Kan Tottenham vinne Premier League?

Bilde: TT

I en svært uvanlig Premier League-sesong kan flere av tingene Jose Mourinho ofte kritiseres for faktisk vise seg å være styrker snarere enn svakheter.

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Følg Lars Sivertsen på Twitter!

«Kan Tottenham vinne Premier League?» er et spørsmål som normalt sett ikke trenger å besvares. Man trenger bare å si setningen høyt, la den henge litt i luften, og så innser man raskt hva svaret er. (Se også: «Kan England vinne VM?» og «Er dette Evertons år?»). Men dette er en uvanlig sesong, Tottenham er serieledere etter ti serierunder, så kanskje det er et spørsmål vi er nødt til å ta på alvor denne gangen.



«Poeter vinner ikke mange titler»

En av tingene Jose Mourinho har blitt mest hyppig kritisert for de siste par årene er at lagene hans ikke presser høyt. Lagene som har dominert europeisk toppfotball den siste tiden har jevnt over vært lag som presser høyt og som trives med mye ballbesittelse. Mourinhos lag har alltid vært litt mer kyniske, og hans tro på sin versjon av hvordan fotballen må spilles er absolutt.

«Det er mange poeter i fotballen, men poeter vinner ikke mange titler», sa han etter hans United-lag hadde kvernet i stykker Ajax i Europaliga-finalen i 2017.

Å kalle Mourinho defensiv er litt urettferdig, flere av lagene han har trent opp gjennom årene har scoret mange mål. Men som journalist og forfatter Diego Torres forklarte i sin bok om Mourinhos tid i Real Madrid, han er en manager som mener at kamper først og fremst vinnes av det laget som gjør færrest feil, og dersom man har ballen er det større fare for at man gjør feil.

Mourinhos verden

Ifølge Torres hadde Mourinho en syvpunktsplan for hvordan toppkamper skulle vinnes:

  1. Kampen vinnes av laget som gjør færrest feil.
  2. I fotball er det laget som fremprovoserer flest feil hos motstanderen som har fordelen
  3. På bortebane er det bedre å oppmuntre motstanderen til å gjøre feil enn å prøve å være bedre enn dem.
  4. Når et lag har ballen er det større sjanse for at de gjør en feil.
  5. Laget som frasier seg ballbesittelse reduserer faren for å gjøre feil.
  6. Den som har ballen, har også frykten.
  7. Den som ikke har ballen, er derfor sterkere.

Mourinho selv ville sikkert avskrevet dette som oppspinn, fjas og fake news, og det nok ikke mye tvil om at mange av Torres sine kilder for boken var Real Madrid-spillere som ikke likte Mourinho. Samtidig, om man har fulgt portugisernes karriere og sett de fleste toppkampene lagene hans har vært involvert i så er det vanskelig å argumentere for at disse prinsippene ikke kan ha rot i virkeligheten.

Samtidig så har de siste par årene vært en dårlig tid for Mourinhos teori om at poeter aldri vinner ting i fotballen. Lag som Bayern München, Manchester City og Liverpool har dominert europeisk toppfotball med positiv angrepsfotball.



Terpe sekvenser

Samtidig som de fleste topplag har spilt med høyt press så har også mye av den moderne toppfotballen handlet om grundig innøvde, nesten automatiserte offensive bevegelsesmønstre. Når lag som Manchester City og Liverpool angriper ser vi ofte pasningssekvenser på ett og to touch som er så raske at det kan se ut til at spillerne har en slags telepatisk forbindelse med hverandre. I noen tilfeller er det klart at dette er spillere som kjenner hverandre veldig godt, men samtidig er dette også lag som har innarbeidet visse bevegelsesmønster på en så grundig måte at spillerne kan utøve de i kamper uten å tenke seg om.

I Raphael Honigsteins biografi om Jürgen Klopp forklarer Klopps assistenttrener Peter Krawietz at en av tingene de prioriterte i deres andre hele sesong i klubben var å lære spillerne spesifikke bevegelse for å komme seg gjennom etablerte forsvar. «Poenget med coaching er å gjøre fotball, et spill basert på mange tilfeldige hendelser, mindre tilfeldig», forklarer Krawietz. «En treners jobb er å terpe på disse sekvensene, å innføre en ide, repetisjoner og situasjoner, for å øke sjansene for at de vil virke i kamper når du er under press og du har en motstander som blander seg inn».

Denne formen for automatisert angrepsspill er også noe Mourinho har blitt anklaget for å ikke være i stand til å implementere i lagene sine. Da Eden Hazard ble spurt i 2017 om hva som var den største forskjellen på å spille under Mourinho og å spille under Antonio Conte, svarte han:

«Taktisk trening. Vi gjør mer av det med Conte. Vi vet nøyaktig hva vi skal gjøre på banen, hvor jeg skal løpe, hvor forsvarerne skal løpe. Med Mourinho var det bare sånn at han satte systemet på plass, men vi jobbet ikke så mye med det. Vi vet hva vi skal gjøre fordi vi spiller fotball, men kanskje automatiseringen var en litt annen.»

Det skal sies at managere kan endre seg, utvikle seg og lære nye ting. Men Mourinhos Manchester United-lag så jevnt over planløse ut offensivt, mens vi også noen av disse tendensene med Tottenham tidligere i år.


jose-mourinho-betsson
Med Mourinho føler man alltid at et lag aldri er mer enn et par tap unna at sjefen blir sur og begynner å sette fyr på alt rundt seg, mener Lars Sivertsen. (Bilde: TT)

Uvanlige omstendigheter

Fordi Mourinho-lag aldri har spilt med høyt kollektivt press og det han ikke virker å jobbe med angrepsmønster på samme måte som andre topptrenere, så har Mourinho ofte blitt anklaget for å være utdatert og avleggs. Problemet med den konklusjonen er at taktikk alltid til en viss grad er situasjonsbestemt. Kontekst er viktig. Og konteksten denne sesongen er svært uvanlig, og den er uvanlig på en måte som kan vise seg å passe Mourinho ypperlig.

Den engelske klubbsesongen blir omtrent tre uker kortere enn vanlig dette året, men man skal likevel spille like mange kamper som vanlig. Det betyr langt færre hviledager enn spillerne er vant til, og det betyr mindre tid på treningsfeltet. Dersom et lag er vant til å spille med et energikrevende høyt press er sannsynligvis dette dårlige nyheter.

Det er nok heller ikke gode nyheter for trenere som er vant til å bruke tiden på treningsfeltet til å drille inn sofistikerte angrepsmønster. Kort sagt bør mindre tid til restitusjon og mindre tid til å «terpe på sekvenser», som Klopps assistenttrener formulerte det, passe spesielt dårlig for Premier Leagues storfavoritter Manchester City og Liverpool.

Frihet og kynisme

Kritikken mot Mourinho for at han ikke terper sekvenser på samme måte bør også nyanseres med å si at friheten han gir til angrepsspilleren også kan bli belønnet, spesielt dersom han har de rette angrepsspillerne. Dersom du har dyktige angrepsspillere som utfyller hverandre godt og forstår hverandres bevegelser trenger det kanskje ikke være et stort problem at de ikke har innøvde løpsmønster de må følge.

Sannsynligheten er større for at du får kamper mot motstandere som forsvarer seg dypt der Tottenham sliter med å skape åpninger, og blir veldig avhengige av individuelle prestasjoner for å score mål. Men så har Tottenham også ganske dyktige individer i laget, individer som kan være i stand til å levere disse øyeblikkene regelmessig.

Det er et annet poeng ved Mourinho som er verdt å ta opp i denne sammenhengen. I en verden der flere og flere lag spiller med høyt press og ønsker å ha mye ballbesittelse er det kanskje fristende å stemple Mourinhos mer direkte og kontringsorienterte fotball som «avleggs». Fristende, men ikke nødvendigvis riktig.

For i en verden der flere og flere lag vil stå høyt i banen med laget, burde ikke egentlig forholdene ligge til rette for gode kontringslag? Dersom en motstander er dyktige til å presse og forstyrre, dersom de gjør det vanskelig å bygge opp et pasningsspill, hvorfor ikke bare slå ballen over presset? Dette betinger selvsagt at man har et eller flere oppspillspunkter som kan ta imot ballen og gjøre noe nyttig med den, slik at den ikke bare kommer tilbake med gang i form av et nytt angrep imot. Men i Harry Kane har jo Tottenham en spiss som både kan vinne hodedueller og er dyktig til å ta ned ballen feilvendt.

For å bruke Mourinhos egen terminologi: Det stemmer ikke at poeter aldri oppnår ting, men i en verden full av poeter vil en kyniker ofte gjøre det skarpt.



Et bra lag

Så mye av kritikken Mourinho ofte får er kanskje mindre gyldig enn vanlig akkurat denne sesongen. Hans syn på fotballen vil neppe gjøre han til en favoritt blant estetikere og fotballromantikere, men i denne helt spesielle sesongen kan det fort være slik at forholdene ligger spesielt godt til rette for ham. Og Tottenham har strengt tatt er veldig bra lag på gang.

Harry Kane og Son Heung-min er offensive ess som forstår og utfyller hverandre godt, mens i Steven Bergwijn, Lucas Moura, Erik Lamela og Gareth Bale har man flere interessante alternativer til den tredje angrepsplassen. Tanguy Ndombele har begynt å finne seg til rette i klubben og i Engelsk fotball, og klubben ser ut til å ha unngått det man litt flåsete kan kalle en «Pogba-situasjon» mellom han og Mourinho.

I Ndombele har Tottenham en enormt spennende blanding av muskel- og skaperkraft, og Giovani Lo Celso er også et glimrende alternativ i denne rollen. Pierre-Emile Højbjerg ser allerede ut en av de viktigste brikkene i dette laget, og en type midtbaneanker klubben har savnet i lang tid.

Moussa Sissoko kan bidra med løpskraft og fysisk pondus, og mens Harry Winks har sine kritikere så er han en ryddig pasningsspiller som ha mye å bidra med i visse kamper.

Sergio Reguilón har allerede imponert med sitt enorme tempo på venstrebacken, og Ben Davies er et helt brukbart alternativ.

Matt Doherty trivdes nok kanskje bedre som offensiv vingback i Wolves enn som en mer konvensjonell back i Tottenham, men det er kanskje ikke tilfeldig at Serge Aurier har spilt noen av sine beste kamper for Spurs etter at han fikk mer kamp om plassen.

2020-versjonen av Toby Alderweireld og Eric Dier er kanskje ikke det beste stopperparet Jose Mourinho har jobbet med i karrieren sin, men med god beskyttelse fra midtbanen foran seg har de to hatt en veldig brukbar høst så langt.

Bakerst er Hugo Lloris stadig en veldig god keeper.

Problemer og x-faktor

Dersom man ser på dette laget og leter etter mulige svakheter og problemer, så tenker man først og fremst at Spurs stadig er veldig avhengige av at Harry Kane holder seg frisk, samtidig som man ikke Pierre-Emile Højbjerg vil være vanskelig å erstatte på midten dersom han skulle bli skadet. Ingen av stopper-parene man ender opp med dersom Toby Alderweireld blir skadet ser spesielt overbevisende ut heller, så det er tydelig at Spurs må klare å unngå skader på disse nøkkelspillerne dersom de skal kunne blande seg inn i toppen. Men slik vil det egentlig alltid være, og det gjelder egentlig de fleste lag.

En stor x-faktor i det hele er Jose Mourinho selv. Det høres kanskje ut som en klisjé, men han er en person med en aura og en utstråling som gjør at han har en veldig stor påvirkning på miljøet rundt seg.

Når Mourinho går inn i et rom fylt av mennesker blir hele stemningen i rommet påvirket av humøret hans, enten i den ene eller den andre retningen. Dette gjør at han kan være en helt ekstremt effektiv motivator når han er i «riktig» humør, men det er også et tveegget sverd. Når han opplever motgang har han en tendens til å begynne å skylde på alt og alle rundt seg, og når han først «går sur» har han en forbløffende evne til å spre misnøye og dårlig stemning i en klubb.

Tidligere i år, før koronapausen, så det litt ut som om prosjekt Mourinho i Spurs allerede var på vei ut i en slik dødsspiral. Rent bortsett fra de svake resultatene hadde ryktene begynt å gå om at flere og flere spillere i stallen ikke likte Mourinho og ikke ville jobbe med han. Men koronapausen satte en stopper for det hele, ga alle en pause fra hverandre, og da fotballen var i gang igjen var viktige spillere tilbake fra skadet og sesongen ble avsluttet på en relativt positiv måte.



Glimt i øyet

Med Mourinho sitter man alltid med følelsen av at et lag aldri er mer enn et par tap unna at sjefen blir sur og begynner å sette fyr på alt rundt seg.

Men hans evne til å motivere og få prestasjoner utav spillere når ting går i riktig retning bør heller ikke undervurderes. Det er et veldig godt tegn for Tottenham at vi de siste ukene har sett en Jose Mourinho med glimt i øyet, som kommer med små stikk til Gareth Southgate, som prøver å legge litt press på Frank Lampard, som jevnt over ser ut til å kose seg.

At Tottenham skal vinne serien er stadig ikke et veldig sannsynlig utfall. Betsson tilbyr i skrivende stund 7.00 i odds på at Tottenham vinner Premier League, samme odds som på Chelsea, mens Liverpool står til 3.00 i odds og Manchester City til 2.80.

Noe som gjør det vanskelig å vurdere gullkampen denne sesongen, er at vi ser allerede flere skader enn vanlig i Premier League, en trend som sannsynligvis vil fortsette utover sesongen. Hvem som klarer å unngå skader på nøkkelspillere vil derfor spille en stor rolle her, og dette er nødvendigvis vanskelig å forutse.

Men vi kan altså si at de spesielle omstendighetene, det at det skal spilles like mange kamper, men langt færre hviledager og færre dager på treningsfeltet, bør være en liten fordel for Mourinho og Tottenham. Det betyr i hvert fall at en del av kritikken som normalt sett rettes mot Mourinho ikke er like gyldig denne sesongen. Og noe av det som ofte beskrives som Mourinhos svakheter kan denne sesongen vise seg å være styrker.

«Tottenham kan vinne Premier League» er fortsatt en setning som ikke føles som den har noe i virkeligheten å gjøre, men akkurat nå er det en mulighet som i hvert fall er mye vanskeligere å avskrive enn vanlig.



Følg Betsson i sosiale medier!