Lagenes tilstand før Premier League-innspurten

Bilde: TT

Premier League er tilbake, og alle anglofile fotballhjerter gleder seg! Men med 99 dager siden forrige kamp så er det kanskje noe som lurer på, vel, hvor var vi egentlig?

Av Lars Sivertsen, Betssons fotballekspert

Følg Lars Sivertsen på Twitter!


En god fotball-sesong er som en god bok, film eller såpeopera. Med helter, skurker, hovedplott og sideplott, triumfer og skuffelser. Men nå som handlingen har stått på pause i 99 dager kan man tilgi leseren for å ha falt litt av lasset. Etter en så lang pause så kan man tilgis for å se på noen av lagene på Premier League-tabellen og tenke.. vel.. hvor var vi? Hva holdt de på med egentlig? Hva er greia med han? Så er kommer en kort oppsummering. Som en fortellerstemme ville sagt i en amerikansk TV-serie: «Previously, in the 2019/2020 Premier League season…»



Norwich City (20. plass, 21 poeng)

Norwich ligger på sisteplass og kommer til å rykke ned. Og dersom du synes dette er en bombastisk og fjasete uttalelse så bør du snarest hoppe inn på oddssidene og sette et spill på at Norwich klarer seg – den står nemlig til meget pene 7.00 i odds. Jeg vil dog si at det ville vært en stor glede å ta ydmykende feil her, for det er mye å like med Norwich som klubb og som lag denne sesongen.

Norwich rykket opp etter å ha halvert lønnsutgiftene sine, etter å ha solgt sine største stjerner og funnet ukjent gull i mystiske hjørner av det europeiske spillermarkedet. De har prøvd å spille offensiv fotball, og i høst ga de oss en artig landeplage i Teemu Pukki. Da finnen scoret 6 mål på Norwich sine 7 første kamper denne sesongen føltes det en liten periode som at Norwich-treet kunne vokse helt inn i himmelen, men virkeligheten måtte på et eller annet tidspunkt sette inn.

Men det Norwich ikke har gjort, er å bruke masse penger de ikke har i et forsøk på å holde seg oppe. Klubben var i en presset økonomisk situasjon forrige gang de rykket ned, mens denne gangen er det nesten som om Norwich har tatt opprykket som en hyggelig bonus. De har fortsatt å være nøkterne på overgangsmarkedet, og det er nesten som om klubben har tenkt «jaja, det verste som kan skje er at vi rykker rett ned igjen og får en haug med millioner i fallskjermbetalinger». Helt krise er det ikke, og jeg synes ikke Norwich fortjener spott og harselas fordi de har valgt å leve innenfor sine økonomiske rammevilkår.


Aston Villa (19. plass, 25 poeng)

Aston Villa gikk i en litt annen retning enn Norwich etter opprykket i fjor, og har ifølge nettstedet Transfermarkt et netto utlegg på 139 millioner pund på overgangsmarkedet denne sesongen. Ifølge samme nettsted var det bare Real Madrid i hele verden som er mer i minus netto på overganger. Yikes.

Dette må modereres litt ved å påpeke at Aston Villa var i en litt vanskelig posisjon i fjor vår: Store deler av stallen var enten på lån eller gamle spillere på utgående kontrakter, og etter opprykket var sikret forlot hele 14 A-lagsspillere klubben. Dersom man ikke skulle stille med juniorer, tilfeldige Birmingham-borgere og vaskedamer på laget måtte det nesten bli stor-innkjøp. Uansett: De har brukt mye penger, og nedrykk ville vært en alvorlig smell.

Villa har egentlig vært et positivt tilskudd til Premier League så langt. De prøver å spille offensiv fotball, men henger ikke alltid spesielt godt sammen bakover. Det er noe litt ustrukturert over det de holder på med. Men for nøytrale fotballhjerter er det også fint å se lokale Jack Grealish, Aston Villa-fan fra barndommen, blomstre med kapteinsbindet på overarmen.


Bournemouth (18. plass, 27 poeng)

Bare sånn for å understreke hvor nyttig denne artikkelen kan være, så hadde jeg selv helt glemt at Bournemouth lå helt nede på 18. plass. Uff da, Eddie Howe! Bournemouths sympatiske trener har lenge vært en figur som absolutt alle mente var dypt undervurdert, noe som leder til et litt filosofisk spørsmål: Dersom det er opplest og vedtatt at en person er undervurdert, kan han da være undervurdert? For å låne litt fra filmen Clueless, man kan være overvurdert og man kan være undervurdert, men er det mulig å bare være… vurdert?

Uansett, Eddie Howe har gjort en flott jobb med å ta Bournemouth opp og etablere klubben i Premier League, og han bør ha lov til at laget hans gjør en dårlig sesong uten at han skal avskiltes. I tidligere sesonger har Bournemouth vært et lag som spilte offensiv, litt uforsiktig fotball, som hadde perioder med tunge formsvikter der de fikk bank av alt og alle, men som også hadde perioder der de vant masse kamper og tok masse poeng. Totalen har blitt at de har holdt seg greit oppe i Premier League og vært et jevnt over likandes tilskudd. Denne sesongen har det tidvis sett ut som om de har prøvd å spille litt mer defensivt, noe som etter mitt syn ikke har kledd dem spesielt godt. De har også slitt mye med skader.
Det var lenge slik at lille Bournemouth sin generelle tilstedeværelse i Premier League var en kuriositet i seg selv. Men etter fire sesonger i det gode selskap har vi blitt litt vant til å se dem der, og de har fått så mye penger i klubbkassen at de nesten ikke kan kalles lille Bournemouth lenger. I forrige regnskapsår vi har bekreftede tall for hadde Bournemouth de 12. høyeste lønnsutgiftene i Premier League, og da er det kanskje ikke urimelig å begynne å forvente ting av lille Bournemouth. I stedet har det blitt nedrykksstrid, og selv om noe av det har med skadeproblemene å gjøre, så er det vanskelig å komme unna at nesten uansett hva som skjer mellom nå og slutten av sesongen så har det vært en svak sesong av Bournemouth. Nedrykk ville vært virkelig ille.


Teemu Pukki scoret 6 mål på de 7 første kampene denne sesongen, men den gode formen ebbet dessverre ut for Norwich utover i sesongen. (Bilde: TT)

Watford (17. plass, 27 poeng)

Å være på sin tredje manager i samme sesong er sjelden et sunnhetstegn, men i Nigel Pearson virket det i det minste som om Watford hadde funnet en mann som kunne holde de oppe. Ting kollapset litt plutselig og uventet under Javi Gracia, sjefen som startet sesongen på Watford-benken, og den spanske Hugh Lawrie-lookaliken Quique Sanches Flores sin retur til Watford var like kort som den var mislykket. Ikke uventet så har det vært litt «back to basics» under Nigel Pearson, men det har virket.

Etter å ha sett aldeles fortapte ut på senhøsten så fikk Pearson virkelig skikk på laget over juleperioden, men en ny formdupp etter nyttår betyr at Premier League-plassen er alt annet enn sikker. Watford har kraft og muskler i folk som Troy Deeney, Etienne Capoue og Abdoulaye Doucouré, og de har fikse entertainere i Ismalia Sarr og Gerard Deulofeu. De burde ha nok kvalitet til å holde seg oppe, men når man starter innspurten på 17. plass så lever man nødvendigvis litt farlig.


West Ham (16. plass, 27 poeng)

Jeg tror de fleste har en slags vag erindring om at dette ikke har vært en bra sesong i West Ham-land, men at de ligger helt nede på 16. plass? Med like mange poeng som laget som ligger på 18. plass? Ikke rart viseformann baronesse Karren Brady mente sesongen burde annulleres.

Spiller for spiller er ikke dette et West Ham-lag som egentlig bør ligge der de ligger, men balansen har ikke vært god. Storkjøpet Sebastian Haller gjør en mandig jobb som oppspillspunkt (ingen spillere i Premier League har vunnet flere hodedueller i snitt per kamp denne sesongen enn Sebastian Haller), dyrekjøpte krydderspillere som Felipe Anderson, Andriy Yarmolenko og Pablo Fornals har ikke bidratt nok, balansen på midtbanen har vært tidvis suspekt, mens forsvaret har sjeldent sett pålitelig ut.

De gode nyhetene er at kvaliteten er der. De dårlige nyhetene er at manager David Moyes så langt har slitt med å leve opp sitt eget selvbilde. «I think there’s only two or three managers with a better Premier League win record. That’s what I do, I win», sa han da han ble ansatt i slutten av desember. Ifølge nettsiden Statbunker.com er det 35 managere som har hatt bedre poengsnitt i Premier League enn David Moyes, men jaja. Mer relevant for West Ham er at så langt har ikke Moyes vunnet noe særlig. To seiere på ti kamper er nok ikke helt det West Ham-ledelsen så for seg da de ansatte skotten for å berge sesongen deres, men kanskje det blir bedre nå.


Brighton (15. plass, 29 poeng)

Brighton-sjef Graham Potter har forsøkt å gjøre noe veldig vanskelig: Å ta et lag som så vidt har overlevd i Premier League ved å spille defensiv og nokså gampete fotball, og få de til å holde seg i Premier League ved å spille ballbesittende og pro-aktiv fotball. Det er artig at Brighton-eier Tony Bloom tar sjansen på en type som Potter, Brighton er en finfin klubb og jeg tror de fleste nøytrale ser veldig lyst på å ha et fintspillende Brighton i Premier League.

Men det føltes også som et eksperiment som fort kunne gå fryktelig galt, og med ni kamper igjen er det liten grunn til å føle seg alt for trygge på at Brighton beholder plassen. De ligger kun to poeng over streken, før koronapausen hadde de 0 seiere på 10 kamper, og på de resterende kampene skal de spille blant annet spille mot Arsenal, Leicester City, Manchester United, Liverpool og Manchester City. Brighton skal spille sesongens siste kamp borte mot Burnley, og det ville jo vært spesielt nedbrytende for de som liker positiv fotball å se et Burnley lag uten noe som helst å spille for sende Graham Potters Brighton ned.



Southampton (14. plass, 34 poeng)

Southampton viste prisverdig tålmodighet og lot være å sparke trener Ralph Hasenhuttl, til tross for en grusom periode i høst der laget tok to poeng på åtte kamper. I slutten av november lå Southampton på 19. plass med to seiere på 13 kamper, og man mistenker at veldig mange andre klubber hadde kastet treneren i hai-tanken under slike omstendigheter. Southampton gjorde ikke det, og ble belønnet med et voldsomt oppsving og 7 seire på 11 kamper. Alt så bra ut for «Alpenes Klopp».

Like før koronapausen gikk Southampton riktignok på noen kjipe smeller igjen, og selv om tabellsituasjonen ser mye bedre ut enn den gjorde så har de ikke råd til alt for mange tap før sesonginnspurten blir mer spennende enn den burde være. Klubben har dog vist tillit til sin østerrikske hovedtrener igjen ved å forlenge kontrakten hans i koronapausen. Det ville være en overraskelse om Southampton gjorde noe annet enn å styre inn til en trygg og kjedelig plassering midt på tabellen, noe som vil være for suksess å regne med tanke på hvordan de lå an like før jul.


Newcastle (13. plass, 35 poeng)

Utskjelte og latterliggjorte Steve Bruce har gjort en grei jobb i å lede den solide skuten Rafa Benitez satt sammen videre, selv om han ikke har lykkes i å videreutvikle det offensive i noen som helst grad så har han heller ikke senket skipet slik mange fryktet. Jeg gir meg ikke på at Miguel Almiron, Alain Saint-Maximin og til og med Joelinton er kapable offensive spillere som man burde klare å få mer ut av, men Newcastle styrer mot en ny «Mike Ashley-sesong». Ikke nedrykk, men ikke noe særlig mer heller.

For Newcastle handler sommeren mer om hva som skjer utenfor banen, og om Premier League til slutt vil gå med på at klubben skal tas over at det Saudiarabiske oljefondet. Det er et pågående som man mistenker blir vel så spennende som det som skjer på banen i Newcastles kamper.


Everton (12. plass, 37 poeng)

For den blå halvdelen av Liverpool er det vanskelig å unngå følelsen av at resten av sesongen er en slags transport-etappe. Men igjen, med tanke på at klubben i starten av desember lå på 18. plass så er det kanskje helt greit. Under Carlo Ancelottis ledelse har laget sett langt mer kompetent ut, kompetente nok til at Everton-supporterne har grunn til å se på fremtiden med en viss grad av optimisme.

Everton er en av klubbene som nok må rydde litt i stallen i sommer. De har en stall som ser ut til å være et stykke unna å kunne gjøre det klubben håper å gjøre, nemlig å legge press på topp 6-klubbene og kanskje kjempe om en Champions League-plass slik Leicester City har gjort denne sesongen. Samtidig som man vil forsterke så er også Everton en av klubbene som allerede bruker litt mer penger enn de burde. Ifølge The Athletic brukte Everton i de siste regnskapsåret vi har offisielle tall fra 85% av inntektene sine på spillerlønninger, et tall som er høyere enn hva både UEFA og sunn fornuft tilsier at det bør være. Det blir da spennende å følge med i ryktespaltene fremover for å se hva Everton vil gjøre for å styrke stallen uten å bruke all verdens med penger.


Under Carlo Ancelotti har Everton snudd formen fra tidlig i sesongen og ligger an til en komfortabel 12. plass. (Bilde: TT)

Crystal Palace (11. plass, 39 poeng)

Ser man på hva denne Crystal Palace-stallen består av, spiller for spiller, så er det smått sensasjonelt at en plass på øvre halvdel faktisk er innen rekkevidde. Det er også på grunn av Roy Hodgson. Det er dette han gjør. Han er i sitt ess når han kan ta ryddige, uspektakulære spillere og forme dem til et ryddig, uspektakulært lag som så gjør det bedre enn forventet. For nøytrale er det kanskje ikke spesielt spennende, men du vil slite med å finne en Crystal Palace-supporter som er spesielt misfornøyd med å være ett poeng unna øvre halvdel med ni kamper igjen av sesongen.


Burnley (10. plass, 39 poeng)

Slår færrest «accurate short passes», slår flest «inaccurate long balls», har lavest «pass completion percentage» og vinner flest hodedueller. Burnley er stadig Burnley. Spesielt god underholdning er det ikke å se ballen sprette hit og dit på Turf Moor, men det trenger det heller ikke være. Burnley har fortsatt et av de minste budsjettene i Premier League, men de er altså milevis unna nedrykksstriden og mer kan man ikke forvente.


Arsenal (9. plass, 40 poeng)

Når Arsenal ligger ett poeng over Burnley etter 29 kamper er det mange som har mye å svare for. Men når det er sagt så har Mikel Arteta fått en finfin start på livet som Arsenal-sjef, og dersom Manchester Citys utestengelse fra Champions League blir stående har man nå faktisk en realistisk mulighet til å berge en Champions League-plass. Med tanke på hvordan ting til slutt raknet totalt for Unai Emery så er ikke det en helt forferdelig posisjon å være i akkurat nå.

En Champions League-plass vil ha veldig mye å si for Arsenal. Klubben var allerede i en litt vanskelig økonomisk situasjon før koronakrisen slo til, og en ny sesong uten Champions League-penger vil ha en del å si for klubbens muligheter til å sette samme et lag som kan begynne å slå oppover igjen. Å ikke være med i Champions League har lett for å bli en ond sirkel, både økonomisk og prestisjemessig.

Det som er spesielt spennende med Arsenal fremover er at Mikel Arteta vil ha fått mer tid på treningsfeltet med laget sitt. Å ta over en Premier League-klubb i vinterperioden er brutalt. Kampene kommer tett og man får veldig lite tid til å faktisk jobbe med laget på feltet. Nå har Arteta fått muligheten til å ta et steg tilbake og analysere hva som har skjedd så langt, og så har han hatt en slags mini-sesongoppkjøring der han faktisk kan jobbe med laget. Ukene fremover vil muligens gi oss et tydeligere svar på hva et Mikel Arteta-lag egentlig ser ut som. 4 seiere, 4 uavgjort og 0 tap så langt i Premier League i 2020 vitner om at Arteta allerede hadde begynt å finne gode løsninger, og Arsenal-supporterne har grunn til å være spente på fortsettelsen.


Tottenham (8. plass, 41 poeng)

Når Tottenham ligger to poeng over Burnley etter 29 kamper så er det mange som har mye å svare for. Jose Mourinho vil også hatt de ovennevnte mulighetene til å jobbe med laget sitt, men i motsetning til Arteta så var Mourinhos behov mer akutt. Tottenham sto med fem tap og en uavgjort i alle turneringer da sesongen ble stoppet, og prestasjonene var noe av det mest trøstesløse og begredelige vi har sett fra den kanten på år og dag.

Etter mye snakk om at Mourinho hadde endret seg da han tok over Tottenham, så var han sur og sutrete som vanlig når motgangen kom, og aller mest opptatt av å forklare gud og hvermann at ingenting av dette var hans feil. Uansett om han har poenger eller ikke så var den krampaktige ansvarsfraskrivingen ikke spesielt kledelig, og neppe noe som bygger lojalitet, tillit og innsatsvilje i spillergruppen.

Før koronapausen hadde ryktene allerede begynt å svirre om at store deler av Tottenham-stallen ikke likte Mourinho, så kanskje dette er en klubb der både lagleder og spillergruppe hadde godt av litt tid borte fra hverandre. Når Mourinho allerede har vist med all mulig tydelighet at han ikke har endret seg på noe vis så er det vanskelig å ha alt for mye tro på Tottenham-prosjektet hans, men samtidig føles det jo alltid uklokt å avskrive en mann med hans meritter heller. Koronapausen og de vanskelige omstendighetene sesongen vil fortsette under bør være en perfekt mulighet for Jose Mourinho å vise at han fortsatt er en av skarpeste laglederne i fotballen.



Sheffield United (7. plass, 43 poeng)

Sheffield Uniteds sesong så langt er og blir et lite fotballmirakel, og de er et nytt eksempel på at dersom man har de rette typene i det rette systemet så er det fortsatt mulig å oppnå resultater uten å bruke enorme summer på superstjerner. Kanskje er de unntaket som bekrefter regelen, men artig er det uansett.

Det er mye man kan si om dette usannsynlige Sheffield United-laget, men en av tingene som fascinerer meg er midtbanen deres. FPL-fenomenet John Lundstram har en fortid på Everton-akademiet, spilte på det engelske U20-landslaget med Ross Barkley og Harry Kane, men endte opp med å dra helt ned til League Two for å spille fast A-lagsfotball med Oxford United.

John Fleck ble i sin tid omtalt som «Skottlands Wayne Rooney», men utviklet seg aldri helt som ventet og endte opp med å dra til Coventry i League One da Rangers gikk under og måtte begynne på nytt i den skotske tredjedivisjonen.

Tredjemann, Oliver Nordwood, fikk sin fotballutdannelse hos Manchester United, var høyt ansett av mange og spilte på et tidspunkt på U17-landslaget til Englands sammen med Jack Wilshire og Andros Townsend.

Alle tre var talenter som på sett og vis «forsvant», og som endte opp med å spille sine første Premier League-kamper for Sheffield United mange år etter at de egentlig skulle hørt til å få sjansen i den engelske toppdivisjonen. Det er sånne ting som får en til å tenke på hvor mange andre spillere som finnes nedover i det engelske ligasystemet som i den riktige kollektive konteksten kunne prestert på det nivået Sheffield Uniteds midtbane har prestert denne sesongen. Uansett så har det vært fabelaktig å se hva Chris Wilder og hans assistent Alan Knill har fått ut av denne gjengen så langt i år, og man skal ha et iskaldt fotballhjerte for å ikke håpe litt at de ender opp med å kapre en Champions League-plass til slutt.


Wolverhampton (6. plass, 43 poeng)

Sheffield Uniteds tabellnabo Wolves sin suksess denne sesongen er noe litt motsatt av hva «The Blades» har oppnådd. Selv om Sheffield United også har brukt litt penger så er suksessen deres bygget på en kjerne av spillere uten store navn, hvorav flere har vært med hele veien opp fra League One. Wolves, eid av det kinesiske konglomeratet Fosun som gjennom et datterselskap også eier en andel av Jorge Mendes sitt agentfirma Gestifute, har lykkes i å sette sammen et imponerende lag ved å utnytte de forbindelsene de har gjennom den internasjonale storkapitalen de har på eiersiden.

Det finnes litt delte meninger om klubber bør kunne eies av konglomerater som også eier andeler i agentfirmaer, men så langt har myndighetene kommer frem til at reglene teknisk sett har blitt fulgt. For Wolverhampton vil det si at de har fått muligheten til å hente spillere og en trener som nok ellers aldri ville gått til Wolverhampton, så du vil slite med å finne en Wolves-supporter som er misfornøyd med opplegget.

Rent sportslig så har Wolves hentet seg inn på imponerende vis etter en litt trøblete start på sesongen. Når de nå ligger helt oppe i ryggen på en Champions League-plass så er det rart å tenke på at de ikke vant noen av sine seks første kamper denne sesongen. Men de er ikke det første laget som har slitt med å kombinere Europaliga med sesongstart i Premier League, og de har imponert noe voldsomt siden den gang. De har et velorganisert forsvar, midtbanespillere som er dyktige med ballen, kantspillere med tempo og en av divisjonens mest undervurderte spisser i Raul Jimenez. Rent sportslig er det mye å like her, og med tanke på ressursene de har i ryggene og nettverkene de har tilgang til så er det all grunn til å tro at Wolves har kommet til øvre halvdel av Premier League for å bli. De har også en meget overkommelig terminliste foran seg nå i innspurten, og de kan på ingen måte avskrives i kampen om Champions League-plassene denne sesongen.


Manchester United (5. plass, 45 poeng)

På et tidspunkt så det riktig ille ut for Ole Gunnar Solskjær. Manchester United hadde sin verste seriestart på over 30 år, og de vant kun tre av sine 11 første kamper i Premier League denne sesongen. I starten av november lå Manchester United på 10. plass, bak Bournemouth, Brighton og Crystal Palace på tabellen, og det var ikke spesielt deilig å være norsk i Manchester.

Det finnes stadig delte meninger om Ole Gunnar Solskjær, men uansett hvor man stiller seg i den diskusjonen så er man nødt til å erkjenne at han har stått stødig i det som har vært en ganske voldsom storm. Gradvis har resultatene snudd, og spesielt etter at Bruno Fernandes ble hentet inn har det føltes som om brikkene har falt litt på plass på Old Trafford.

I Harry Maguire og Aaron Wan-Bissaka har United fått en gammeldags midtstopper og en gammeldags høyreback, uten at det nødvendigvis trenger å være negativt. Laget har jevnt over vært stødig defensivt denne sesongen, men de har ofte sett litt rådville ut i kamper der de selv må styre og spille ut defensive motstandere. Akkurat der har livlige Fernandes tilført veldig mye på kort tid. Portugiseren er flink til å gjøre seg spillbar og flink til å finne konstruktive løsninger. Solskjærs United har ofte blitt kritiserte for at de ser planløse ut i angrep, men i Fernandes har de fått en offensiv hærfører som trives med å improvisere.

Akkurat dette vil bli viktig, for på papiret har United en «snill» terminliste i sesonginnspurten – men det er akkurat disse kampene der laget har gått på poengtap tidligere denne sesongen. Dersom de kan fortsette der de slapp før koronapausen så føles det likevel som om mye ligger til rette for at United skal komme sterk på oppløpssiden og ta en av de gjeve Champions League-plassene til slutt.


Det ser ut til at det blir femteplass for Solskjærs gutter i Manchester, men en Champions League-plass er fortsatt innen rekkevidde. (Bilde: TT)

Chelsea (4. plass, 48 poeng)

Åtte seiere, to uavgjort og to tap på de første tolv kampene denne sesongen var en flott start for Frank Lampard og hans ungdommelige Chelsea-lag, men så kom en langt mer ruskete vinter. Etter disse først tolv kampene vant Chelsea kun fire av de neste 14, og det som så ut som en bombesikker Champions League-plass og kanskje til og med litt gullkamp har blitt til noe ganske annet. Med 48 poeng er Chelsea fortsatt i førersetet med tanke på å ta fjerdeplassen, men de vil neppe ha råd til altfor mange poengtap over de neste ni kampene.

Det er uansett liten tvil om at fremtiden er spennende i Chelsea-land. Endelig har Chelseas akademiprodukter fått muligheter på førstelaget denne sesongen, og flere av dem har vist at de hører hjemme på dette nivået. Til neste sesong vil Chelsea også ha Ajax-eleganten Hakim Ziyech til rådighet, samt etter all sannsynlighet den raske tyske angriperen Timo Werner.

Selvsikre Frank Lampard har fortsatt sine kritikere, men alt tatt i betraktning så vil en Champions League-plass representere en vellykket start på livet hans som Chelsea-sjef. Men skal den plassen sikres må han og Chelsea på jobb: I de syv siste kampene i Premier League før koronapausen stod Chelsea med to tap, tre uavgjort og to seiere. Fortsetter resultatene å være så variable er Champions League-plassen i stor fare.


Leicester City (3. plass, 53 poeng)

Leicester Citys seriegull i 2016 var et moderne idrettsmirakel som trosset all logikk. At de ligger på tredjeplass i Premier League nå er ikke noe mirakel, de har enkelt og greit vært det tredje beste laget i Premier League denne sesongen.

Kasper Schmeichel er en reaksjonssterk og pålitelig sisteskanse. Jonny Evans og Çağlar Söyüncü har vist seg å være et solid stopperpar som utfyller hverandre godt. Ben Chilwell og Ricardo Pereira er et backpar alle andre Premier League-lag enn Liverpool ville byttet sine egne backer med. Ndidi, Tielemans og Maddison er en av de best balanserte midtbanene i divisjonen. Jamie Vardy er og forblir et fenomen. Dette er et glimrende fotballag.

De er dog et fotballag som kanskje skal være glade for at de har et lite forsprang på konkurrentene i kampen om Champions League-plasser. Den viktige høyrebacken Pereira er ute for resten av sesongen med skade, de har en tynnere stall enn flere av konkurrentene (man vil helst ikke spille alt for mange kamper med Nampalys Mendy og Dennis Praet på midten der), mens terminlisten ser litt guffen ut. Blant Leicesters fem siste kamper denne sesongen finner vi oppgjør mot Arsenal, Sheffield United, Tottenham og Manchester United, så de dramatiske sekspoengskampene mot tabellnaboer vil komme tett. Dersom Leicester skulle finne på å skusle bort poeng i kampene før det, kan det fort bli mer spennende enn mange av oss kanskje hadde trodd.

Hovmod står for fall, heter det, og med Brendan Rodgers ved roret er det veldig mye hovmod ute og går. Men jeg mistenker også at Rodgers er en bittelitt undervurdert fotballtrener, og uansett hva som skjer over de neste ni kampene fortjener han stor honnør for å ha gjort Leicester til en maktfaktor i toppen av Premier League igjen.



Manchester City (2. plass, 57 poeng)

Manchester City har i teorien ikke spesielt mye å spille for i Premier League utover her, men Pep Guardiola virker ikke akkurat som en type som vil la spillerne sine slappe av. Faktisk kan det hende dette også er et tilfelle av en spillergruppe og en hovedtrener som kan ha hatt godt av å være adskilt en liten periode.

Guardiola har ledet flere av disse spillerne sine 2016, og han er en ganske intens fyr. City har hatt kamper denne sesongen der de har sett ut til å mangle overskudd og friske ideer, så kanskje koronapausen kan ha hatt en positiv effekt her.

En annen ting som kan ha en effekt er at Guardiola har ansatt et av sine gamle treneridoler, Juanma Lillo, som assistent og sparringspartner. Litt mer konkret så er Leroy Sane endelig tilbake fra skade, mens lagets beste midtstopper Aymeric Laporte bør være tilbake for fullt. Begge disse bør styrke laget betraktelig: Uten Sane har City-angrepet blitt mer forutsigbart, mens Laporte er viktig for City både som forsvarer og i det oppbyggende spillet.

Champions League, som sannsynligvis vil bli spilt som en mini-turnering i Portugal i august, vil være en enorm motivasjon for Manchester City. Enten klubbens utestengelse fra turneringen blir stående eller ikke så er det fair å si at det ville passet klubbe ekstra godt å vinne UEFAs konkurranse akkurat i år. Ikke det at man noen gang trenger ekstra motivasjon til å ville vinne Champions League, men følelsen City har av at UEFA er ute etter å «ta» klubben vil unektelig fungere som litt ekstra tabascosaus i lapskausen. Jeg forventer å se et Manchester City-lag som kjører på hardt for å holde form, resultater og selvtillit ved like i månedene fremover – og det bør være dårlige nyheter for motstanderne deres i serien.


Liverpool (1. plass, 82 poeng)

Hva mer kan man si om dette laget? Er noen få poeng unna å bli bekreftet som seriemestere for første gang siden 1990. De har, kort sagt, fremstått som verdens beste lag denne sesongen.

Dersom man hadde spådd det for 4-5 år siden ville folk ringt etter menn i hvite frakker, morfin, igler og multivitaminer. Klubben har gjort smarte valg, rekruttert godt, og i Jürgen Klopp har de funnet en glimrende manager som passer kulturen i klubben og byen perfekt. Hvordan Liverpool gikk fra misnøye og villrede til verdenstoppen på noen få år vil bli studert i lang tid fremover.

Følg Betsson i sosiale medier!