Frank Lampard og Chelseas svingdør


Bilde: TT

Chelseas ustoppelige manager-svingdør krever nok et offer.

Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert

Følg Lars Sivertsen på Twitter!

Britene er velsignet med en lang og fargerik historie, og de er over gjennomsnittlig interessert i at den oppvoksende generasjon skal ha kontroll på ymse historiske konger og deres liv og virke. En ting som kan være spesielt utfordrende å få has på for britiske skolebarn er hvordan det gikk med alle konene til Henrik VIII.

Den korpulente monarken jobbet seg gjennom seks koner i løpet av sin tid her på jorden, og det kan være litt ugreit å holde styr på dem alle sammen. For å hjelpe dem å huske har flere generasjoner av britiske skolebarn lært seg et lite rim: «Divorced, beheaded, died; Divorced, beheaded, survived».



Sparket, vant, overlevde

Det slår meg at dersom vi ser på hvem som har vært Chelsea-manager under Roman Abramovitsj sitt eierskap av klubben kan vi lage en lignende regle, selv om den ikke kommer til å rime like godt – eller i det hele tatt. Men ser vi på hver og en av sesongene Chelsea har spilt siden Abramovitsj kjøpte klubben, kan vi si følgende:

Sparket, vant, vant, overlevde.
Sparket, sparket, vant, sparket.
Sparket, sparket, overlevde, vant.
Sparket, vant, sparket, forlot klubben for å ta over Juventus, overlevde.


Og nå altså, Frank Lampard sparket.

Helt like catchy som Henriks koner er det ikke, men dette er i grove trekk hva som har skjedd med Chelseas «permanent» ansatte hovedtrenere siden Abramovitsj tok over. Med «vant» mener vi altså å vinne Premier League, så i 17 og en halv fullførte sesonger under Abramovitsj ser vi at kun tre ganger har en hovedtrener blitt sittende i jobben etter å ikke ha vunnet serien. 


abramovich-chelsea
Roman Abramovitsj har siden han kjøpte Chelsea Football Club i 2003 vist seg som en kravstor eier. (Bilde: TT)

Claudio Ranieri ble sparket etter én sesong, José Mourinho vant serien to ganger, overlevde den tredje sesongen, men ble sparket i den fjerde. Luiz Felipe Scolari tok over, men overlevde ikke hele sesongen engang. Carlo Ancelotti vant serien i sin første sesong, men ble sparket etter å ha ikke vunnet året etter. André Villas-Boas overlevde ikke sin første sesong. Roberto Di Matteo vant Champions League som midlertidig trener, fikk jobben på fulltid, men overlevde ikke sin første sesong. José Mourinho kom tilbake, overlevde selv om han ikke vant serien på første forsøk, vant sesongen etter og ble sparket i den tredje sesongen. Antonio Conte vant Premier League i sin første sesong, ble sparket sesongen etter. Maurizio Sarri vant ikke og var nok i fare for å bli sparket, men dro til Juventus på eget initiativ.

Frank Lampard overlevde forrige sesong, men ikke denne.



Historisk dårlig

Det skulle egentlig bare mangle at Frank Lampard overlevde forrige sesong. Å klare topp fire og Champions League-plass med de restriksjonene Chelsea hadde forrige sesong er nødt til å ha vært «mission accomplished», selv om det kanskje ikke var den episke trenerprestasjonen noen av kameratene hans i det engelske medielandskapet har fremstilt det som. I en sesong der både Tottenham og Arsenal hadde store problemer skulle strengt talt laget Chelsea hadde forrige sesong være bra nok til å klare topp fire, men en enkel oppgave var det selvsagt ikke. For en urutinert manager som Lampard var det en fin start på Chelsea-karrieren.

Men her er vi altså nå, etter cirka halvspilt sesong ligger Chelsea på 9. plass med 29 poeng. Selv om det skjer mye rart denne sesongen og de fleste lag gir bort poeng i øst og vest, tror jeg likevel vi kan slå fast at Chelsea ikke kommer til å vinne Premier League denne sesongen. Historisk sett betyr dette at Frank Lampard var så å si garantert å få sparken på et eller annet tidspunkt før neste sesong går i gang. Lampards poengsnitt som Chelsea-sjef er omtrent det samme som det André Villas-Boas hadde, men dårligere enn alle andre Chelsea-managere i Roman Abramovitsj-æraen. Ingen Chelsea-manager under Abramovitsj har overlevd resultater som dette.




Chelseas iboende selvmotsigelse

Det har alltid ligget noen selvmotsigelser i bunn av hva Roman Abramovitsj ønsker at Chelsea skal være. Da han møtte Carlo Ancelotti for første gang i 2008 for å diskutere om Ancelotti var interessert i å bli manager i klubben sa Abramovitsj, ifølge Ancelottis selvbiografi, at han ville at laget hans skulle ha en tydelig identitet.

«Like Manchester United, Liverpool, Milan, certainly not like my Chelsea.». Man kan argumentere for at Chelsea strengt tatt hadde en tydelig identitet på denne tiden, nemlig José Mourinhos direkte og fysisk robuste fotball-visjon.

Men det var tydeligvis ikke dette Abramovitsj hadde sett for seg. 

Under Abramovitsj har Chelsea også investert store summer i akademiet, både i form av fasiliteter, kompetanse, speidernettverk og forholdsvis heftige kontrakter til unge spillere. Men det er ikke lett å utvikle en tydelig identitet og utvikle unge spillere dersom man sparker hovedtreneren hver gang man ikke vinner serien. Da han møtte Ancelotti sa Abramovitsj også at «I have the ambition of winning every competition in which my team takes part.», og denne tankegangen har i hvert fall kommet tydelig frem opp gjennom årene. 



Vingleklubb

Når det gjelder identitet og spillestil hjelper det heller ikke at man har vinglet mellom managere som står for helt forskjellige typer fotball. Fra José Mourinho og Antonio Conte, som forfekter en nokså direkte spillestil og er mer opptatt av å utnytte overganger enn å trille ball, via en mer fleksibel og pragmatisk type i Carlo Ancelotti, og så til ballbesittelsesentusiasten Maurizio Sarri i den andre enden av skalaen. 

Vi vet at Abramovitsj lenge drømte om å ansette Pep Guardiola, og i så måte er faktisk Sarri den som egentlig er nærmest det Abramovitsj vil se med tanke på spillestil. Men Sarri i Chelsea ble som vi husker en voldsom kulturkollisjon. Supportere som var vant til å se Chelsea spille og vinne med direkte fotball hadde lite tålmodighet for all balltrillingen, og spillerne virket ikke spesielt komfortable med det heller. Prosjektet ble skrotet etter kun en sesong da Sarri gikk til Juventus, og Frank Lampard gjorde det tidlig klart da han ble ansatt at nå skulle ballen raskere fremover igjen.

Poenget her er uansett at det er vanskelig å utvikle noe som helst når man både skifter trenere såpass ofte, og når man så i tillegg vingler mellom trenere som er så forskjellige. Det er heller ikke enkelt for en Chelsea-sjef å være tålmodig med unge spillere – som nesten alltid vil svinge i prestasjonene – når man vet at man omtrent må vinne serien for å bli sittende i jobben. 


Terry-Lampard-Abramovitsj_betsson
Frank Lampard visste nok utmerket godt hvilke krav som hviler på skuldrene til en manager i Chelsea FC da han tok jobben. Som spiller så han den ene manageren etter den andre få sparken, nå har også fått oppleve å bli avskjediget av Roman Abramovitsj. Her feirer Lampard, Abramovitsj og John Terry ligagullet i 2004/05-sesongen. (Bilde: TT)

Ønsker noe annet

Det er verdt å nevne i Chelseas forsvar at de siste par trenerskiftene ikke har vært en konsekvens av urimelig utålmodighet fra klubbens side. I Mourinhos andre sesong i klubben var laget inne i en resultatmessig dødsspiral, og forholdet mellom Mourinho og spillerne var så dårlig at det ville vært umulig å fortsette med ham som sjef. I tilfellet Antonio Conte havarerte også forholdet mellom klubb og hovedtrener så totalt at noe måtte gjøres.

Forholdet mellom Chelsea og Maurizio Sarri utviklet seg også til å bli et ulykkelig ekteskap, men det var også Sarri selv som valgte å dra til Juventus fremfor å bli værende for å gå i parterapi. Chelsea som klubb lekker mindre enn de andre toppklubbene i England, men det blir sagt av de med litt innsyn inn i hvordan ting blir gjort i klubben at man har hatt et genuint ønske de siste årene om å tenke mer langsiktig – men de har altså havnet i situasjoner der man følte at det rett og slett ikke var mulig. 

Tilfellet Frank

Men så var vi her denne sesongen da, med Frank Lampard. Resultatene var historisk dårlige, og utover resultatene virket det heller ikke som om Lampard visste helt hva han ville med dette laget.

Formasjoner og lagoppstillinger endret seg fra uke til uke, det var lite mønster å spore i det hele og spillerne så rådville ut.

«Frank lets us play to our abilities and he wants us to play how we feel on the pitch. It’s not just “Do this, do that.”, so we have freedom to do more by ourselves.», sa Jorginho i fjor høst. Å gi spillerne frihet til å uttrykke seg høres alltid bra ut, men det er en fin linje mellom frihet og kaos. Faren er at du kan ende opp som det planløse laget Chelsea har fremstått som i store deler av denne sesongen. Det har blitt rapportert at flere spillere skal ha vært forvirret over Lampards taktiske instrukser og har følt at disse var for utydelige, noe som stemmer godt med hva vi har sett på banen denne sesongen. 


Lampard_Chelsea_betsson
Lampard har fått ros for å gi spillerne frihet, men det har kanskje blitt litt for mye av det gode denne sesongen. (Bilde: TT)

Lampard sa etter tapet mot Leicester City at «There are players who are not playing as well as they should be.», og at «They are the only ones who can deal with that.». Men dersom Lampard mener kun spillerne selv kan gjøre noe med at de spiller dårlig om dagen så må vel kanskje Chelsea-ledelsen lure litt på hva de egentlig betaler Frank Lampard for. Man lurer også på hvor klokt det var av Lampard å gjentatte ganger anklage spillerne offentlig for å være late, spesielt i en sesong der alle må spille flere kamper på kort tid og ha færre hviledager enn vanlig. Lampard burde vite bedre enn de fleste at Chelsea er en klubb der spillerne har mye makt.

Vanskelige omstendigheter

Det er nokså åpenbart at det finnes dyktigere trenere der ute som har bevist langt mer enn Frank Lampard, og som Chelsea nå kan ansette. I så måte er det heller ikke vanskelig å argumentere for at det var riktig for klubben å sparke Frank Lampard. Men samtidig, på et eller annet tidspunkt så må vel Chelsea prøve å stoppe denne uendelige hovedtrener-svingdøren deres? 

Det snakkes mye om alle pengene Chelsea brukte i sommer, men det er ikke nødvendigvis så enkelt som at du kan ta et lag som kommer på fjerdeplass, kaste inn fem nye utespillere som i teorien skal spille mer eller mindre fast, og så forvente at alt vil falle på plass med en gang. Å integrere alle disse nye ansiktene i laget ville vært en utfordring under optimale omstendigheter, men i en sesong uten normal sesongoppkjøring og med langt færre gode treningsdager enn vanlig er oppgaven spesielt vanskelig. Frank Lampard kunne vært et trenergeni av historisk format, og det ville fortsatt vært fullt mulig for denne sesongen å spore av slik den har gjort.



Svingdøren

Lampard er en uerfaren manager som alltid ville komme til å gjøre en del feil. Dersom Chelsea ikke var innstilte på å gi ham tid til å vokse med oppgaven så burde de ikke ha ansatt en hovedtrener omtrent uten erfaring. Forrige sesong var ikke en normal sesong, og denne sesongen er ikke en normal sesong. Dersom Chelsea-ledelsen hadde nok tro på Frank Lampard til å gi han jobben, til tross for fraværet av rutine og nevneverdige trenermeritter, så burde de kanskje også hatt nok tro til å gi han tid til å lære av sine feil. Men denne tålmodigheten, eller egentlig noen som helst form for tålmodighet, har vi aldri sett fra Chelsea. Det er verdt å huske at Pep Guardiola, i sin første sesong i England, kun endte på tredjeplass med City og vant ingen trofeer. En slik førstesesong hadde han neppe overlevd i Chelsea.

Tålmodighet for tålmodighetens skyld trenger ikke være fasiten det heller. Det er egentlig ikke veldig mye som tyder på at Frank Lampard på dette stadiet av trenerkarrieren sin burde lede en av verdens 10-12 rikeste klubber, og Chelseas neste hovedtrener vil med stor sannsynlighet være langt bedre kvalifisert for jobben. Men dersom du vil bygge et lag med «en tydelig identitet», dersom du vil utvikle og bruke egne akademiprodukter, da kan du ikke sparke treneren hver gang du ikke vinner serien. Her ligger altså Chelseas fundamentale selvmotsigelse: Dette er en klubb som ønsker å være ting som tar tid å bygge, men det er også en klubb som krever umiddelbar og total suksess. Friksjonen mellom disse to ambisjonene vil fortsette å være problem for Chelseas hovedtrener i årene som kommer, uansett hvem han er og hvor dyktig han er. Frank Lampard var kanskje ikke riktig mann for jobben, men spørsmålet er om «riktig» man for akkurat denne jobben egentlig eksisterer. 



Følg Betsson i sosiale medier!