Fenomenet Jamie Vardy: Mer enn en partyfikser i fotballsko

Bilde: TT

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Da Jamie Vardy i 2015/16 plutselig scoret 24 Premier League-mål på en sesong føltes det som et blaff, noe som var for uforklarlig og merkelig til å kunne gjentas. Noen år senere vet vi bedre. Og Jamie Vardys frynsete rykte bør ikke trekke oppmerksomhet bort hva han har oppnådd og fortsetter å oppnå på banen.

I desember i fjor la den danske spillerforeningen ut en video på Twitter der Christian Eriksen, normalt en nokså mediesky type, forklarte i detalj hvordan hverdagen i Tottenham ser ut. Hver morgen når spillerne møter opp på treningsanlegget blir de veiet. Vekten til hver spiller registreres på en iPad, før de så fyller ut et spørreskjema om hvor mange timer de har sovet, om de har sovet godt, og om du har noen «skavanker» etter gårsdagen. Dagen før kamp avgir alle spillerne en urinprøve, for at klubben skal kunne vurdere om spillerne har drukket nok vann og er tilstrekkelig hydrerte til å spille kamp. 

En gang imellom får spillerne et mer omfattende spørreskjema om hvor mye de sover, hvor mange timer de sover i snitt, hvordan de selv synes de har det, om de er glade, sure, irriterte og så videre. Men jevne mellomrom avgir spillerne også en spyttprøve, som Eriksen tror er for å sjekke om de har nok salt i munnen eller magnesium. To dager etter hver kamp må spillerne også avgi en blodprøve for at klubben kan holde øye med blodverdiene deres. Før hver trening undersøker klubben spillernes puls og hvordan de puster for å vurdere om kroppene deres har restituert seg slik de skal siden forrige økt. 

En del av dette er fascinerende, men man trenger ikke være Graeme Souness eller Roy Keane for å føle at noe av det må være overdrevet og overflødig. Det er fristende å tenke at fotballspillere er fotballspillere, enten så er de friske til å trene eller så er de ikke, og alt dette maset strengt tatt ikke er nødvendig. For min egen del får hele sirkuset mest av alt til å tenke på Jamie Vardy.

Sukkervodka

Høsten 2012, Vardys første sesong i Leicester og også hans første sesong som fotballspiller på et spesielt høyt nivå, pådro han seg en «dead leg» – det vi på norsk kaller en lårhøne. Ikke en spesielt alvorlig skade på noe vis, men det tok mye lenger tid enn vanlig før Vardy ble bedre. Leicesters fysio bestemte seg etter en stund for at han måtte ta seg en prat med Vardy, for å komme til bunn i det hele. «Hva er det du gjør?», spurte fysioen. «Ikke noe utover det vanlige», svarte Vardy.

Problemet var at Vardy på den tiden hadde lagt seg til en vane som ikke var ideell for å lege en slik skade. Vardy hadde nemlig fått smaken for en litt uvanlig drink: «Skittles vodka». Han hadde en trelitersflaske med vodka hjemme som han regelmessig fylte på med Skittles. Bare røde og lilla, for oransje, grønne og gule Skittles var han skeptisk til. Skittles, for de uinnvidde, er en form for fruktdrops som består hovedsakelig av sukker, maissirup, hydrogenert palmekjerneolje samt noen smaks- og fargestoffer. 

Når alt snopet som var tilført flasken var blitt oppløst i vodkaen tilførte han enda flere Skittles, og denne prosessen ble gjentatt helt til han kunne drikke spriten bar uten å smake noe annet enn godteri. Vardy forklarte om Skittles-vodkaen sin til Leicesters fysio. «Vel, der har vi årsaken», svarte han, litt sjokkert. Jamie Vardy, som da var en 25 år gammel profesjonell idrettsutøver, måtte få forklart hvorfor et stort og regelmessig alkoholinntak har en negativ innvirkning på kroppens evne til å reparere seg selv. 

Røde okser

Dette er en av mange historier fra Jamie Vardys selvbiografi, publisert i 2016, som viser hvordan han ikke helt er som andre toppfotballspillere. Sukkerspriten har han etter alt å dømme lært seg å leve uten, men han forklarte at han fortsatt har en rutine inn mot kamp son nok skiller seg ut fra de fleste andre Premier League-stjerner. 

Kvelden før kamp fyller han en tom Lucozade-flaske (formodentlig en halvliter, selv om Vardy ikke spesifiserer dette) opp omtrent halvveis med portvin og drikker denne mens han ser TV. Vardy synes portvin smaker solbærsaft og mener det hjelper ham med å få sove. På selve kampdagen står han over frokost, men drikker en boks Red Bull på rappen så snart han våkner. Han spiser en omelett med ost og skinke til lunsj, med en ny Red Bull, før han så tar seg en dobbel espresso. Halvannen time før kamp, når spillerne er på plass i garderoben på stadion, tar han seg enda en boks med Red Bull.

Det finnes mange årsaker til at Jamie Vardy ble en slags folkehelt for veldig mange i England. Hovedgrunnen er selvsagt historien hans, hvordan han på rekordfart jobbet seg opp fra å spille i lavere divisjoner til å bli en storscorer i Premier League, og hvordan han ledet an da Leicester vant seriegull. Det er en klassisk underdog-historie som nødvendigvis appellerer til veldig mange. Men det lå alltid også noe kulturelt i fenomenet Jamie Vardy. For de som synes det har blitt for mye vas i fotballen, for mye vitenskap og analyse, for mye tåkeprat: Her hadde de en enkel kar som etter alt å dømme levde usunt, gjorde som han ville, og som likevel herjet rundt og scoret flere mål enn alle flinkisene med sine spyttetester og spørreskjema. 

Mer enn en vandrende partyøy. På tross av noe uortodokse ernæringsvaner vet Jamie Vardy hvor målet står. (Bilde: TT)

Folkehelt for noen

Men enda mer hadde Vardys popularitet mye å gjøre med sosiale, økonomiske og kulturelle skillelinjer i dagens England. Her var en livsnyter som åpenbart heller ville drukket seg full på blå WKD i Magaluf enn på dyr vin i Toscana, og han ble følgelig elsket enda noen hakk mer enn han ellers ville gjort av de mange, mange britene som føler det samme. 

Man får inntrykk av at Vardys ide av det gode liv er en kontinuerlig sydentur, og i selvbiografien sier han faktisk at han i den vanskelige tidlige perioden i Leicester vurderte å gi seg med fotballen for å bli partyfikser på Ibiza. Selv om idrettsstjerne og mangemillionær var det åpenbart at Jamie Vardy på mange måter fortsatt var en «chav», noe som best kan beskrives som en britisk avart av det amerikanske «white trash»-stempelet. Han var langt fra den eneste Premier League-stjernen som falt inn i denne kategorien, men han er den mest synlige og den som gjennom årene har gjort absolutt minst for å skjule det.

Jeg omtaler Vardy og hele Vardy-fenomenet litt i fortid, for etter å ha nådd et slags toppunkt da Leicester vant serien har «Vardy-mania» gradvis avtatt. Han har blitt en del av de faste PL-møblementet. Og nå, i hans sjette sesong i Premier League, begynner det å virke på meg som om Jamie Vardy og det han har gjort de siste årene egentlig er litt undervurdert. 

Han er en 32 år gammel bakromsspiss som fortsatt er rask nok til å komme seg inn bak de fleste Premier League-forsvar, og han har de siste fem sesongene scoret henholdsvis 24, 13, 20 og 18 Premier League-mål. Dette gjør ham til en mer pålitelig måljeger enn de fleste. Så langt i år har han 5 mål på 8 kamper, og dersom han opprettholder det målsnittet over en hel sesong så ender han på 23.75 mål. 

At han skal klare det er kanskje litt mye å be om, men poenget er at han er godt på vei til å gjøre en ny god sesong. Vi har sett en haug med eksempler i fotballen på raske angrepsspillere som har begynt å miste tempo og blitt langt mindre effektive når de runder 30, men det ser enda ikke til å ha skjedd med Vardy – uansett hva slags mistanker man måtte ha om livsstilen hans. 

Vitenskapen bak

Og kanskje er akkurat dette aspektet litt overdrevet. Fordi han har innrømmet ting som dette med Skittles-vodkaen og at han drikker portvin av Lucozade-flaske kvelden før kamp er det lett å stemple ham som en slags vandrende ernæringskatastrofe. Men når han fortsatt har en så eksplosiv fysikk som han har i en alder av 32, så kan han umulig gjøre alt feil.

Det beryktede ritualet hans før kamp, for eksempel, er kanskje ikke så ille som det først virker. Det finnes forskning som tyder på at moderat alkoholinntak om kvelden kan hjelpe folk med å sovne, selv om forskere advarer mot at det kan ha en negativ innvirkning på søvnkvaliteten. Men dersom Vardy sover godt og uten drahjelp fra alkoholen resten av uken kan en liten dorme-assist fra portvinen neppe være så ille. Det finnes også en rekke studier som viser at koffein-inntak i forkant av konkurranse kan hjelpe atleter med å yte mer og føle seg mindre utmattet. 

Da magasinet FourFourTwo spurte ernæringsekspert Matt Lawson, som har jobbet med Notts County og den britiske OL-troppen, om Vardys Red Bull-vane advarte han mot at «problemet med Red Bull er at mange atleter opplever at de ikke får noen fordel fordi drikken er søtlig og blir sittende i magen litt». Siden Vardy kaster innpå sin energidrikk noen timer i forkant bør det likevel gå greit. «Jeg ville ikke anbefalt det mens man trener, det vil ikke være lett for magen å fordøye. Men noen timer i forkant, det bør ikke være noe problem. Red Bull har visse nevroreseptorer i seg som kan påvirke hjernen og forsinke utmattelse». 

Tre bokser Red Bull og den dobbel espresso på samme formiddag virker ekstremt, om man må jo undre litt på hvordan fordøyelsessystemet til Vardy har det senere på dagen. Men med tanke på hans evne til å yte sitt beste i de 90 minuttene hver helg som betyr absolutt alt for en toppfotballspiller så er kanskje ikke denne oppkjøringen like gal som den høres ut.

Glad gjeng. Leicester-spillerne feirer en av Jamie Vardys mange Premier League-scoringer. (Bilde: TT)

Mer normal vitenskap

Samtidig, fordi han (kanskje fortjent) ble stemplet som en enkel sjel, en rabagast og en latent partyfikser, så er det lett og samtidig anta at Vardy ikke er like grundig i sine fysiske forberedelser som de mer «seriøse» toppspillerne. Dette trenger heller ikke nødvendigvis være sant. I 2014 fikk BBC et lite innblikk i hvordan Leicester City jobbet bak i kulissene når de jaget opprykk. 

TV-reportasjen viste fascinerende ting som bruk av videosnutter på iPad for å gjøre videoanalysene mer individuelle og lettere for spillerne å fordøye, og at spillernes bevegelser på hver eneste trening blir sporet ved hjelp av GPS-belter. Dersom du trykker på pause på riktig sted i reportasjen kan du også så vidt se hvilke kosttilskudd Leicester-spillerne fikk foret i seg av klubben den sesongen. Jamie Vardys daglige pille-regime bestod av tre kapsler med konjugert linolsyre (CLA), tre kapsler med omega-3 og fire kapsler med leucin.

Ifølge forskning.no har det blitt påvist gjennom dyreforsøk at CLA har en «god effekt på betennelsesreaksjoner», men stoffet tas hovedsakelig som en slankepille. Dette fordi CLA skal motvirke lagring av fett i kroppen, samt øke visse cellers evne til å absorbere fett og næringsstoffer samt omdanne fett til varme og energi. Det bør understrekes at forskningen er mindre klar på om CLA egentlig har en betydelig slankende effekt, men i lappen på veggen på Leicesters treningsfelt blir stoffet uansett omtalt som en «natural fat stripper» – og Vardy skal altså ha i seg tre kapsler til dagen. 

Omega-3 er det formodentlig få mennesker i tran-glade Norge som ikke er bekjente med, mens Leicesters oppslag beskriver leucin som et «viktig protein som forhindrer muskeltap». Ifølge kosttilskuddsleverandøren Proteinfabrikken er leucin «gjenstand for utstrakt forskning, og det er demonstrert aktivering av muskelbyggende mekanismer etter inntak. Dette utløser muskelvekst og er således viktig for deg med interesse for å bygge opp muskelmasse». 

Poenget med alt dette er at bildet man lett kan danne seg av Vardy som en 32 år gammel tenåring som lever på rusbrus, hurtigmat og smågodt ikke helt stemmer med virkeligheten. Vardy har også blitt beskrevet av Leicester som en ivrig bruker av klubbens kryoterapi-fasiliteter. «Kryoterapi-kammeret er enormt kaldt, men det hjelper deg med restitusjonen, så «fair play» til klubben for at de skaffet det», sa han til The Guardian i 2015. 

Klubben har også vært forsiktige med å ikke overbelaste Vardy på trening. At han i en alder av 32 år fortsatt har så eksplosiv muskulatur som han har og har hatt såpass få muskelskader som han har hatt, så tyder på at de gjør mye riktig. Og at Vardy selv, når det gjelder det å passe på kroppen sin, faktisk er langt proffere enn sitt rykte. 

Snobberi og magi

Det er lett å la seg forføre av dette bildet av Vardy som et råskinn som kom fra ingenting, som så på livet som et konstant utdrikkingslag og som likevel spilte fotball som en greyhound på amfetamin. Det er slike myter, sammen med de generelle partyøy-vibbene, som har gjort at Vardy er en høyt elsket kulthelt hos mange briter. Men man mistenker også at det er det samme imaget som har gjort at mange andre rynker på nesen. 

Det overveldende flertallet av meningsbærende fotballjournalister i England, for eksempel, er universitetsutdannede middelklassegutter. Dette er menn som ser for seg at helvete er å bli sittende foran en gruppe Jamie Vardyer, eller kanskje bare Jamie Vardy-fans, på et Ryanair-fly til Alicante. Og jeg må i selvransakelsens navn erkjenne at det er en form for snobberi som jeg selv ikke er helt fri for (uten at akkurat det har så mye å si i den store sammenhengen).

Det var virkelig et eventyr, det han og Leicester gjorde. Et eventyr i den forstand at det var uventet og usannsynlig, så vanskelig å forklare at det var fristende å tenke at Leicester-laget den sesongen hadde en slags kosmisk vind i seilene som opphevet en haug med sportslige naturlover. Når man først aksepterte dette, at ting som tidligere hadde vært umulig nå var mulig, da var det også lettere å akseptere at den menneskelige partyøya Jamie Vardy plutselig scoret 24 mål på en sesong. 

Det er nødvendigvis ikke like sensasjonelt og oppsiktsvekkende, men jeg synes det at Vardy nå flere år senere fortsatt trosser tvilere på ukentlig basis er nesten like imponerende. Han spiller jo ikke lenger for et lag der alt har falt på plass på en mystisk og nær overnaturlig måte. Han spiller for et lag som de siste sesongene har hatt både opp- og nedturer, men strengt tatt flest nedturer. Hans forrige manager, Claude Puel, så at laget var totalavhengig av en bakromsspiss som hadde rundet 30 og tenkte at dette ikke kunne være bærekraftig. 

Å prøve å gjøre laget mindre avhengig av Vardy var kanskje logisk i Puels kalde, kalkulerende og avbalanserte hode – men den andre måten å se det på er at når et lag utenfor den absolutte eliten først har et fenomen som Vardy i sine rekker så bør man heller satse hardt på å spille på styrkene hans.

Det er helt klart den veien Brendan Rodgers valgte allerede fra dag en. Og han fikk betalt på direkten: Vardy scoret 10 mål på sine første 11 kamper under Rodgers sin ledelse. Denne sesongen har vi sett et litt mer defensivt Leicester enn vi kanskje hadde håpet og ventet, men å tre gjennom pasninger til Vardy er fortsatt plan A. 5 mål på 8 kamper så langt er en meget brukbar begynnelse.

Han fremstår ikke alltid helt slik vi er vant til at toppspillere skal fremstå, men det er altså mye som tyder på at det imaget er misvisende. En 32-åring som fortatt tar de aller fleste motstandere i Premier League på farten og som har vært beinstø på labben foran mål i snart et halvt tiår nå fortjener respekt, uansett hva han tidligere har stappet i vodkaen sin og hvor mange flasker energidrikk han kaster i seg før kamp.

Sjekk ut Betssons Premier League-odds!