Hva er egentlig West Ham?

(Bilde: TT)

Det er av og til vanskelig å komme unna følelsen av at West Ham er en useriøs klubb som drives av useriøse mennesker. Og mest av alt virker de som en klubb som ikke vet hva de vil.

Av Lars Sivertsen, Betssons Premier League-ekspert

Hva kan vi si om en klubb som sparker Davis Moyes og erstatter han med Manuel Pellegrini, fordi de ville ha mer offensiv fotball, og så lar Pellegrini velge sin egen sportsdirektør – før de 17 måneder senere sparker både Pellegrini og sportsdirektøren for å ansette David Moyes igjen? Og som så, et halvt år etter det igjen, ryktes å ville sende David Moyes på dør enda en gang for å erstatte ham med Sean Dyche. Hva skal man egentlig si? Vel, man kan si mye rart, men en ting man definitivt kan si er at dette er en klubb som ikke vet hva den ønsker å være.

Være med på PL-kvarterets oddskonkurranse? Vinn fotballtur med Lars!

En del av lokalmiljøet

Dette føles egentlig litt typisk for West Ham, for det er ikke bare sportslig at klubben virker å være litt i villrede om dagen. Mens andre London-klubber som Chelsea og Arsenal føles mer som globale merkevarer enn bydeslklubber fra Storbritannias hovedstad, så er West Ham fortsatt tett assosiert med Londons østkant. Da jeg var nyinnflyttet på denne siden av Nordsjøen ble jeg ofte sendt ut for å lage «Fem på gata»-segmenter for TV2, og jeg kan si av smertelig erfaring at man kan stå veldig lenge utenfor både Emirates og White Hart Lane uten å finne en forbipasserende som faktisk heier på Arsenal eller Tottenham. Dette er ikke tilfellet på helt den samme måten i området rundt West Hams gamle storstue Upton Park. Der er West Ham fortsatt en del av lokalmiljøet.

Men West Ham holder ikke hjemme på Upton Park lenger, og selv et par år etter flyttingen føles den nye hjemmebanen, Olympiastadion i London, fortsatt mer som en del av problemet enn en del av løsningen. Visestyreformann baronesse Karren Brady sa i sin tid at ambisjonen var «a world class stadium with a world class team», og selv den mest iherdige West Ham-supporter vil være nødt til å innrømme at man er et godt stykke unna på begge fronter. Brady lovet også «no seat will be futher away than that offered at Wembley Stadium», et annet løfte som neppe kan ha blitt oppfylt. Og om det mot formodning skulle være matematisk riktig, så føles det definitivt ikke slik når man faktisk er der.



«Vinne Premier League, og så Champions League»

Det er dog ikke bare den utskjelte nye stadionet som er problemet er, det er løftene og ambisjonene den representerer. «Hva er målsetningen vår? En Champions League-plass», sa David Sullivan, som sammen med David Gold er majoritetseier i West Ham, i et intervju med London Evening Standard for fem år siden.

«Hvordan ser du for deg den neste fem årene for klubben?», var et av spørsmålene. «Jeg har lyst til å se oss vinne Premier League, og så Champions League. Ja, jeg vet det er usannsynlig, men det er ikke umulig. Bare se på Atletico Madrid». Det er lett å flire, selvsagt, men Sullivan erkjente at dette var et hårete mål. Mer seriøst sa han at «jeg blir skuffet dersom vi ikke er en del av de såkalte topp seks-lagene innen de neste fem årene. Vi vet at fanbasen er der og den vil vokse når vi flytter».

Og her er litt av problemet. Man ga opp Upton Park og supporterne ble med på reisen fordi de ble fortalt at dette skulle gjøre West Ham til en stormakt. En del av «topp seks». En klubb som kunne drømme om å kjempe om seriegull. Men realiteten vi er i dag er en veldig annen en. I et intervju med The Guardian i 2017 sa Sullivan at å spille på Londons OL-stadion ikke betydde mer enn «rundt 10 millioner pund i året» i ekstrainntekter. «Det kommer ikke til å endre livene våre». Men dersom flyttingen virkelig ikke endrer livene deres, dersom West Ham fortsatt ikke skal være mer enn en jojo-klubb som roter rundt på nedre halvdel av tabellen og rykker ned i ny og ne, hvorfor kunne man ikke like godt blitt værende på Upton Park?


West Ham spiller sine hjemmekamper på Olymiastadion i London. (Bilde: TT).

Uvanlige ledere

Innrømmelsen om at det ventede økonomiske løftet har uteblitt var ikke den eneste iøynefallende uttalelsen fra Sullivan i akkurat dette intervjuet. Han var også litt mer åpen om klubbens overgangsprosesser enn det eiere pleier å være: «Jeg er veldig involvert i å fysisk hente spillerne. Men jeg er ikke involvert i strategien. Manageren sa han ville ha Fonte fra Southampton og Snodgrass fra Hull. Barna mine bønnfalt meg om å ikke hente de», sa Sullivan i desember 2017, mens både Fonte og Snodgrass i aller høyeste grad fortsatt hadde kontrakt med klubben. Det er en uvanlig måte å snakke om spillerne sine, men så er også David Sullivan en uvanlig eier.

Robert Snodgrass, som fortsatt er West Ham-spiller, fikk også høre det var viseformann baronesse Karren Brady, som skrev syrlig i sin spalte i The Sun at signeringen av Snodgrass «var ikke akkurat en triumf». Igjen, en uvanlig måte for klubbledere å omtale spillerne sine offentlig, men det var heller ikke første gang spalten til Brady skapte trøbbel for klubben.


David Sullivan er styreleder og medeier i West Ham. (Bilde: TT)

Tant og fjas

Brady skrev ved en annen anledning i spalten sin at hun hadde hørt fra en annen Premier League-direktør at denne andre Premier League-direktøren hadde observert den nå avdøde Leciester-eieren Vichai Srivaddhanaprabha i Londons dyreste vinbutikk den dagen klubben sparket Claudio Ranieri. «Han betalte rolig regningen sin for vin og champagne. Siden summen kom til nesten 500 000 pund så vil jeg tro at kompensasjonen han måtte betale til sin gamle manager var bare lommerusk. Eieren kan hvert fall drukne sorgene sine i stil!», skrev Brady. Leicester-eieren ble fornærmet, og da West Ham året etter prøvde å låne Islam Slimani fikk de blankt nei. Leciester ville ikke ha noe med West Ham å gjøre.

Dette er selvsagt tant og fjas, men et godt eksempel på hvorfor klubbledere i fotballklubber på dette nivået bør være litt forsiktige med hva de sier i offentligheten. Dette virker dog ikke å ha sunket inn hos West Hams nåværende toppsjefer, og av og til er det vanskelig å unngå inntrykket av at dette er en klubb som drives på useriøst vis av useriøse mennesker. Dersom baronesse Karren Brady er så opptatt av medieprofilen sin, at hun på død og liv må ha en spalte i The Sun, bør hun kanskje finne noe annet å gjøre enn å være visestyreformann i West Ham, for eksempel.



Uff da

Men fotball er fotball, og alt dette er ting som folk glatt hadde oversett dersom West Ham vant litt flere fotballkamper. Det gjør de altså ikke. Eierskapet ble lenge kritisert for å ikke bruke nok penger, men West Ham har faktisk satt ny overgangsrekord fire somre på rad. Det er kanskje ikke helt unaturlig, med tanke på den økonomiske veksten vi har sett i fotballen de siste årene, men det viser i det minste at det er ikke pengebruken som er problemet. Spørsmålet er mer hvem pengene blir brukt på, og hva slags struktur som ligger til grunn for det hele.

I dette litt infamøse intervjuet med The Guardian i 2017 sa David Sullivan også at han ønsket «å signere den neste John Stones, som Everton hentet for 500 000 pund. Han ble funnet av David Moyes og Tony Henry, som nå er vår sjefsspeider». Å sette sin lit til Tony Henry viste seg dog å ikke være en helt vellykket manøver av David Sullivan det heller: Speideren måtte bli sendt på dør like etter nyttår 2018 etter å ha informert agenter om at klubben ikke ville ha flere afrikanske spillere. «Det er ikke noe rasistisk i det hele tatt, det er bare det at av og til så har de dårlige holdninger», sa Henry til Daily Mail i et forsøk på å oppklare det hele. «Vi hadde problemer med Diafra Sakho. Vi opplever at når de ikke er på laget så skaper de kaos. Det er ikke noe imot den afrikanske rasen i det hele tatt», fortsatt han. Det var en forklaring som mildt sagt ikke gjorde situasjonen bedre. Etter at Henry forsvant ut av klubben skal medeier David Sullivan ha involvert seg mindre i overganger enn før, før han altså lot manager Manuel Pellegrini plukke sin egen sportsdirektør.



Ubalansert lag

Tanken med en sportsdirektør er at han skal kunne ha en visjon for hva klubben skal være, hvordan laget skal se ut, hva slags trener man bør ha og hva slags spillere man bør hente. Mens hovedtreneren er ansvarlig for treningshverdagen og kampledelse kan en sportsdirektør ha litt mer perspektiv på ting. Det sier seg selv at når en manager får velge sin egen sportsdirektør er man på ville veier.

West Ham har også endt opp med et lag som mangler balanse, og som ikke ser ut som om det er satt sammen for å spille noen spesifikk form for fotball. Rekordsigneringen Sebastian Haller utmerket seg i Frankfurt som en spiss som først og fremst kombinerte bra med sin spissmakker Luka Jovic, mens i West Ham har han sett ensom og isolert ut på topp. Det er kun Watfords Troy Deeney som har vunnet flere hodedueller per kamp i Premier League enn Haller denne sesongen, men i motsetning til i Frankfurt har han ikke hatt en spissmakker til å plukke opp nedfallsfrukten. Spanske Pablo Fornals ble hentet i fjor sommer for 24 millioner pund og er en slepen tekniker som er dyktig på små flater, men har så langt ikke helt funnet seg til rette i England og er en spiller som vil trives mer i et balltrillende lag enn i det den nye manageren David Moyes forsøker å bygge. Brasilianske Felipe Anderson var en dyr investering og så lovende ut forrige sesong, men han har slitt med å levere på et tilsvarende nivå i år.



Defensive problemer

Det offensive har uansett ikke vært West Hams største problem denne sesongen. 40 scorede mål på 33 kamper er delt 10. best i Premier League, men i andre enden av banen ser det verre ut. Bare Norwich og Aston Villa har sluppet inn mer mål enn West Ham så langt denne sesongen. Det interessante er at West Ham slipper ikke til uvanlig mange skudd imot per kamp, der ligger de faktisk midt på tabellen i Premier League. Men 70% av avslutningene West Ham får imot seg kommer fra innenfor 16.-meterstreken. Det er en nest størst andel avslutninger imot fra innenfor 16.-meteren i Premier League, og det viser tydelig at West Hams problem er at motstanderne alt for lett kommer til avslutning i boksen. Dette støttes opp av at kun Aston Villa har høyere «Expected goals» mot enn West Ham i Premier League denne sesongen.
Spillermessig er det en viss logikk i dette. Sidebackene til West Ham er jevnt over litt suspekte defensivt, og den sentrale midtbanen har også ofte vært et problem. Mark Noble er en viktig personlighet i garderoben, men det er høyst usikkert om han fortsatt er i stand til å dekke nok rom til å gjøre jobben sin sentralt på en Premier League-midtbane – og i kampene der han har spilt sammen med Declan Rice på midten så har unge Rice sett overarbeidet ut. Issa Diop er en lovende midtstopper, men samtidig er det vanskelig å se på West Hams midtstoppere og komme frem til et stopperpar man virkelig stoler på. West Ham ser ut som et lag som faller mellom to stoler: Ikke teknisk dyktige nok til å spille ballbesittende, og ikke fysisk robuste og godt nok organiserte til å sitte dypt og forsvare seg mens motstander har mye ball. Det virker som om David Moyes forsøker å dyrke sistnevnte som en spillestil, og sannsynligvis vil det være nok til å redde plassen. Men så da?


Mark Noble begynner å bli en gammel mann, og gamle menn er ofte ikke de med best forflytningsevne på en fotballbane. (Bilde: TT).

Ingen plan?

Det er vanskelig å ikke flire litt av ryktene om at West Ham ønsker å hente Sean Dyuche til Øst-London. Å bruke store pengesummer på teknikere som Felipe Anderson og Pablo Fornals, for så å ansette Sean Dyche, ville egentlig oppsummert problemet med West Ham-ledelsen på elegant vis. I fraværet av en overordnet plan har man satt sammen et lag som hverken er fugl eller fisk. Samtidig så ville det jo i det minste verdt en viss pervers glede i å se et lag pumpe ballen langt til Sebastian Haller og Michail Antonio i 90 minutter hver kamp. Det hadde i hvert fall vært fryktelig ekkelt å spille mot, så lenge West Ham kan finne utav resten av laget. Problemet med disse Dyche-ryktene, og gjenansettelsen av David Moyes for den saks skyld, er at West Ham for to år siden hadde så stor tiltro til Manuel Pellegrini at de lot han velge sin egen sportsdirektør. Dersom man går fra det til å vurdere å ansette Sean Dyche på så kort tid er det umulig å konkludere med noe annet enn at ledelsen ikke har noen som helst formening om hva slags lag West Ham egentlig skal være. Og klubber som drives etter innfallsmetoden pleier sjelden å lykkes.