Er Everton på rett spor?

Bilde: TT

Hva om Andros Townsend og Rafa Benítez faktisk er bedre enn James Rodríguez og Carlo Ancelotti i Premier League?

Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert

Følg Lars Sivertsen på Twitter




To veldig forskjellige ting skjedde i Everton-land forrige uke. For det første ble James Rodríguez presentert som ny spiller for Al-Rayyan i Qatar. For det andre så noterte de to relativt upopulære sommersigneringene Andros Townsend og Demarai Gray seg for et mål og en målgivende pasning hver da Everton slo Norwich 2-0. Seieren betyr at Everton har vunnet sine tre første hjemmekamper i serien, for første gang siden 1989.


Et langskudd som var verdt å ta

Man skal passe seg for å hengi seg totalt til etterpåklokskapen her. Da Everton og Carlo Ancelotti overtalte James Rodríguez til å komme til Merseyside virket det som et langskudd det var verdt å ta. Rodríguez er, tross alt, en sensasjonell fotballspiller på sitt beste. At observasjoner av James Rodríguez sitt beste har blitt stadig mer sporadiske opp gjennom årene var litt urovekkende, men kanskje under Ancelotti, kanskje i en klubb som kunne legge alt til rette for han. Kanskje, kanskje.

Med fasit i hånd kan vi si at James Rodríguez-eksperimentet ble typisk, litt for typisk, for colombianerens klubbkarriere i Europa: En håndfull magiske øyeblikk, der hans ubestridelige talent kom Everton til gode. Nydelige mål mot West Bromwich og Leicester. Scoring på Old Trafford mot Manchester United. Og rent bortsett fra målene så viste han også tekniske detaljer her og der som man ikke er vant til å se fra Everton-spillere. Men etter hvert begynte småskadene å sette inn. Ryktene svirret om at Rodríguez både var misfornøyd med været og med det mer fysiske spillet i Premier League. Han avsluttet sesongen som den av Evertons offensive spillere som hadde løpt minst, uten at det var noen overraskelse.


James_Rodriguez_Betsson
James Rodríguez ble aldri den hiten på Goodison man kanskje hadde sett for seg. Noen oppturer ble det, men totalt sett skrev overgangen seg neppe inn i historiebøkene som en av klubbens beste. Her feller han Sheffield Uniteds Chris Basham i mai i år. (Bilde: TT)

Noen tiår for sent

«Jeg hentet ikke James for at han skulle løpe», skal Ancelotti ha sagt da han fikk spørsmål om Rodríguez sin fysiske kapasitet, men det er vanskelig for en klubb som Everton å slippe unna med å ha en midtbanespiller som ikke løper. Det er vanskelig for de fleste klubber.

Gjennom store deler av Rodríguez sin karriere har han sett ut som en spiller som ble født et par tiår for sent, en spiller som hører hjemme i en æra der fotballspillere jevnt over løp mindre og det var vanlig for klubber å ha en kreativ spiller eller to som nærmest var fritatt fra å jobbe uten ball. Ingen har noensinne tvilt på den tekniske kvaliteten hans, men om colombianeren har kroppen og innstillingen til å trives i den moderne klubbfotballen – med sitt evige fokus på press og raske overganger – er mer usikkert. Everton vil ha vært klar over alt dette, men det er samtidig lett å forstå hvorfor det var så fristende å prøve å få det til å fungere.


James_Rodriguez-Carlo_Ancelotti_Betsson
Verdt et forsøk, men kanskje passer Carlo Ancelotti og James Rodríguez bedre andre steder enn i Everton. (Bilde: TT)

Dersom man ønsker å sette ting fryktelig på spissen så kan man si at Everton gikk inn i forrige sesong med Carlo Ancelotti og James Rodríguez i spissen, mens de går inn i denne med Rafa Benítez, Andros Townsend og Demarai Gray. Dette er selvsagt litt misvisende, spillere som Richarlison og Dominic Calvert-Lewin var toneangivende i fjor og kommer fortsatt til å være det i år. Men samtidig føles det som et lite paradigmeskifte at den urbane og sjarmerende verdensmannen Ancelotti har blitt erstattet med den mer detaljfokuserte og nerdete Rafa Benítez. Og at man samme sommer har gikk opp Prosjekt Rodríguez, og hentet nye angrepsspillere på billigsalg. En kraftig reduksjon i sexappell, kanskje, men min påstand vil likevel være at dette føles som en riktigere retning å gå i for Everton som fotballklubb.


Utfordrer til de rikeste

Etter at han kjøpte seg opp i klubben og etter hvert ble majoritetseier har Farhad Moshiri hatt ambisjoner om å lede Everton til Champions League – samt få bygget nytt stadion. Dette er lettere sagt enn gjort, og Everton har den samme utfordringen som de aller fleste klubber rundt forbi i verden: Hvordan skal man oppnå bedre resultater enn klubber som kan bruke betraktelig mye mer penger? Moshiri har vært villig til å investere i klubben, men avstanden opp til de man konkurrerer med er stor.

De ferskeste tallene vi har tilgang til*, altså fra 2019/2020-sesongen, viser at Everton hadde årlige lønnsutgifter på 165 millioner pund. Dette er et lite hakk bak Tottenham (181 millioner), et litt større hakk bak Arsenal (225 millioner), men så er avstanden ganske stor opp til Chelsea (283 millioner), Manchester United (284 millioner), Liverpool (326 millioner) og Manchester City (351 millioner). For å klare Champions League-plass må altså Everton komme høyere på tabellen enn minst én klubb som bruker nesten dobbelt så mye penger som dem på spillerlønninger.


Allardyce_Moshiri_Betsson
Farhad Moshiri (til høyre) har ikke vært redd for å investere store summer i Everton, enn så lenge uten de alt for spektakulære resultatene. Her sammen med den gang nyslått Everton-sjef, Sam Allardyce i november 2017. (Bilde: TT)

I boken Soccernomics studerte Simon Kuper og Stefan Szymanski sammenhengen mellom lønnsutgifter og tabellplassering, og oppdaget at over lengre tid er korrelasjonen mellom de to så høy som 90 %. For å være tydelig: Dette betyr ikke at dersom du gir hele stallen en lønnsøkning så havner du høyere på tabellen neste år, men det betyr at det er en veldig tett forbindelse mellom en fotballklubbs evne til å betale spillerlønninger og klubbens resultater.

Vi snakker mye om overgangssummer i fotballen, men overgangssummer kan påvirkes av ymse faktorer som ikke har noe med spillerens kvalitet å gjøre (alder, kontraktlengde, utkjøpsklausuler, selgende klubbs økonomiske situasjon, osv.). Lønninger, derimot, er noe annet. Man kan litt forenklet si det som at det er meget mulig å kjøpe spiller for mindre enn hva han er verdt, men det er vanskeligere å få en spiller til å spille for deg for mindre enn hva han er verdt.

Det finnes ikke noe fasit for hvordan man kan trosse sine økonomiske forutsetninger over tid i fotballen, mest fordi det ikke skjer spesielt ofte. Men om vi ser på klubbene som har lykkes med det så er det to, kanskje tre faktorer som går igjen: Klubbene har som regel enten satset på yngre spillere, lykkes i å finne undervurderte spillere ved å lete litt andre steder enn konkurrentene, og/eller de har hatt en dyktig hovedtrener med en tydelig spillestil som gjør laget til mer enn summen av dets ingredienser.

Ser man på lagene som har lykkes i å prestere over økonomisk evne de siste årene, som Leicester City og Tottenham i England, Sevilla og Atlético Madrid i Spania, og Atalanta i Italia, så finner man disse faktorene i varierende grad.



Store tap

Det vi ikke ser mye av, er at lag lykkes med å hente mange etablerte spillere mellom 26 og 30 år, som koster store overgangssummer, som skal ha høy lønn, som neppe utvikler seg så mye mer og som sannsynligvis vil synke i verdi. Etter at Moshiri kjøpte seg inn i Everton har det blitt mange av disse: Gylfi Sigurdsson (da 27) fra Swansea for ca. 40 millioner pund. Yannick Bolasie (da 27) fra Crystal Palace for ca. 25 millioner. Allan (da 29) fra Napoli for ca. 20 millioner. Morgan Schneiderlin (da 27) fra Manchester United for ca. 22 millioner. Theo Walcott (da 28) fra Arsenal for ca. 20 millioner. Cenk Tosun (da 26) fra Besiktas for ca. 25 millioner. Abdoulaye Doucouré (da 27) fra Watford for ca. 25 millioner. Ashley Williams (da 31) fra Swansea for ca. 12 millioner.

Ikke alle disse var dårlige kjøp, noen av dem var veldig gode spillere, og noen av dem er fortsatt gode spillere for Everton. Poenget er at dersom man gjentatte ganger henter spillere for ganske store summer på ganske høy lønn, som man ikke får solgt for noe særlig, så vil det over tid tære på økonomien – og man får sjelden spillere som leverer mer enn hva man forventer og har betalt for. Ifølge nettstedet Transfermarkt sin oversikt gikk Everton kraftig i minus på overgangsmarkedet de fem første årene under Moshiri, med årlige tap på henholdsvis 22, 69, 64, 29 og 63 millioner pund.



247 millioner pund i minus på overganger er tungt å absorbere, selv med en eier som er villig til å dytte penger inn i klubben, og på banen har Everton aldri sett ut til komme spesielt nærme den forjettede Champions League-plassen. I denne perioden har Everton som klubb tapt mye penger, og man må jo lure på hvor lenge Farhad Moshiri er interessert i å betale for verdens dyreste 8. plasser.


Litt for avslappet

Hva har alt dette å gjøre med Rafa Benítez og Andros Townsend? Vel, det er mye å like med Carlo Ancelotti, men han aldri slått meg som en manager som kan få en utfordrer som Everton til å prestere langt over det de har forutsetninger til. Han er en likandes mann, og når han har vært trener for stjernespillere i etablerte storklubber så har han fått skryt for hvordan han har behandlet krevende personligheter, både i garderoben og i klubbledelsen. Men han har også blitt anklaget for å ha et litt «løst» opplegg, for å gi spillerne mye frihet under ansvar på en måte som ikke alle spillere forvalter på en god måte.

Paolo Maldini skrev i forordet til Ancelottis selvbiografi at lederskikkelsene i laget noen ganger måtte hjelpe til med å holde disiplinen: «Opp gjennom årene har det vært folk som har utnyttet situasjonen, men vi var raske til å sørge for at de forstod hvordan de måtte oppføre seg». Men ikke alle garderober har ledere som Paolo Maldini. Samtidig har treningsmetodene til Ancelotti blitt kritiserte: I en av hans tidligere klubber begynte noen av spillerne å organisere felles egentrening på fritiden fordi de følte opplegget til Ancelotti var for sløvt. Skal en klubb som Everton har sjans slå seg opp i Premier League kreves det nok noe mer ærgjerrig en laissez-faire-tilnærmingen til Ancelotti. Og når man så en ekstremt godt betalt James Rodríguez lunte rundt på banen, med en nydelig detalj i ny og ne, men ellers litt uinteressert, så var det vanskelig å ikke se det som et symbol på at man hadde havnet på et sidespor. Et dyrt sidespor som ikke ledet noen vei.



Grundige Rafa

Rafa Benítez var, av åpenbare årsaker, ikke en populær ansettelse blant mange Everton-supportere. Hans fortid som Liverpool-sjef gjør at ikke alle supportere vil la tvilen komme ham til gode, og dersom Everton hadde startet sesongen dårlig kunne det blitt veldig dårlig stemning veldig fort. Dette kan fortsatt skje utover høsten. Men for en klubb som ikke kan bruke mer penger enn lagene de håper å konkurrere med, en klubb som er nødt til å få maksimalt ut av det de har, så virker den detaljfokuserte og grundige Rafa Benítez som en mer logisk lagleder enn levemannen Ancelotti. Rafa Benítez sine lag spiller sjelden festfotball, men han er mer opptatt av organisasjon og innsatsvilje. Med Benítez forventer man å se et lag der spillerne er godt forberedte, forstår oppgavene sine og spiller med mye intensitet.


Rafa_Benitez_Betsson
Rafa Benítez hentet hjem flere trofeer som sjef i byrival Liverpool, og Lars Sivertsen spekulerer i at den sindige spanjolen skal ha større sjans til å gjøre dette også i Everton, enn hans forgjenger Carlo Ancelotti. Også andre klubber han har vært i har hanket inn trofeer med Benítez ved roret, som her i Chelsea, da de vant Europa League i 2013. (Bilde: TT)

Allerede før pandemien inntraff gikk Everton noe voldsomt i minus, og hele 85 % av klubbens omsetning gikk rett ut i lønninger. Når vi i tillegg har spilt halvannet år uten tilskuere på tribunene så sier det seg selv at det ville være vanskelig for klubben å gjøre noe særlig på overgangsmarkedet denne sommeren, rent bortsett fra å prøve å spillere man ikke trenger vekk fra lønningslisten. Moshiri er stadig villig til å bruke penger, men Everton har fått trøbbel med Premier Leagues versjon av Financial Fair Play. «Jeg har eiere som er villige til å bruke penger, men vi må sørge for at vi håndterer reglene på best mulig måte slik at vi har lov å bruke penger», sa Benítez i sommer.


Sparemodus

Og dersom målsetningen var å bruke minst mulig men samtidig få styrket laget så var Evertons overgangssommer kanskje ikke så ille, selv om den ikke var så spennende som mange supportere hadde håpet: Demarai Gray har blitt 25 år nå så han kan kanskje ikke omtales som ung lenger, men han er en spiller som har vist i Birmingham og Leicester City at de bor mye fotball i han. Dersom han kan bli mer stabil så bør han ha potensial til å bli en veldig brukbar Premier League-ving, så for kun 1.7 millioner pund er han definitivt verdt et forsøk. Kostnaden er relativt sett veldig liten, og den potensielle oppsiden er stor.

30 år gamle Andros Townsend har nok ikke noe voldsomt forbedringspotensial, men i Townsend får du en rutinert og hardtarbeidende Premier League-ving som neppe koster all verdens i lønninger.

Salomón Rondón har fylt 32, men kostet i likhet med Townsend ingenting i overgangssum. Han hever også neppe megalønninger, gjorde en god jobb under Benítez i Newcastle for noen år siden og bør være en helt grei backup til Dominic Calvert-Lewin på topp.

Ingen drømmer om å hente Gray, Townsend og Rondon i overgangsvinduet, men når Everton er i den situasjonen de er i, så kan dette vise seg å ha vært et veldig ok vindu likevel. Og i motsetning til de fleste sommervinduene så langt under Moshiris eierskap så mistenker jeg at Everton her får veldig god verdi for det de har betalt.


Demerai-Gray_Andros_Townsend_Betsson
Det svinger kanskje ikke av signeringer som Demerai Gray og Andros Townsend, men på banen har duoen allerede vist at de kan bidra. (Bilde: TT)

Det er lettere å si dette nå som Everton har hatt en god start på sesongen, og det vil helt sikkert komme mer negative perioder. Men vi ser allerede mange av de positive trekkene vi forbinder med Rafa Benítez-lag i Everton. De har vunnet fire av sine første seks kamper, og det til tross for at de har hatt en del problemer med skader. Så vil tiden vise i fremtiden, når Everton kan bruke penger igjen, om klubben har lært av feilene som har blitt begått så langt under Moshiris eierskap.

Det har vært mange kokker og blitt en del søl: Forskjellige managere har hatt forskjellige tanker om hva slags spillere laget hadde bruk for, de hadde først en sportsdirektør i Steve Walsh som stod bak noen dyre feilgrep, og de har nå veldig annen type sportsdirektør i Marcel Brands – men hvor mye autoritet Brands egentlig har i klubben er litt diffust. Farhad Moshiri selv sies å være mer involvert i overganger enn hva som er normalt for Premier League-eiere, noe som ikke nødvendigvis trenger å være en god idé.

En klubb som har manglet en tydelig retning og en tydelig plan har nå Rafa Benítez, og for alt man kan si om spanjolen så er han definitivt en manager som vet hva han vil. På papiret er det Everton holder på med kanskje litt mindre spennende enn hva forrige sesongs utgave var, men selv om man nå er litt i sparemodus så tror jeg Rafa Benítez kan stake ut en tydeligere kurs for laget og klubben.

*Tall hentet fra klubbenes offentlig tilgjengelige regnskaper, samlet sammen av fotballfinansbloggeren Kieron O’Connor



Følg Betsson i sosiale medier!