På topp mangler man fortsatt litt, og det ville ikke være overraskende dersom det kom et spisskjøp før vinduet stenger.

Det store usikkerhetsmomentet her er hva som skjer med Palace dersom de ender opp med å selge Zaha. Hans bidrag i form av mål og målgivende i fjor var bra uten å være ekstremt (10 mål og 5 målgivende), men Palace ser likevel ut som et helt annet lag uten han. Uten han mister de fart på overgangene, og han trekker også oppmerksomhet fra motstandere på en måte som gir mer plass til medspillerne hans. Zaha er ekstremt viktig, og selv om Palace skulle få inn en bra overgangssum for ham, er det vanskelig å få en spiller av tilsvarende kvalitet til å dra til Palace. I skrivende stund er Palace med Zaha et lag som bør holde seg greit unna nedrykksstriden, mens Palace uten Zaha er et lag som veldig fort kan havne i trøbbel. 

13. plass: Bournemouth

I de fire sesongene Bournemouth har vært i Premier League har de mer eller mindre fulgt samme formel: De spiller stort sett åpen, offensiv fotball. De har perioder av sesongen der de spiller bra, scorer mye mål og vinner kamper. Men så har de også perioder der de ser helt forferdelige ut og får dask av alle de møter. Og til syvende og sist ender de på trygg plass uten å virkelig ha flørtet med nedrykk.

Dette er en formel jeg mistenker at klubben lever veldig godt med. De er en relativt liten klubb fra et relativt lite sted, og dersom en slik klubb først skal klore seg fast i Premier League, så er det jo fint for de av oss som liker god fotball at de gjør det på denne måten. Manager Eddie Howe er en ambisiøs og ærgjerrig type som nok vil forsøke å utvikle laget videre, kanskje gjøre dem litt solide, men når man ser på stallen han råder over, så er det vanskelig å se hvordan Bournemouth plutselig skal forvandles til Sam Allardyce sitt Bolton-lag i løpet av et par uker i sesongoppkjøringen.

Jeg forventer flere mål fra Wilson og King, jeg forventer mer fint spill fra Brooks og Fraser, og jeg forventer visse perioder der laget ikke henger sammen defensivt i det hele tatt. Det er det vi pleier å få fra Bournemouth, og det er ingen grunn til å tro at vi skal få noe annet denne sesongen. 

12. plass: Southampton

Southampton styrte rakt mot nedrykk under Mark Hughes i starten av forrige sesong, men klubben tok affære og gjorde egentlig et lite varp da de fikk lokket Ralph Hasenhüttl til sørkysten. I Tyskland hadde Ralph Hasenhüttl tatt Ingolstadt fra bunnstrid i 2. Bundesliga til opprykk og så 11. plass i divisjonen over. Det var et solid stykke arbeid, som gjorde at han ble hentet til RB Leipzig, som han så ledet til 2. plass i Bundesliga i energidrikk-klubbens første sesong på det nivået. Sesongen etter endte med en litt skuffende 6. plass og Hasenhüttl forlot klubben, men vi må likevel si at det er et eksempel på Premier Leagues ekstreme pengemakt og internasjonale prestisje at Hasenhüttl valgte bunnstrid på St. Mary’s etter å ha jobbet for en klubb i Champions League.

Det var i så måte ikke noe sjokk at Hasenhüttl fikk skikk på Southampton, selv om hans første halve sesong ikke akkurat var en kontinuerlig og jublende suksess. Southampton gjorde mye bra på banen, de presset høyt, hadde en helt annen struktur i laget enn under Hughes, men slapp også inn fryktelig mange unødvendige mål og kastet bort poeng i kamper de burde ha vunnet. Likevel, som en Southampton-spiller uttalte: «Vi føler oss mer organiserte, vi er mer sammen som et lag. Vi jobber alle i samme retning, vi vet alle hva vi holder på med, hvor vi skal løpe og hvorfor vi løper». Å vite hva man skal gjøre på banen er alltid en fordel i fotballen, men man undrer jo litt på hva Mark Hughes egentlig holdt på med da han var trener der.

Det var mye å like i det Southampton holdt på med under Hasenhüttl, men man fikk likevel inntrykk av at de må bli skarpere i begge ender av banen. Che Adams har ankommet fra Birmingham for å forhåpentligvis bidra i den ene enden, men i den andre enden har man ikke endret ting nevneverdig enda. Jeg mistenker derfor at vi får se et Southampton som presser høyt og spiller offensivt, men som fortsatt vil lekke en del mål. De bør bli et artig lag å følge med på, og jeg vil tippe de styrer unna nedrykksstriden, men ender opp på nedre halvdel. 

11. plass: Watford

Watford slo til med fire strake seire fra starten av forrige sesong, og det så et lite øyeblikk ut som om de kanskje skulle «dra en Leicester». Det var nok alltid en litt useriøs ting å forvente, men etter en del turbulente år under Pozzo-familiens ledelse virker Watford i det minste å ha funnet litt stabilitet. Trener Javi Gracia er en grundig, detaljfokusert lagleder, og mens han har vært ved roret har Watford sett rimelig solide ut.

De har mye trykk i sentrallinjen, med Etienne Capoue og Abdoulaye Doucoure på midten, og Troy Deeney på topp. Rundt disse kraftpluggene svinser teknikere som Gerard Deulofeu og Roberto Pereyra, mens veldig offensive sidebacker skaper bredde. Det endte til slutt med 11. plass i serien og en cupfinale for Watford. Det er ingen grunn til å tro at de har blitt noe dårligere over sommeren, selv om de kanskje ikke har blitt så voldsomt mye bedre heller. Jeg vil tro at Watford igjen blir et ekkelt lag å spille mot for de fleste, selv om de nok mangler kvalitet til å virkelig melde seg på i diskusjonen om Europacup-plasser. 

Prøv Betssons oddsbygger. Vår oddsbygger lar deg skape din egen, individuelle spillekupong. Det er enkelt – se videoen, så er du i gang på 1-2-3!

10. plass: West Ham

Det blir neppe en kjedelig sesong i West Ham-land, men så pleier de heller ikke ha så mange kjedelige sesonger der. Etter en periode der mange West Ham-supportere var frustrerte over mangelen på investeringsvilje fra klubbens ledelse, har man over de to siste sommervinduene brukt en del penger. Laget man har endt opp med å sette sammen er, vel, interessant.

Fremover på banen ser det nå riktig spennende ut. Felipe Anderson var positiv i sin første sesong i Premier League, og Andriy Yarmolenko viste nok før han ble skadet til at vi kan håpe på gode ting fra ham nå som han er tilbake. Pablo Fornals har glimrende blikk og teknikk, og bør bli en attraksjon dersom han finner seg til rette i England. På topp bør Sebastian Haller bli et mer pålitelig midtpunkt enn Marko Arnautovic var, selv om han ikke har østerrikerens ekstreme spissferdigheter. Haller kan ikke redde verden på egenhånd slik Arnautovic kunne gjøre på gode dager, men dette West Ham-angrepet har allerede x-faktor så det holder, og en litt mindre ekstravagant midtspiss trenger ikke være noe minus. At Fornals og Haller finner seg til rette i nytt land og i nye omgivelser har man aldri noen absolutt garanti for, men disse er begge spillere som har vist veldig mye på høyt nivå i andre land og som jeg mistenker større klubber enn West Ham godt kunne tenkt seg å ha hatt i stallen.

Man undrer dog litt på hvordan ting skal henge sammen i andre enden av banen. Bare Cardiff, Fulham, Burnley og Brighton slapp til flere skudd imot enn West Ham forrige sesong, og de virker ikke å ha gjort noen åpenbare trekk for å forsterke det defensive. Midtbanen er en utfordring i den forstand at Mark Noble er en viktig personlighet i laget, men samtidig er det litt usikkert om han fortsatt er i stand til å gjøre den fysiske jobben som kreves av en sentral midtbanespiller i Premier League. Det gir manager Manuel Pellegrini noe å fundere på. Totalt sett vil jeg tippe at West Ham blir et underholdende, men upålitelig lag som ender opp et eller annet sted rundt 10. plass. Kanskje et par plasser høyere dersom de finner ut av det defensive, kanskje et par plasser lavere dersom de nye spillerne ikke slår til. 

9. plass: Everton

I skrivende stund er det spesielt vanskelig å vurdere Everton, siden det skjer en del på overgangsfronten der. Men det laget Everton har per i dag er etter mitt syn akkurat godt nok til at man kan begynne å fabulere om at de kan overraske og kanskje til og med snike seg til en topp 6-plass – men samtidig har laget fortsatt nok svakheter til at de neppe kommer til å gjøre det.

Helt smertefritt var det virkelig ikke, men Marco Silva kom seg helskinnet gjennom sin første sesong som Everton-sjef. At laget endte på 8. plass til slutt er til å leve med, tatt i betraktning at det var første år med både ny trener og ny sportsdirektør. Det bør i teorien være en styrke at Silva nå kjenner spillerne sine noen hakk bedre, og han har noen riktig gode spillere å jobbe med. Gylfi Sigurðsson var fabelaktig i fjor, og jeg vil forvente mer av det samme fra islendingen i år. Richarlison svinger litt mer i prestasjonene enn man kanskje hadde håpet på, men han er stadig bare 22 år gammel, og 13 seriemål er absolutt brukbart i hans første sesong i klubben. Lucas Digne seglet opp som en av Premier Leagues bedre venstrebacker utover sesongen i fjor, mens Andre Gomes var god på midten og har nå blitt hentet permanent. Andre spillere kan bidra brukbart på sine måter: Fysikken og bevegeligheten til Dominic Calvert-Lewin er nyttig på topp, det samme er kreativiteten og uforutsigbarheten til Bernard på kanten. Jordan Pickford holdet er bra nivå i mål, og Fabien Delph kan fort vise seg å bli et veldig nyttig tilskudd.

Man har likevel svakheter der. Cenk Tosun har ikke blitt den pålitelige målscoreren jeg hadde trodd han skulle bli, og selv om Calvert-Lewin har mye bra for seg så må det være lov å stille spørsmålstegn ved om han er god nok til å være førstevalg på topp for et lag som har ambisjoner om å virkelig utfordre topp 6-lagene. Jeg er også usikker på om man har et stopperpar bakerst som virkelig er så solid som det bør være for å utfordre konkurrentene i dette sjiktet. Når alt kommer til alt, så tenker jeg at Everton har god nok kvalitet til å ligge å vake bak topplagene sammen med de neste to lagene på rangeringen her, men jeg har vanskelig å se for meg at de skal ta steget opp og virkelig plage de beste. 

8. plass: Wolves

At Wolves ikke var et hvilket som helst nyopprykket lag, vel, det visste vi. At de skulle holde seg oppe, det tenke de fleste. At de skulle styre unna hele nedrykksstriden, igjen, ikke noe sjokk. Men 7. plass? At Wolves, i sin første sesong tilbake i Premier League skulle bli «best of the rest», det beste laget utenfor ligaens økonomiske elite, de såkalte topp 6-lagene? Jeg tror ikke mange så den komme. Når nyopprykkede lag presterer over alle forventninger blir ofte sesong nummer to et brutalt møte med virkeligheten, men igjen, Wolves var og er ikke et typisk nyopprykket lag.

Wolves eies av det kinesiske konglomeratet Fosun, et velkjent og respektert navn i det kinesiske næringslivet, og nyter godt av en tett forbindelse med superagent Jorge Mendes (Fosun eier også en andel av Mendes sitt selskap, Gestifute). Dette betyr at Wolves sine bakmenn, selv om de ikke er rutinerte fotballeiere, har økonomiske muskler, ambisjoner og tilgang til markedsledende kompetanse. Forbindelsen til Mendes irriterer mange fotballinteresserte, og man kan alltids stille spørsmål om hvor bra det er for Wolves på sikt å knytte seg så tett til en agent som til syvende og sist er mest interessert i å hente ut mest mulig penger av klubben. Men på kort sikt har det betydd at Wolves på rekordfart har gått fra å være en av mange falne storheter i Championship til å være en seriøs faktor i Premier League.

Manager Nuno Espirito Santo, som i sin tid var Jorge Mendes sin aller første klient, har styrt skuta med stø og kyndig hånd siden han tok over. Det er mulig at det vi så fra Wolves forrige sesong var det maksimale vi kan forvente fra denne spillergruppen og at det vil komme en liten og naturlig regresjon denne sesongen. Men samtidig vet vi også at Wolves har både penger og forbindelser til å få på plass seriøse forsterkninger enten før starten av sesongen eller i januar, dersom det blir vurdert å være nødvendig. Noen av de viktigste spillerne på dette laget, som Ruben Neves og Diogo Jota, er også forholdsvis unge – og det er derfor ikke urimelig å forvente at de kan levere enda noen hakk bedre nå som de har en full Premier League-sesong på samvittigheten.

Dersom de virkelig skal true eliten i Premier League må de nok forsterke spillerstallen enda mer, men samtidig er jeg overbevist om at Wolves vil bli å finne på øvre halvdel av Premier League denne sesongen også.

Morgan Gibbs-White blir i Wolverhampton i Premier League 2019/2020-sesongen også, etter å ha vært i flere storklubbers søkelys. (Bilde: TT)

7. plass: Leicester City

I de 11 kampene Leicester spilte i Premier League forrige sesong etter å ha ansatt Brendan Rodgers tok de 20 poeng. Det er et poengsnitt per kamp som over en hel sesong ville gitt 69 poeng, kun ett poeng mindre enn Arsenal tok forrige sesong. Jeg er litt generøs her ved at jeg gir Brendan Rodgers «æren» for 2-1-seieren mot Brighton like etter han ble ansatt, en kamp han så fra tribunen, men poenget er likevel dette: Etter at Claude Puel ble byttet ut med Brendan Rodgers så Leicester veldig gode ut.

Og går man gjennom den antatt sterkeste lagoppstillingen deres ser vi også at Leicester har en haug med spillere som etter mitt syn er mer enn gode nok til å spille for et topp 6-lag. Jeg vil argumentere for at Kasper Schmeichel, Ricardo Pereira, Harry Maguire, Ben Chilwell, Wilfred Ndidi, Youri Tielemans, James Maddison og Jamie Vardy alle er gode nok til at de kunne spilt for en topp 6-klubb. Dersom du har 9 spillere i en startoppstilling som man kan si det om, så kan du nødvendigvis ikke være milevis unna å utfordre disse lagene selv.

Maguire ser ut til å ende i United før sesongen starter og han blir en vanskelig mann å erstatte, jeg er ikke helt overbevist om at kantspillerne deres er så gode som de burde være, og man er stadig veldig avhengig av at den nå 32 år gamle Jamie Vardy skal fortsette å score mål. De har ikke samme dybden som lagene de jakter, men slik jeg ser det skal Leicester være det laget som er best utstyrt til å bryte seg inn i toppsjiktet i Premier League – spesielt dersom et eller flere av de etablerte topplagene gjør en dårlig sesong. Om ikke så er i minste Leicester store favoritter i mine øyne til å bli «best of the rest» og havne på 7. plass.

6. plass: Manchester United

De tre plassene mellom 4. og 6. var med klar margin de vanskeligste å sette på denne listen, og jeg opplever at jeg har ombestemt meg flere ganger. De tre lagene det gjelder har alle klare styrker og alle klare svakheter, det er lett å se for seg både hvordan de kan ha en bra sesong og hvordan det kan gå litt åt skogen for dem. Å sette dem opp i en meningsfull rekkefølge blir da litt tricky, og når vi legger til det at ting kan endre seg veldig for spesielt ett av dem før overgangsvinduet stenger, så er vi virkelig ute på glattisen. Men vi får gå litt med magefølelsen her, og med magefølelsen blir det slik.

Dette er også et betimelig tidspunkt å understreke at det man vurderer som det mest sannsynlige utfallet ikke nødvendigvis er det utfallet man selv håper på. Og vel vitende om at det blir «livlig» på sosiale medier om jeg tar feil her, så må jeg bare være ærlig og si at jeg ikke tror dette blir en veldig bra sesong for Manchester United.

Det er ikke rart vi lot oss rive med litt når en nordmann tok over som Manchester United-sjef, og ting i tillegg gikk forrykende bra i en ganske lang periode. Jeg synes ikke nødvendigvis vi som nordmenn trenger laste oss selv for at det utløste en form for entusiasme og eufori som virkelig utfordret vår evne til å tenke logisk og trekke rasjonelle slutninger. Det skal jo til syvende og sist være gøy, dette her.

Det venter et enomt press fra fansen denne sesongen for klubblegende og manager Ole Gunnar Solskjær. (Bilde: TT)

Men nattklubben er stengt, solen har steget, og vi er edru igjen. Det er riktig at i månedene etter at den intenst mislikte Jose Mourinho forlot Manchester United vant laget veldig mange kamper, og at Ole Gunnar Solskjær satte ymse manager-rekorder. Det er også riktig at etter den vanvittige snuoperasjonen mot Paris Saint-Germain vant Manchester United kun 2 av 13 kamper, og disse to var sågar relativt ufortjente seiere mot Watford og West Ham.

Man kan argumentere for at suksessen i den første fasen kom fordi spillere som var lykkelige over å se Mourinho forsvinne også fikk spille på seg selvtillit mot svak motstand, hadde marginer på sin side og fløt på denne medgangen frem til det snudde – og at Solskjær ikke hadde noen svar å komme med fra trenerbenken når tapene først begynte å komme. Man kan også argumentere for at tapene kom fordi spillerne gikk tomme rent fysisk samtidig som terminlisten plutselig ga dem langt sterkere motstand. Og at den infamøse «Solskjær-tabellen» uansett viser at United var Englands tredje beste lag under nordmannens ledelse, og at dette til syvende og sist er mye bedre enn hva noen hadde ventet da han tok over. Begge disse versjonene kan ha en del for seg. Men det er uansett vanskelig å komme unna at Manchester United, en av planetens mest påkostede fotballag, var i en situasjon der de måtte slå Huddersfield og Cardiff for å sikre Champions League-spill – og på en eller annen måte kun presterte å ta totalt ett poeng fra de to kampene.

Det var da og dette er nå. Spørsmålet før den nye sesongen går i gang og vi fortsatt er inne i «Premier League predictions»-fasen, er: Har Manchester United ryddet opp og fikset problemene sine? Vel, situasjonen per i dag er at man har hentet en ung høyreback som nettopp har hatt en imponerende gjennombruddssesong for Crystal Palace og en lynrask ving som har vist glimt av potensiell fremtidig storhet i Championship. Ander Herrera, et av de mer pålitelige kortene United hadde, har forlatt klubben. Paul Pogba og Romelu Lukaku vil bort, men det er usikkert om noen av dem faktisk blir solgt. Harry Maguire kommer etter all sannsynlighet inn. Dette er ingen katastrofal sommer som sådan, men det er samtidig vanskelig å se på disse overgangene og konkludere med at United virkelig har fikset problemene sine.

Det kan selvsagt ikke utelukkes at Ole Gunnar Solskjær og hans trenerteam er så mye dyktigere som fotballtrenere enn Jose Mourinho og hans team var at de vil få ut hittil uforløst potensial i denne Manchester United-stallen. Det er liten tvil om at det er unge spillere der som kan ta et steg opp (Rashford, James, Martial) og spillere som har mer i seg og plutselig kan etablere seg som pålitelige toppspillere (Lindelöf, Fred). Men dersom disse spillerne ikke tar disse stegene, så er ikke dette mannskapet en spesielt fryktinngytende Manchester United-utgave.

Ting kan endre seg før overgangsvinduet stenger, og det er en del variabler her som plutselig kan slå ut i Uniteds favør. De har også et par konkurrenter som plutselig kan ha veldig svake sesonger, og som vi alle vet trenger man ikke løpe fra bjørnen – man trenger bare løpe fra de andre turgåerne. Men når jeg i dag, sent i juli, skal komme med en slags teori om hvilket av de såkalte topp 6-lagene jeg tror får den vanskeligste sesongen, så lander jeg på Manchester United.

Arsenal får mange anledninger til å feire i 2019/2020-sesongen, men får ikke juble over ligatittelen. (Bilde: TT)

5. plass: Arsenal

Det var litt vanskelig å bli klok på forrige Arsenal-sesong. Laget endte til slutt et fattig poeng bak 4. plassen og Champions League-plass, noe som egentlig ikke er krise for en klubb som er i en omstillingsfase. Det er likevel vanskelig å akseptere at Arsenal kastet bort CL-plassen med kun ett poeng over fire kamper helt på tampen av sesongen mot Crystal Palace, Wolves, Leicester og Brighton. Unai Emery har periodevis både blitt hyllet og slaktet. Laget har periodevis sett ut til å være godt organisert og hissig, mens i andre perioder har spillerne sett retningsløse og forvirrede ut. Tallene viser at hele 10 lag kom til flere avslutninger enn Arsenal forrige sesong, mens hele 9 lag slapp til færre skudd imot. Dette er ikke spesielt lovende, men så er det ikke urimelig å forvente at Arsenal skal være litt mer effektive foran mål enn mange andre lag når de har to spisser i absolutt toppklasse. Arsenal overpresterte grovt i fjor, ifølge «expected goals»-statistikker, men samtidig finnes det ingen regel mot å ha gode avsluttere på topp.

Muligens er det litt vanskelig å rettferdiggjøre dette når tallene sier det de sier og når man går gjennom navnene i Arsenals forsvarsrekke, men jeg har en snikende følelse av at Arsenal kommer til å gjøre en helt ok sesong. Kontinuitet er litt undervurdert på dette nivået, og at for eksempel Torreira og Guendouzi har blitt et år mer erfarne sammen på midten kan være noe som slår ut veldig positivt for Arsenal. Unai Emery er en ærgjerrig type som konstant leter etter detaljer som kan forbedres og «marginal gains», og nå kjenner han spillerne sine langt bedre enn han gjorde i starten av forrige sesong. Dani Ceballos kan fort vise seg å være en veldig nyttig signering på lån, og kanskje, kanskje man får noe mer ut av Mesut Özil dette året. Alt kan skje.

Igjen, Arsenal var faktisk veldig nær å klare Champions League-plass forrige sesong, og selv om de i skrivende stund ikke har fått gjort alle de forbedringene stallen muligens trenger, virker det ikke helt usannsynlig for meg at de skal kunne gjøre mye av det samme som i fjor – men denne gangen skrape til seg et par poeng til. Det kan i så fall fort være nok til CL-plass, avhengig av hva lagene rundt de finner på. Unai Emery er kanskje ikke verdens mest spennende trener, men han har bevist at han er en kløktig fyr, og det er vanskelig å se for seg at Arsenal skal ende opp med å gjøre en katastrofesesong.

4. plass: Chelsea

Hazard borte, ingen overgangsbonanza og en urutinert manager ved roret. Samtidig kan overgangsnekten vise seg å være en velsignelse i forkledning, og Frank Lampard ankommer Stamford Bridge med mye godvilje i banken.

Chelsea har i flere år nå fremstått som en klubb i en slags identitetskrise. Det har vært et tydelig ønske fra klubben om å spille mer attraktiv fotball, om å utvikle en mer positiv spillestil, og om å gi flere av klubbens åpenbart begavede unggutter flere sjanser på førstelaget. Samtidig har resultatkravene vært heftige. Managere som ikke vinner serien i Chelsea har en tendens til å få sparken. Ønsket om utvikling og ungdommer er en dårlig match med det spinnville resultatpresset som har rådet i Chelsea.

De vanskelige forutsetningene klubben har denne sesongen kan derfor vise seg å være en velsignelse. Med Eden Hazard i Madrid og ingen mulighet til å hente forsterkninger på markedet kan vel selv ikke Chelsea-ledelsen kreve kamp om seriegull neste sesong. Og da åpner det seg plutselig muligheter til å tenke litt langsiktig: Vil man bruke unge spillere? Greit, ingen forventer seriegull uansett. Vil man prøve å spille på en litt mer attraktiv måte, men en måte som kan ta tid å utvikle og mestre? Greit, Chelsea kommer ikke til å ta igjen City og Liverpool uansett. Skal man gi en klubblegende og en ung trenerspire en sjanse i sjefsstolen? Tja, hvorfor ikke.

Selv om vi fokuserer på at Chelsea har mistet Hazard og ikke kan hente spillere, og på at Lampard og co må være veggpryd under sommerens overgangsdisco, så bør vi heller ikke glemme at Chelsea faktisk har mange veldig gode spillere fra før av. Forsvaret vil være det samme som i fjor, da kun Liverpool og City slapp inn færre mål enn Chelsea. Ballsentralen Jorginho er ikke akkurat populær på Stamford Bridge, men vil kanskje få litt mer frihet nå. N’Golo Kante er stadig en av verdens aller beste på det han gjør. Pedro og Willian er rutinerte toppspillere. Pulisic bør bli et spennende tilskudd. Giroud er Giroud, men måten han gjør spillere rundt seg bedre er fortsatt undervurdert av mange. Og ikke minst: I Mason Mount, Tammy Abraham, Callum Hudson-Odoi og Ruben Loftus-Cheek har du fire unge spillere som alle har vist prov på at de har potensiale til å bli veldig bra. Chelsea går kanskje ikke inn i sesongen med den stallen de aller helst ville hatt, men det bør ikke være noe som helst tvil om at de går inn i sesongen med en stall som er fryktelig sterk.

Hva Frank Lampard står for som manager er enda litt diffust. Sjetteplass med Derby County, samme plass som sesongen før og ett poeng mindre, er ikke sånn voldsomt imponerende, egentlig. Samtidig er Championship en brutal divisjon for unge managere på førstereis, og det hører med til historien at Derby slo ut Southampton og Manchester United av henholdsvis FA- og Ligacupen. Når det gjelder å håndtere media har han lært av sin onkel: I likhet med Harry Redknapp sørger han for å ha visse innflytelsesrike journalister på sin side, noe som ofte kommer veldig godt med.

For all del, det kan gå galt. I likhet med Arsenal og Manchester United er det en del variabler og usikkerhetsmomenter her, og for at Chelsea skal sikre Champions League-plass igjen må både Lampard finne seg fort til rette og et par unge spillere må nok ta dette mye omtalte steget opp. Men av disse tre klubbene som jeg altså har ganske vanskelig for å skille, så føler jeg når alt kommer til alt at Chelsea skal ha best forutsetninger til å ta den siste Champions League-plassen.

3. plass: Tottenham

Når Tottenham først endelig kjøper, så kjøper de bra. Tanguy Ndombele bør gi Tottenham akkurat det de har manglet på midten, slik jeg ser det. Forrige sesong var et snodig beist for Tottenham: At de klarte Champions League-plass til slutt var egentlig et lite mirakel, og mer enn noe annet et resultat av at både Arsenal og Manchester United skjøt seg selv i begge føttene, gjentatte ganger og med stor entusiasme. I årevis virket det som om Tottenham tynte absolutt alt ut av laget uten å klare å karre seg til en Champions League-plass, mens forrige sesong snublet de seg i mål med hele 13 serietap på samvittigheten.

Omtrent parallelt med alt dette røret i serien opplevde Tottenham noen av de største Champions League-øyeblikkene i klubbens moderne historie. Selv om det ble tap i finalen viste Tottenham på veien dit flere ganger en ryggrad og en evne til å levere når det gjelder, noe som ikke er kvaliteter man alltid har assosiert med Tottenham.

I lys av Tottenhams litt variable prestasjoner og resultater i serien må det uansett være positivt for klubben at man i sommer endelig har begynt å gjøre ting på overgangsmarkedet. Kontinuitet er bra og i mange tilfeller undervurdert, men stammen i dette Tottenham-laget har vært den samme i årevis nå, og det kan være liten tvil om at laget har behov for nytt blod, friske hoder og sultne bein. Disse omkalfatringene skaper nødvendigvis litt usikkerhet. Å erstatte førstevalgene både på høyre og venstreback er ikke uten risiko, men noen endringer var man nødt til å gjøre. En annen ting vi lærte om Tottenham forrige sesong, er at de ikke er så avhengige av Kane offensivt som mange lenge hadde fryktet, noe som jo er positivt siden Kane har utviklet en tendens til å pådra seg ankelskader.

En annen grunn til å være optimistisk på Tottenhams vegne, er at de har mange spillere som etter et langt VM forrige sommer endte opp med å spille veldig mange minutter for klubben forrige sesong, og som nå endelig har fått seg et par ukers pause denne sommeren. At de slipper å spille på Wembley er også en positiv faktor. Tottenham er nok et godt stykke unna å ta igjen Manchester City og Liverpool, men de ser også ut til å ha færre problemer og usikkerhetsmomenter rundt laget enn Arsenal, Chelsea og Manchester United. Situasjonen må kanskje revurderes når overgangsvinduet stenger i lys av hva som da har skjedd – eller ikke skjedd – men det er jo tilfellet med de aller fleste lagene på denne rangeringen. Tredjeplass virker på meg som et sannsynlig utfall for Spurs denne sesongen. 

Disse to karene blir å regne med i 2019/2020-utgaven av Premier League også. (Bilde: TT)

2. plass: Liverpool

Liverpool endte til slutt kun ett poeng bak Manchester City og var med i gullkampen til siste slutt, men tallene indikerer at avstanden mellom de to lagene på mange måter var litt større enn som så. Manchester City kom i snitt til 18 avslutninger per kamp, mens Liverpool kom til 15.1. Liverpool slapp til 8.1 skudd imot i snitt per kamp, nest minst i Premier League, men Manchester City slapp bare til 6.3. «Expected goals» (xG), en statistikk som vurderer sannsynligheten for at avslutninger skal bli mål, basert på hvor avslutningene kommer fra (altså teoretisk sett en bedre indikator for sjanser enn bare skudd-statistikker) viser at Liverpool scoret nesten 10 mål mer enn de «burde» har gjort. I Premier League, La Liga, Bundesliga og Serie A var det kun fire andre lag som «overpresterte» mer foran mål i henhold til xG, ifølge xG-modellen til nettstedet understat.com. De «burde» også har sluppet inn 7 flere mål enn de gjorde. Man kan alltids være skeptisk til xG ,og det finnes ingen regel mot å ha effektive angripere, men vi kan også si det på en mer gammeldags måte: Ta det absurde Divock Origi-målet mot Everton, ta det snodige Alderweireld-selvmålet som avgjorde kampen mot Tottenham. Det er vanskelig å nekte for at Liverpool hadde en del flyt i fjor.

Dette er ikke for å snakke ned prestasjonen deres. Liverpool gjorde definitivt en av de beste sesongene i ligaens historie, og endte opp med den tredje høyeste poengsummen i Premier League siden oppstarten i 1993. Problemet til Liverpool var ikke at de ikke var gode eller at det var noe galt med laget, problemet deres var at de konkurrerte mot et Manchester City-lag som har vært på en annen planet de siste to sesongene. Dette Liverpool-laget er åpenbart bedre enn mange lag som har vunnet Premier League de siste tiårene, men når Manchester City tar 198 poeng over to sesonger er det begrenset hva man egentlig kan gjøre for å stoppe dem.

Liverpool har valgt å sitte rolig i overgangsbåten nå i sommer, og det virker klokt. Det var ikke noe galt med laget, og når man tar 97 poeng i serien og vinner Champions League har man gjort veldig mye riktig på en gang. De har fortsatt spillere som er unge og kan bli bedre. Dersom man får Alex Oxlade-Chamberlain i gang igjen vil det være som en ny signering, og for eksempel Naby Keita har fortsatt mye å gå på. Kanskje kunne man funnet en bedre reservespiss, kanskje kunne man funnet en bedre backup til Andy Robertson, litt finpuss kunne man kanskje gjort. Men det er ingen tvil om at dette er et forrykende bra fotballag med topp kvalitet i alle lagdeler.

De underliggende tallene indikerer at Liverpool fikk maksimalt ut av det de leverte i fjor, og at det derfor kan komme en liten regresjon i år. Samtidig er jeg overbevist om at dette er et lag som kan og vil ta en veldig høy poengsum i Premier League igjen. Spørsmålet er mer om Manchester City vil fortsette å ta opp mot 100 poeng, for all den tid de gjør det er det veldig vanskelig å gjøre noe med dem. 

Manchester City viser nok en gang styrke og stikker av med 2020-trofeet, ifølge Betssons ekspert på engelsk fotball. Bilde: TT

1. Manchester City

Den ungarske trenerpioneren Bela Guttman sa i sin tid at «det tredje året er fatalt». Han mente dersom en trener var i samme klubb i mer enn tre år vil spillerne gå lei, begynne å kjede seg, miste iveren og gå seg fast i samme spor. Spørsmålet for Manchester City før denne sesongen er enkelt: Takler spillerne en sesong til med Guardiola-kjøret?

Manchester City’s Amazon-dokumentar var et blankpolert og sterilisert propaganda-produkt blottet for konflikt, drama og alt som gjør historier fra virkeligheten interessante (den var, men andre ord, det stikk motsatte av den fabelaktige «Sunderland ‘Til I Die»). Men en av få ting som var interessante var at vi fikk, som seere, et lite innblikk i hvor intens Pep Guardiola er. Intens på sidelinjen og i garderoben i pausen, selvsagt, men også på treningsfeltet, i møter, i korridorer. Han er en jevnt over intens mann. Når man faktisk ser det, selv om du bare ser de delene Manchester City vil vise deg for å selge merkevaren, så får man en slags følelse av hvor mye det må kreve mentalt og åndelig å være Manchester City-spiller (for ikke å snakke om hvor mye det må kreve mentalt og åndelig å faktisk være Pep Guardiola). Og man må jo da begynne å undre litt på hvor lenge de faktisk har overskudd til å kjøre dette løpet, og til å sette denne fysisk og psykisk krevende spillestilen ut i livet to ganger i uken.

Man lurer også på om Premier League egentlig er Manchester Citys hovedprioritet denne sesongen. For på tross av alle rekordene Guardiolas lag setter i serien, så vil han alltid bli påminnet av sine kritikere om at lagene hans har snublet litt for ofte i Champions League. Å avskrive 198 poeng i serien over to sesonger fordi laget hans røk ut av Champions League etter en marginal offside-avgjørelse føles fjasete på opptil flere nivåer, men Guardiola selv er en perfeksjonist som neppe evner å slå det fra seg så enkelt.

City har så langt ikke gjort all verdens på overgangsmarkedet. De har hentet Rodri fra Atletico Madrid, som formodentlig er forespeilet en rolle som Fernandinhos fremtidige arvtaker. Dersom Leroy Sane ender opp med å forlate klubben vil det kanskje komme en offensiv forsterkning, men ellers virker det unødvendig å gjøre altfor mye med laget. Kanskje ville et par utskiftninger vært nyttig for å bekjempe Bela Guttman-problemet, men samtidig er det vanskelig å argumentere for at et lag som har tatt 198 poeng i serien over to sesonger trenger en betydelig ommøblering.

Som i fjor, da City skulle følge opp den utrolige sesongen der de tok 100 Premier League-poeng, så er City sin egen farligste motstander. Dersom dette laget igjen leverer en sesong der de spiller stabilt opp mot sitt beste, er det vanskelig for andre å gjøre noe særlig med dem. Muligheten for Pep-slitasje i stallen er der, og det er også mulig at Champions League blir en tydelig førsteprioritet. Likevel er det mest sannsynlige utfallet at vi for kun femte gang i engelsk fotballs historie får et lag som blir seriemestre for tredje år på rad.