Kriseløsningen fra Kina

(Bilde: TT)

Av Lars Sivertsen, fotballekspert hos Betsson

I de sosiale mediers tidsalder er der retorikken blir stadig skarpere og ingen er enige om noe som helst, så er det egentlig litt oppløftende å se at det fortsatt er visse ting alle fotballsupportere tilsynelatende kan enes om.

Litt mindre oppløftende er det for Ed Woodward at en av disse få tingene virker å være hans manglende evne til å lede Manchester United tilbake til toppen. Woodward har nylig ansatt en tidligere tabloid-journalist for å gi ham PR-hjelp, men man trenger ikke være PR-ekspert for å se at Uniteds spissjakt forrige måned vil ha gjort veldig lite for å rette opp United-ledelsens skakkjørte image. 

Desperat spissjakt

For la oss være helt ærlige her. Et overgangsvindu som begynner med et forsøk på hente Erling Braut Haaland, der United så blir linket til navn som Edison Cavani og Dries Mertens, før man videre ender man opp med å ikke få til en overgang for Joshua King, og hvor alt kulminerer i at man henter Odion Ighalo på lån fra Shanghai Shenua, vel, ikke er helt ideelt. At en av verdens rikeste klubber, på desperat spissjakt, ikke klarer å utrette mer enn som så, er det veldig lett å harselere med.

Det er spesielt lett å harselere med det når vi har Ole Gunnar Solskjær uttalelser om sommerens spissjakt i bakhodet: «Det var spisser som var tilgjengelige, men ikke de vi ville ha. Vi kunne ikke få den vi ville ha. Det er ikke vits å hente inn spillere du ikke er 100% sikker på heller. Når du henter inn spillere, så er du nødt til å hente riktige spillere fordi de kommer til å være her lenge, og det er den langsiktige tenkingen vi er nødt til å vise». Man må være 100% sikker, man er nødt til å ha den riktige spilleren, man er nødt til å tenke langsiktig, og så ender man opp med å låne Odion Ighalo? Inntrykket av at United driver klubb litt etter innfallsmetoden er igjen vanskelig å komme unna. 

100%?

I en perfekt United-verden ender man selvfølgelig ikke opp med en 30 år gammel Odion Ighalo som spiss, men vil jeg mene at denne overgangen ikke er så håpløs som det noen av de mer aggressive hjørnene av Internett vil ha det til. Jeg har tenkt en del på Solskjærs uttalelser om at United ikke kan hente en spiss om de ikke er 100% sikre på at ved kommende er den riktige spilleren for United på lang sikt, og med all mulig respekt for Kristiansunds store sønn, så klarer jeg ikke være enig. Da det ble klart at det ikke var mulig eller hensiktsmessig å tvinge Romelu Lukaku til å bli værende i klubben var United nødt til å hente en spiss, en eller annen spiss, enten han var 100% riktig for klubben eller ikke.

Romelu Lukaku har vært brennhet for et gulljagende Inter etter overgangen fra Manchester United. (Bilde: TT).

Alternativet var å gå inn i sesongen seriøst underbemannet på spissplass. En ny United-spiss hadde ikke trengt å være 100% riktig, han trengte bare være en brukbart kapabel angrepsspiller som kunne spille et antall minutter slik at man ikke endte opp med å overbelaste de få, relativt unge angriperne man har. Det lukter selvsagt litt etterpåklokskap av å argumentere for dette nå som Marcus Rashford har spilt på seg en belastningsskade, men at United endte opp med å komme ut av sommervinduet svekket både på sentral midtbane og på spissplass var alltid et valg som var enormt vanskelig å forstå.

Hva er Manchester United?

Manchester United som klubb hadde av og til hatt godt av å stikke fingeren litt i jorden og revurdere hvor klubben faktisk er i 2020s fotballandskap. Ole Gunnar Solskjær omtalte nylig United som «den største og beste klubben i verden», men realiteten er at siden Sir Alex Ferguson pensjonerte seg, har Manchester United vært det sjette beste laget i Premier League. United har fortsatt enorme økonomiske ressurser, men dersom man har vært det sjette beste laget i Premier League i trekvart tiår så er man sannsynligvis ikke «den største og beste klubben i verden» lenger. 

Sir Alex Ferguson opplevde eventyrlig suksess som United-trener. (Bilde: TT).

Alt dette har faktisk noe å si, for dersom man finne riktige svar så er man først nødt til å stille riktige spørsmål. Dersom United er på spissjakt og spørsmålet man stiller er «er denne spissen god nok til å lede angrepsrekken til verdens største og beste klubb?», så vil man fort ende opp i en situasjon der man ikke finne løsninger. Der man, som Solskjær insinuerte tidligere i høst, ser at spillere er tilgjengelig, men ikke klarer å få inn den man virkelig vil ha. Spørsmålet United heller bør stille seg selv er «er denne spissen god nok til å bidra for et lag som kjemper om å klare en Champions League-plass i Premier League?». Før United kan løpe igjen er de først nødt til å lære seg å gå.

Dyre tabber

Vi kan ramse opp spisser fra Manchester Uniteds moderne historie: Andy Cole, Teddy Sheringham, Ruud van Nistelrooy, Wayne Rooney, Carlos Tevez, Dimitar Berbatov, Robin van Persie. Føles Odion Ighalo som et naturlig tilskudd til denne listen? Nei, det gjør han selvsagt ikke.

Men nå hadde United satt seg i en situasjon der man måtte få inn en eller annen angriper i det vanskelige januarvinduet. Et vindu der det er lett å gjøre veldig dyre tabber. Å dele ut heftige kontrakter til spillere over 30 med store navn er noe United har brent seg på noe voldsomt de siste årene, så når ryktespaltene kobler United til navn som Cavani og Mertens burde det ikke være vanskelig å forstå hvorfor klubben velger å ikke gå i den retningen. Å betale overgangssummen Bournemouth visstnok ville ha for Josh King (30 millioner pund, ifølge The Athletic) ville også representert en svært dyr kriseløsning.

I stedet endte de opp med Odion Ighalo på lån ut sesongen. Ikke en billig avtale det heller, men en korttidsløsning som ikke vil bli hengende rundt halsen til United i lang tid heller. Ighalo var toppscorer i Afrikamesterskapet i fjor, og uten at det trenger å bety alt for mye så har han scoret brukbart med mål i Kina. Det er nødvendigvis stor forskjell på de fysiske kravene i Kina og i Premier League, og forrige gang Ighalo spilte kamp var i starten av desember. Han omtales likevel som en spiller som trener seriøst og som passer på kroppen sin. Ighalo vet også at dette er en unik mulighet til å vise seg frem. 

Joshua King var et av alternativene som Manchester United vurderte. (Bilde: TT).

Av og til finnes det ikke perfekte løsninger, og i fraværet av perfekte løsninger er man da nødt til å finne en løsning som kan fungere og som ikke har alt for brutale nedsider dersom den ikke funker. Man kan selvsagt si at fotballklubben med tredje størst omsetning i verden burde være i stand til å finne en bedre løsning på spisskrisen enn å låne inn en 30-åring fra den kinesiske superligaen. Det er heller ikke spesielt tillitsvekkende at man ender opp med å jobbe på spreng for å få inn enten Ighalo eller Josh King helt på slutten av overgangsvinduet.

Men når alt kommer til alt, så har Ighalo kvaliteter som kan være nyttige for United i andre halvdel av sesongen, og han vil kunne bidra med nyttig avlastning for Uniteds overarbeidede angrepsrekke. Det er heller ikke en spesielt dyr avtale for klubben, og dersom det ikke funker så er han ikke et feilgrep som vil henge ved klubben i lang tid fremover. Det er en overgang som kanskje ikke «ser» bra ut, en overgang som er lett å mobbe i sosiale medier, og det er definitivt ikke overgangen United-supportere vil ha drømt om dette vinduet. Men etter mitt syn er dette en helt ok løsning, og en helt ok løsning for en klubb som de siste årene har vært så opptatt av å sette ballen i krysset at de virker å ha glemt at det viktigste er å bare få den forbi keeperen.