Det handler ikke bare om størrelse

Bilde: TT

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Større er ikke alltid bedre. Jeg har fått oppleve de aller fleste av Englands mektige og berømte stadionanlegg, og min opplevelse har vært at det ikke alltid er de åpenbare stedene jeg har likt best. Her er derfor en høyst subjektiv topp 5-liste over stadioner verdt en visitt når krisen er over og fotballen er i gang igjen.

England beste hjemmebaner

Det er lett å lage en liste over Englands største og mektigste stadionanlegg. Men når man har vært på en del fotballkamper, så vet man at det handler ikke bare som størrelse. 

Det handler heller ikke om hvilke stadioner er mest moderne, prangende eller brukervennlige. Som fotball-elsker vil man jo helst se gode og interessante lag spille gode og interessante kamper, men omgivelsene har også noe å si. Jeg har derfor laget en liste over hjemmebaner i England som jeg etter mine helt subjektive kriterier liker, og som jeg ser frem til å besøke igjen så snart denne krisen er over og fotballen er i gang igjen. 

Det finnes større og mer berømte hjemmebaner enn alle disse, stadioner som jeg forstår at mange heller vil få strøket fra «bøttelistene» sine. 

Men jeg vil likevel si at dersom dere skal til England en tur og dere har mulighet til å bake inn en tur til en av disse fem, så får dere minst to tomler opp og varme lykkeønskninger herfra.

Goodison Park

Goodison Park er ikke den største og flotteste stadion i verden. Den er ikke en gang den største og flotteste stadion i Liverpool. Den er ikke en gang den største og flotteste stadion innenfor postnummeret L4. Likevel, Goodison Park er den av dagens Premier League-hjemmebaner som er nærmest til mitt mentale bilde av hva en Premier League stadion skal være.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Everton gjør sitt beste for å få flyttet. Goodison er gammel og utdatert, og er i minste laget for en klubb som Everton. Begge langsidene og en av kortsidene har søyler som kan begrense sikten dersom du er uheldig med setevalget. Fasilitetene er jevnt over utdaterte. Men Goodison er også alt det en fotballstadion bør være: Bratt, trang og intim. Nesten uansett hvor du sitter føler du at du får fotballen helt i fanget. Unntaket må være dersom du sitter helt øverst i Goodison Road Stand, men der føles det som om du sitter over det hele på en måte som heller ikke er helt uten sjarm. 


Det latinske slagordet «Kun det beste er godt nok» gjelder i det minste for atmosfæren på stadionanlegget til Everton. (Bilde:TT)


Kanskje er min forkjærlighet for Goodison Park delvis er resultat av et perfekt førsteinntrykk. 

Den første gangen jeg var der så jeg Everton slå Manchester United 1-0, i en kveldskamp under flomlys, etter at Marouane Fellaini hadde stanget inn et hjørnespark halvveis ut i andre omgang. Akkurat som nesten 40 000 på tribunene mente det skulle være. Hjemmepublikumet produserte naturlig nok en av de mer øredøvende atmosfærene jeg har opplevd i England.

En annen grunn til at Goodison Park er den første arenaen jeg tenker på når jeg tenker på stadioner jeg vil få besøkt så fort det er mulig etter at denne krisen er over er, at den lever på lånt tid. 

De siste årene har jeg sett to andre Premier League-favoritter, White Hart Lane og Upton Park, bli revet ned, og det er nå bare et tidsspørsmål før det samme skjer med Goodison. Evertons foreslåtte nye anlegg i Bramley-Moore Dock blir sikkert en teoretisk oppgradering på alle tenkelige måter, på samme måte som Tottenhams nye stadion er et mektig anlegg og rent objektivt en total oppgradering på White Hart Lane. 

Men jeg klarer enda ikke se den samme sjarmen i disse nye arenaene. Kanskje begynner jeg å bli gammel, men jeg merker at for min del så er savnet av de gamle tribunene større enn entusiasmen for de moderne praktanleggene. Derfor havnet Goodison Park ikke bare på listen min over hjemmebaner jeg gleder meg til å få besøkt når dette kaoset er over, den havner også øverst på listen.



Villa Park

En tingene vi lett kan ta for gitt med å leve i 2020, er at vi har muligheten til å reise nesten hvor som helst. Dersom man sparer litt, har de aller fleste råd til å besøke akkurat det punktet på globusen de har mest lyst til å se, noe som kun har vært mulig for oss de siste par tiårene. I en slik verden, der du bokstavelig talt har alle muligheter, er det ekstremt vanskelig å finne gode argumenter for at man skal besøke Birmingham.

Storbritannias nest største by er et passe sjarmløst sted. I innbyggertall hører Birmingham hjemme i samme kategori som steder som Praha, Milano, München og Budapest, men når det gjelder attraksjoner for besøkende hører byen hjemme i, vel, en veldig annen kategori. Likevel, dersom man av en eller annen grunn befinner seg i eller i nærheten av Birmingham så bør man virkelig prøve å få med seg en av Aston Villas hjemmekamper.

Dersom Goodison Park er den stadion som er nærmest mitt mentale bilde av hva en Premier League-stadion skal se ut som, så er Villa Park en god nummer to. Som alle de beste engelske hjemmebanene er Villa Park et lappeteppe, med tribuner bygget på forskjellige tidspunkt med litt forskjellig utseende. 

Jeg tror denne mangelen på symmetri er noe av det som gir disse eldre arenaene en sjarm som de objektivt sett mer imponerende nybyggene alltid mangler. Den karakteristiske murfasaden til The Holte End, for eksempel, ser gammel ut, men ble faktisk bygget midt på 90-tallet. Den ble bygget i samme stil som murfasaden som på den tiden prydet den en ene langsiden, The Trinity Road Stand, som ble bygget i 1922. Denne langsiden ble dog revet i 2000, og erstattet av en større men langt mindre estetisk tribune.

Uansett så kan ingen anklage Villa Park for å mangle historie, særpreg og identitet. Og selv om denne murfasaden utenfor The Holte End ikke egentlig er så historisk som den ser ut, så er den et imponerende skue når du kommer vandrende mot stadion fra den nærmeste togstasjonen. Atmosfære-messig kan Villa Park være litt blandet drops. Jeg har opplevd både gode og dårlige kamper, der et klart høydepunkt var 6-1-seieren over Paolo Di Canios Sunderland(!). 

Dersom denne sesongen på en eller annen måte blir ferdigspilt, så er det stor sannsynlighet for at det ender med nedrykk for Aston Villa, og da tenker jeg at hjemme-derbyet mot Birmingham City neste sesong blir en kamp man bør prøve å få med seg. 

I fraværet av reelle turistattraksjoner kan Birmingham imidlertid friste med noen av Englands beste indiske restauranter, noe man jo ikke skal kimse av, så man kan jo her allerede ane konturene av en ypperlig ettermiddag i The Midlands. 


José Mourinho ble håndhilst velkommmen til Villa Park av Aston Villas maskot før corona-hilseforbudet trådte i kraft. (Bilde: TT)


Craven Cottage

Fulhams Craven Cottage har lenge vært et av mine favorittsteder å se fotball i England. Fra den nærmeste undergrunnsstasjonen, Putney Bridge, er det et kvarters gåtur langs Themsen gjennom Bishops Park til stadion. Selve arenaen er ikke spesielt stor og Fulham-supporterne lager ikke akkurat den villeste atmosfæren i verden, men det er alltid en hyggelig opplevelse.

Det store forbeholdet med å ta med Craven Cottage på listen her er arenaen ikke er helt den samme mens arbeidet med å bygge ut den ene langsiden foregår. Det er alltid litt vanskelig å dømme fra fancy visualiseringer fra arkitektfirmaer, men planene for The Riverside Stand ser veldig lovende ut. 

Planen er at den nye tribunen ikke bare skal gi Fulham litt større stadionkapasitet, men at man også skaper et offentlig rom ved elven som kan brukes i dagliglivet av lokalmiljøet. For Craven Cottage som stadion vil det bety at man har én flunkende ny langside, og én langside som ble bygget i 1905. 

The Johnny Haynes Stand ble designet av den legendariske skotske stadionarkitekten Archibald Leitch, som var involvert i å designe over 20 større fotballstadioner i England og Irland på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet (blant annet flere av tribunen på Goodison, og langsiden på Villa Park med den pene murfasaden som ble revet i år 2000). Tribunen har i dag såkalt Grade 2 vernestatus, noe som betyr at det er en bygning av «spesiell betydning eller regional interesse». 

De gamle tresetene er noe trange etter dagens standarder, men ingen kan anklage tribunen for å mangle sjarm eller særpreg. The Cottage, i hjørnet mellom the Johnny Haynes stand og the Putney End, ble også bygget i 1905 og garderobene spillerne bruker ligger fortsatt her.

Fulham er nok ikke klubben som havner øverst på folks ønskelister når de planlegger en fotballtur til London, og det er selvsagt helt forståelig. Jeg vil dog slå et slag for at en tur til Craven Cottage er verdt å få med seg, spesielt dersom det lar seg gjøre å kombinere det med en kamp hos en av byens storklubber. 

Som regel vil enten Arsenal, Chelsea eller Tottenham ha hjemmekamp på en søndag, og da kan bør det være gode muligheter til å få med seg en Fulham-kamp på lørdagen. Spesielt når oppussingen av The Riverside Stand er ferdig mener jeg dette er noe man bør prøve å få med seg.


Fulhams hjemmebane Craven Cottage er verdt et besøk. (Bilde: TT)


Selhurst Park

Ok, så Selhurst Park er ikke en spesielt vakker stadion, det er ikke en spesielt imponerende stadion, og det er ikke en stadion med noen åpenbar historisk verdi. La meg likevel prøve å forklare hvorfor en av tingene jeg ser frem til å gjøre når denne krisen er over er å dra til Croydon.

Croydon havnet i 2017 på fjerde sisteplass på en rangering av hvor i Storbritannia folk er mest ulykkelige. Denne rangeringen var dog satt sammen av eidendomsportalen «Rightmove», og alle vet at eiendomsfolk skal man være dypt skeptiske til. 

Men dessverre for Croydon var det ikke første gangen at bydelen gjorde det dårlig på en slik liste: Da Britene under David Camerons regjering i 2013 produserte det de kalte en «happiness index» kom Croydon igjen særdeles svakt ut. Croydon scoret faktisk lavest av alle bydelene i London. Londons Evening Standard kunne rapportere at resultatene hadde overrasket dem, fordi «de fleste andre «ulykkelige» områdene var i mindre velstående deler av Nordøst og Nordvest, der innbyggerne har lav disponibel inntekt og lav forventet levealder». 

Slike ting kan være viktige å huske for snobbete London-borgere som meg selv når vi disser Birmingham på generelt grunnlag, slik jeg gjorde tidligere i denne artikkelen. Spesielt med tanke på at min del av byen, Brent, havnet på aller sisteplass i hele landet i undersøkelsen fra 2017. 

Uansett, poenget mitt er et Croydon er det vi i Sørvest-Norge ville kalt «eit hål». Og Selhurst Park er rent objektivt sett ikke en spesielt vakker eller usedvanlig sjarmerende stadion. Men jeg vil likevel anbefale en tur tid fordi det i mine øyne er et perfekt eksempel på hvordan fotball kan skape glede og entusiasme i en ellers treg og grå del av verden. 

Selhurst er en av de fotballstadionene som i aller høyeste grad er en naturlig, inngrodd del av lokalmiljøet sitt. Arenaen ligger der, klemt inn mellom rekkehus på alle kanter, og vegg i vegg med en dagligvarebutikk. 

Den første gangen jeg besøkte Selhurst var en helt vanlig ukedag der jeg bare skulle filme stadion til en reportasje. Til tross for smarttelefon med GPS gikk jeg meg vill flere ganger, for det er meget mulig å vandre gatelangs i lang tid rundt Selhurst uten å legge merke til hvor Premier League-stadionen ligger.


Kulturkræsj i Croydon. Kayla the Eagle, «ultras» og cheerleadere – Crystal Palace sin hjemmebane Selhurst Park bør oppleves. (Bilde: TT)


På kampdager er det noe helt annet. På kampdager strømmer folk til fra fjern og nær, og man trenger bare å følge folkemassene.

Inne på stadion er Selhurst en av de mindre Premier League-arenaene med sin kapasitet på 25 456 tilskuere, men det er likevel en av Englands livligste hjemmebaner. 

En av grunnene til det er supportergruppen Holmesdale Fanatics, som de siste 15 årene har prøvd å introdusere en mer typisk søreuropeisk «ultras»-kultur til Sør-London. Croydon er et snodig sted for en slik kulturtransplantasjon, men det er kanskje noe av sjarmen. I tillegg til dette har Palace en vaskekte ørn, «Kayla the Eagle», som flyr rundt forbi før kamp – og de har cheerleadere. 

St James’ Park

Newcastles storstue kommer med av helt andre årsaker enn de første fire stadionene på denne listen. 

Jeg har vært veldig heldig som har fått oppleve mange hjemmebaner i England, og de første fire på denne listen ble plukket ut fordi de er stadioner som har særpreg, steder som jeg etter mine helst subjektive kriterier liker og som har gitt meg fine opplevelser. 

Fotballmessig kan ting være helt annerledes, jeg har sett fantastiske kamper på dvaske og identitetsløse stadioner og jeg har sett svake prestasjoner i sjarmerende omgivelser (hei hei, 2013/2014-sesongen til Fulham). Men når jeg skal lage en liten liste over stadioner jeg gleder meg til å besøke når denne krisen er over og fotballen er tilbake på er jeg nødt til å ta med St. James’ Park – av den enkle og forferdelige grunnen at jeg ikke har vært der enda

Jeg vet ikke helt hvordan det har blitt slik, men rent yrkesmessig har jeg aldri endt opp i Newcastle og når man planlegger fotballturer for fornøyelsens del så «føles» Newcastle som om det er såpass langt borte at jeg like godt kan hoppe på et fly til kontinentet. Dette inntrykket er ikke nødvendigvis riktig, det raskeste toget opp til Newcastle fra London tar ikke mer enn tre og en halv time, men likevel, sånn har det blitt.


Her har Lars Sivertsen aldri vært – enn så lenge. Når coronakrisen er avblåst, går turen hit. (Bilde: TT)


St James’ Park ligger sentralt i byen og sies å prege bybildet på en måte få andre stadioner i England gjør. Man kan si mye rart om Freddy Shepherds tid som eier av klubben mellom 1997 og 2007, men utbyggingen og utbedringen av The Leazes Stand, The Milburn Stand og hjørnet mellom de to ble i det minste gjennomført. Resultatet er at St James’ Park er i dag en mektig, ikonisk og gjenkjennelig storstue.

Det er kanskje ikke akkurat den mest spennende tiden i Newcastle Uniteds historie. Under Mike Ashleys eierskap virker klubben mest interessert i å gjøre akkurat nok til å unngå nedrykk, og mangler visjoner, kompetanse og investeringsvilje til å utrette mer enn det. 

Likevel er dette en arena som bør være selvskreven på en fotballelskers bøtteliste, og det forblir en middels skamplett på mitt eget rulleblad at jeg ikke har fått til et besøk enda. Jeg sikter på å få korrigert det snarest når fotballen er i gang igjen.