Dette er problemet til Manchester City

Bilde: TT

Mellom 2017 og 2019 tok Pep Guardiolas Manchester City 198 poeng og spilte noe av den beste fotballen man noen gang har sett i England. Men laget har sluttet å gjøre en av tingene som var helt avgjørende for suksessen.

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Følg Lars Sivertsen på Twitter!

Etter 13 minutter mottok Tanguy Ndombele ballen feilvendt langt inne på egen banehalvdel. Han klarte å holde Rodri unna, fikk snudd og sendt ballen videre til Moussa Sissoko. Sissoko slo ballen bakover til Pierre-Emile Højbjerg på første touch, og dansken slo ballen fremover og ut på kant til Serge Aurier, som i kjent stil var klar for å legge ut på en ekspedisjon fremover på banen. Men Aurier så også at Steven Bergwijn hadde masse rom på andre siden av banen, så han slo en crosspasning i nederlendernes retning.



Bergwijn fikk tatt ned ballen og slått den raskt inn til Son Heung-min, som hadde gått på løp inn i City-boksen. I stedet for å skyte på direkten forsøkte Son å finne Kane foran mål, men Kane hadde gått i offside. Tottenhams kaptein satte likevel ballen i mål, bare for å være sikker, og dersom målet hadde vært gyldig hadde det vært en de flottere angrepene vi vil se i Premier League denne høsten. Syv spillere involvert, åtte dersom du teller Eric Dier som slo pasningen til Tanguy Ndombele, og ballen gikk raskt og presist. Det var en type angrep man egentlig forventer å se mer fra Guardiolas Manchester City enn fra Mourinhos Tottenham.

Symptomatisk

Angrepet var symptomatisk for et Tottenham -lag i glimrende form, men det var også et angrep som føltes litt typisk for Manchester City denne høsten. Guardiolas lag, enten det er Barcelona, Bayern München eller Manchester City, har imponert med sin ballsikkerhet og måten de bygger opp angrepene på. Men selve grunnsteinen i Guardiolas måte å spille på har alltid vært at lagene har vært ekstremt dyktige til å gjenvinne ballen raskt og høyt i banen. Utallige mål fra Guardiola-lag har begynt slik denne sekvensen begynte, med at en motstander mottar ballen feilvendt langt inne på egen banehalvdel.

Nå kan det sies til Citys forsvar at Tanguy Ndombele, med sin blanding av styrke, balanse og nærteknikk, er uvanlig dyktig til å holde ballen unna motstandere når han havner under press – men det var litt for enkelt for franskmannen å unngå Rodris forsøk på å vinne ballen, mens Kevin De Bruyne sto et par meter unna og så nokså uinteressert ut. Og før Ndombele i det hele tatt fikk ballen hadde Hugo Lloris trillet den ut til Eric Dier, og Riyad Mahrez sin innsats for å gå i press på Dier var mildt sagt halvhjertet. Det har ikke pleid å være så enkelt å spille seg ut mot Manchester City, og dersom City skal lykkes med sin måte å spille på er det nødt til å være mye vanskeligere.



Det viktigste i fotballen

Domenec Torrent, Guardiolas assistenttrener i Barcelona B, Barcelona, Bayern München og de første to sesongene i Manchester City, forklarte prinsippet deres i et intervju med Manchester Evening News i 2018.

«Når du mister ballen, så er det aller viktigste å ikke falle av, men å gå fremover og prøve å vinne ballen igjen. Det er det viktigste i fotballen for Pep og meg. Mister du ballen? Vinn den tilbake igjen. Mange lag faller av og løper tilbake i forsvar, men vi foretrekker å vinne ballen igjen, og så angripe raskt dersom du vinner ballen igjen. Når vi mister ballen, er det veldig viktig for Pep å presse høyt i fem sekunder. Dersom du ikke vinner den tilbake på fem sekunder, lager du et frispark og faller av igjen».

At Torrent innrømmet at Guardiolas lag lager såkalte «taktiske frispark» er litt uheldig for Guardiola, som insisterer på at dette ikke er noe han lagene hans driver med, men det har nå uansett vært tydelig for de fleste som faktisk ser kampene.

Uansett, i Guardiolas første sesong i City slet han med at laget enda ikke mestret disse hurtige gjenvinningene. «Vi hadde mange problemer når vi mistet ballen og ikke reagerte hurtig nok», innrømmet Torrent. Den andre sesongen jobbet vi mye med overganger på trening. Hva skjer når du mister ballen? De første to månedene jobbet vi med dette på hver eneste trening. Mist ballen, reager fort, angrip fort. Vi ble veldig mye bedre den andre sesongen.»


Pep Guardiola har grunn til å klø seg i hodet, når han nå skal løfte Manchester City tilbake til topps. (Bilde: TT)

Tallenes tale

Tallene forteller en tydelig historie her. En av de beste indikatorene på at et lag presser sine motstandere effektivt er å telle «Passes allowed per defensive action in the opposition half» (PPDA), et tall som altså vil si hvor mange pasninger et motstanderlag får lov til å slå på egen banehalvdel før de blir utsatt for en defensiv handling, altså satt under press, taklet, eller man lager frispark eller lykkes i å bryte en pasning.

Jo lavere tall PPDA man ender opp med, jo mer effektivt presser man en motstander på deres banehalvdel. Manchester City hadde Premier Leagues laveste PPDA i Pep Guardiolas tre første sesonger i klubben, og det med ganske klar margin (sesongen før Guardiola tok over City var det, ikke overraskende, Mauricio Pochettinos Tottenham som var best i klassen).

Men forrige sesong endte Leicester City, Liverpool og Southampton opp med lavere PPDA enn City. Så langt denne sesongen presser Leeds, Southampton og Brighton mer effektivt enn City. Og selve tallet forteller også en historie: I 2017/2018-sesongen, da City satte ny poengrekord med 100 poeng i Premier League, endte de med et PPDA-snitt på 6.40. Forrige sesong var tallet oppe i 8.49, og etter 8 serierunder denne sesongen er Citys PPDA 9.80.

Alt dette er veldig teknisk og kanskje litt intetsigende, så la oss forenkle det: Dersom det viktigste i fotballen for deg som trener er å vinne ballen raskt tilbake, å stoppe motstanderen fra å bygge opp sitt spill, så er det et dårlig tegn at laget ditt lar motstanderen slå 53% flere pasninger på egen banehalvdel enn de gjorde da laget var på sitt beste. Enda enklere: City er ikke lenger like flinke som de var på det Guardiola ser på et nøkkelmoment i taktikken sin.



Treneren som ikke ville takle

I sin første sesong i England hisset Guardiola på seg den engelske fotballekspertisen ved å si at han og laget hans ikke trente på taklinger. «Jeg er ikke en trener for taklinger, så jeg trener ikke på taklinger. Det jeg vil er å prøve å spille bra og score mål».

For mange engelskmenn er det veldig viktig at engelsk fotball skal være mer fysisk robust enn fotballen i andre kulturer, og dette er noe de er veldig stolte av. Å sitte på en pressekonferanse i England og insinuere at taklinger ikke er en viktig del av fotballen er som å dukke opp på bispemøte og si at Gud er en dåsemikkel, eller å si på en miljøvernkonferanse at isbjørner er bajaser som fortjener å bli utryddet. At Guardiola skulle komme til øyen, sette sammen et lag av kortbeinte teknikere og vinne Premier League uten å takle var fryktelig tungt å svelge for veldig mange.

Grunnen til at dette var mulig var at Guardiolas City hadde så stor kontroll på kampene sine. I en klassisk engelsk kaoskamp med mye frem og tilbake trenger man nødvendigvis flere store og sterke duellspillere, men City kontrollerer kampene sine på andre måter. Ved å holde ballen i laget, og ved å presse høyt og kvele motstandernes spill før det i det hele tatt kommer i gang. Da City vant serien i 2018 var det kun to lag i Premier League som vant færre taklinger per kamp, mens da de vant serien i 2019 vant de færrest taklinger per kamp i hele divisjonen.



Det avgjørende presset

Men for at dette skal fungere så er det høye presset nødt til å fungere. Så i kampen på lørdag, da Tottenham først klarte spille seg ut, da Riyad Mahrez lot Eric Dier få fred til å finne Ndombele, og hverken Rodri eller Kevin De Bruyne lykkes i å stoppe Ndombele fra å vende opp og sende ballen videre til Sissoko, da Tottenham-angrepet var i gang og spillerne fosset fremover, da føltes det hele som en sekvens vi har sett ganske mange ganger før med City det siste halvannet året.

Siden Guardiola prioriterer teknikere over duellspillere og siden laget hans står veldig høyt i banen, så ser de alltid sårbare ut mot lag som faktisk klarer å spille litt fotball mot dem. Mellom 2017 og 2019 hadde det ikke noe å si, fordi presset deres var så effektivt at de færreste produserte noe som helst, men nå er det altså ikke slik lenger.

Det er to andre statistikker som forteller en historie her: I 2017/2018-sesongen traff City på 89% av pasningene sine og hadde i snitt 66.4% ballbesittelse. Så langt i år har de truffet på 87.7% av pasningene, men ballbesittelsen er nede i 59.3%. Kort forklart: De er nesten like ballsikre som de var før, men fordi de ikke er like dyktige til å vinne ballen tilbake så ender de opp med betraktelig mindre ballbesittelse.

Dersom du ikke er i stand til å kvele kampene lenger, dersom motstanderen faktisk får mulighet til å spille litt fotball, da begynner det plutselig å bli et problem at laget ikke har flere duellspillere og ikke er bedre defensivt enn det de er.

Hva er løsningen?

Hvordan fikser City dette? Vel, City har akkurat blitt enig med Pep Guardiola om ny kontrakt, så klubben har tydeligvis full tillit til at katalaneren finner en løsning. Men det er fristende å undre på om det rett og slett er for krevende, enten fysisk, mentalt eller begge deler, å spille med et så intenst press over lengre tid.

Det var tross alt det som ble rapportert fra Tottenham da ting kollapset mot slutten for Mauricio Pochettino, at spillerne var sluttkjørte og ikke hadde mer å gi. Thomas Müller uttalte tidligere i år at å spille under Guardiola var «ekstremt utmattende mentalt». Vi har også sett med lagene til Marcelo Bielsa, en annen manager som krever et lignende høyt press, at lag og spillere har hatt en tendens til å bli utbrente under hans ledelse.

Med alt dette i bakgrunnen så lå det egentlig litt i kortene at Guardiola skulle forlate City, enten i sommer eller neste sommer. Dette for at laget kunne gå i en litt annen retning, mens han kunne finne en ny spillergruppe som kanskje er ferskere og har mer overskudd til å gyve løs på Guardiola-fotballen.

I stedet har Guardiola fått en mulighet få trenere får i den moderne toppfotballen: Han skal forsøke å bygge opp et nytt lag.

Så langt har han og City en vei å gå: Rodri er ikke den spilleren Fernandinho var for noen år siden. Hverken Phil Foden eller Bernardo Silva er fullgode arvtakere til David Silva. Ferran Torres er ingen Leroy Sane, mens Gabriel Jesus ikke er en Sergio Agüero. Og ingen på laget virker å ha den samme tilstedeværelsen som Vincent Kompany hadde. Enda. Ingen av disse spillerne bør avskrives, for spillere og lag utvikler seg.

Å bygge et nytt mesterlag slik Pep Guardiola nå skal forsøke å gjøre er det egentlig ingen som har klart på toppnivå siden Sir Alex Ferguson og Arsene Wenger. Ingen kan si at Guardiola ikke har fortjent muligheten til å prøve. Og et av spørsmålene vi vil få svar på i tiden som kommer er om dette nye City-laget vil finne tilbake det intense presset, dette grunnprinsippet i Guardiolas fotball som laget har mistet litt av syne, eller om vi vil få se et Guardiola lag som spiller på en annen måte enn hva vi har sett før.



Følg Betsson i sosiale medier!