Leeds – Manchester United: Et uvanlig hatoppgjør

Bilde: TT

Roser, ull og ufint spill. De er ikke fra samme by, og de har kun vekselvis vært jevnbyrdige konkurrenter på banen. Hvorfor er da kampene mellom Leeds United og Manchester United noen av Englands hissigste hatoppgjør?

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Følg Lars Sivertsen på Twitter!

For noen kan det kanskje virke litt snodig at Manchester United mot Leeds er et av Englands bitreste hatoppgjør. Rivalisering mellom to klubber kan oppstå av flere årsaker, men det er enkelte hovedtrekk som pleier å gå igjen.



Det er ofte snakk om to klubber fra samme by, mens religiøse og sosioøkonomiske skillelinjer kan også danne et rammeverk. Det kan være klubber fra nabobyer som kjemper om regional anseelse. Det kan også være klubber som ikke er bundet sammen av tett geografi, men som konkurrerer om de samme tingene rent sportslig over lengre tid slik at den stadige friksjonen mellom de to skaper dypere former for forakt.

Ullen fortid

Forholdet mellom Leeds og Manchester United passer ikke egentlig 100% inn i noen av disse kategoriene, men er i stedet en blandet cocktail bestående av flere forskjellige elementer. En generell forbitrelse mellom Yorkshire og Lancashire, som Manchester historisk var en del av, kan spores helt tilbake til 1400-tallet og de såkalte rosekrigene.

Rosekrigene kan best beskrives som en slags langvarig borgerkrig, en serie konflikter der Lancaster og York-husene kjempet om hvem som skulle sitte på den engelske tronen. Om disse konfliktene egentlig har noen relevans for den regionale antipatien som eksisterer mellom de to distriktene i dag kan alltids diskuteres, men de har i det minste gitt dette hatoppgjøret sitt kallenavn: «The roses derby».



En annen del av det historiske bakteppet her kommer fra den industrielle revolusjonen på 1700 og 1800-tallet. Den Leeds-fødte forfatteren Anthony Clavane forklarte til The Independent for noen år siden at «den delen av historien som virkelig påvirker rivaliseringen er den industrielle revolusjonen. Bomullsindustrien deres ødela vår tradisjonelle ullindustri fordi bomull var billigere å produsere».

Den mer bomull-baserte tekstilindustrien i Manchester undergravde Leeds og Yorkshires ullveverier, og Manchester vokste frem som en større, mektigere og viktigere by. «Det er også et element av kulturell misunnelse der», forklarte Clavane. Ifølge han føler folk fra Leeds at deres artister, musikere og forfattere alltid blir ignorerte, mens Manchester-band og artister alltid er medie-favoritter.


Geografi og kontraster

Geografien er altså viktig. Med rundt syv mil mellom de to byene er dette ikke egentlig et lokaloppgjør, i alle fall ikke etter engelske standarder. Det ligger også en fjellkjede, Penninene, som en buffer mellom de to byene. Sheffield ligger nærmere Leeds enn hva Manchester gjør, men Sheffield hører til Yorkshire mens Manchester var fienden på andre siden av fjellene.

I tillegg til geografien og historien fikk man også etterhvert perioder der fotballklubbene var tette sportslige rivaler på banen. I 1964-65-sesongen kjempet de begge om seriegull, men Manchester United endte opp med å vinne på målforskjell. Dette var Don Revies første sesong som Leeds-manager i toppdivisjonen, etter at han hadde ledet laget til opprykk fra nivå to sesongen før.

George Best var bare tenåring, men hadde allerede begynt å herje for Manchester United sammen med Bobby Charlton og Dennis Law. Manchester United så på seg selv – og ble sett på av mange andre – som landets beste fotballag. Og de var kjent for å spille god fotball.


leeds-betsson
Billy Bremner (med ligacup-pokalen de tok i 1968), Johnny Giles (t.v.) og Norman Hunter (t.h) var kjent for sin mildt sagt robuste tilnærming til fotballen. (Bilde: TT)

Leeds på sin side var allerede kjent for sin aggressive, tidvis brutale tilnærming til sporten. Allerede før de rykket opp hadde fått dette stempelet. I august 1964 publiserte det engelske fotballforbundet en artikkel i sin offisielle publikasjon «The FA News» der de så på hvilke klubber som hadde fått tildelt flest kort, straffer, bøter og utestengelser. Konklusjonen var at Leeds var den «skitneste» klubben i landet, noe Don Revie likte svært dårlig.

«Flesteparten av lovbruddene ble begått av juniorer fra andrelaget eller guttespillere», sa han til Yorkshire Evening Post, og forklarte at han mente problemet var at det hadde vært en meget anspent stemning i klubben når de jaktet opprykk sesongen før. Likevel, dette var et lag med spillere som Johnny Giles, Billy Bremner og Norman Hunter, navn som i ettertiden skulle bli synonymt med en mildt sagt robust tilnærming til fotballen.

Det virker usannsynlig at det kun var juniorspillere fra andrelaget som var problemet her.



Bataljen på Goodison

Likevel, etter opprykket var det spesielt én kamp som gjorde at Leeds sitt image som et brutalt og aggressivt lag virkelig fikk befestet seg blant befolkningen. Leeds skulle spille bortekamp mot Everton i november 1964, men allerede etter et par minutter begynte ting å spore av. Rob Bagchi og Paul Rogerson beskriver hendelsen i boken «The Unforgiven: The Story of Don Revie’s Leeds United»:

«I bare det fjerde minuttet hoppet Giles og Sandy Brown, Evertons venstreback, inn i en takling like utenfor Evertons straffeområde. Brown var rasende over kraften i Giles sin inngripen, og klaget senere på at han hadde «knottemerker på brystet». Han reiste seg opp, ga Giles en rett venstre og ble forutsigbart nok utvist. Etter det var atmosfæren rasende, og spillere fra begge lag kom flyvende inn i taklinger på jakt etter hevn». Goodison-publikumet var ikke mindre rasende enn spillerne, og gjentatte ganger ble fremmedobjekter ha blitt kastet inn på banen.



Etter 36 minutter med oppstykket og ufint spill skal Leeds-back Willie Bell og Evertons Derek Temple ha kollidert slik at begge gikk i bakken, og foran et fullstendig rabiat hjemmepublikum valgte dommeren å ta begge lagene av banen.

Ifølge Leeds-spiss Jim Storrie kom dommeren inn i begge lags garderober og sa at dersom de ikke sluttet å sparke hverandre, så kom han til å rapportere alle til fotballforbundet. Etter en ti minutters pause ble kampen startet igjen, selv om spillet visstnok ikke var spesielt mye mindre aggressivt. Etter kampen måtte et stadig rasende hjemmepublikum brytes opp og jages bort av politibetjenter på hesterygg. «The image of the game, already damaged in other ways, cannot stand much more of this», stod det i The Times etter kampen, mens det ble mumlet om mulige granskninger.

De perfekte skurkene

Teknisk sett hadde Everton faktisk lagt flere frispark i kampen, men det var Leeds-spillerne som alltid hadde gått bittelitt for langt – men ikke så langt at de ble utviste. Bagchi og Rogerson konkluderer: «[Leeds] United virket aldri å bry seg om ryktet sitt. De trakk seg aldri når motstandere prøvde å svare med samme mynt. De visste hvordan de skulle provosere motstanderne, uten å samtidig provosere dommeren. Det hadde ikke noe å si om statistikken frikjente dem, de var de perfekte skurkene».

Som et postludium til det hele kan det nevnes at Johnny Giles over 40 år senere ga sin versjon av hendelsen som startet det hele til den irske radiokanalen Newstalk:

«I mitt første år i toppdivisjonen etter at vi hadde rykket opp med Leeds spilte vi mot Everton. Vi hadde et dårlig rykte allerede på den tiden. Vi spilte borte og Everton hadde noen harde nøtter på laget. En av dem var Sandy Brown, en skotte. Han var «a bit of a nutcase». Jeg spilte på høyrekanten, vi falt begge på bakken og Sandy slo meg. Dommeren var to meter unna og viste ham ut». Kanskje ingen overraskelse at det er lite i Giles sin versjon om knotter i brystkassen.


leeds-united-håland-1997-betsson
1990-tallet forandret mye i fotballen, men i denne kampen i ’97 tok Leeds innersvingen på United, med Alf-Inge Håland på laget. (Bilde: TT)

Vippet av tronen

Leeds tapte altså seriegullet den sesongen på målforskjell. I mars 1965 møtte de Manchester United i semifinalen av FA-cupen. Det endte 0-0, etter en kamp preget av ufinheter og stygt spill. «Altfor mange spillere oppførte seg som en flokk hunder som glefset og gneldret mot hverandre over et bein», konkluderte The Yorkshire Post.

Returoppgjøret var en mer sivilisert affære, og Leeds vant 1-0. I finalen ble det tap mot Liverpool. Leeds kom på andreplass i serien igjen sesongen etter, og etter dette fulgte to fjerdeplasser. Men i 1968/69-sesongen ble det endelig seriegull. De hadde vunnet ligacupen i 1968, vant FA-cupen i 1972, og vant serien igjen i 1973/74-sesongen. De ble stadig kritisert for å være for aggressive, for brutale, og de ble også kritisert for å spille for defensiv fotball.



Fra Manchesters perspektiv føltes det som om Revie og Leeds hadde vippet Matt Busbys Manchester United-lag av tronen og overtatt statusen som Englands beste lag, og de hadde gjort det ved å spille negativ og skitten fotball. I Manchester, og en del andre steder, så man det som en tydelig, enkel og binær kontrast. Det var som det gode mot det onde – og at det onde i denne perioden hadde vunnet.

Mens fra Leeds-hold vil man hevde at Leeds ikke nødvendigvis var mer aggressive enn andre lag på denne tiden og at Revies Leeds også var et mye bedre fotballag enn de egentlig fikk æren for. Manchester var kjæledeggene, mens Leeds ble oversett.

Et moderne dynasti

Leeds hadde mindre suksess senere på 70-tallet, og tilbragte størsteparten av 80-tallet på nivå to. De var tilbake i toppdivisjonen i 1990, og i 1991/92-sesongen vant de det siste engelske seriemesterskapet før Premier League ble dannet. Trener Howard Wilkinson ble også den foreløpig siste engelske fotballtreneren som har vunnet den engelske toppserien.

Halvveis gjennom den sesongen hentet Leeds en viss Eric Cantona fra Nîmes, og selv om han bare var med i andre halvdel av gullsesongen, spilte Cantona en viktig rolle i å dytte Leeds over målstreken. Han ble raskt en folkehelt i Leeds, men forholdet til manager Wilkinson var ikke ideelt og klubben valgte å selge ham til Manchester United i november 1992.

United lå på 10. plass den dagen Cantona signerte, men de endte opp med å vinne serien. Leeds-supporterne visste hva klubben hadde mistet, mens Cantona ble en viktig katalysator for Sir Alex Fergusons første store Manchester United-lag.


cantona-united-betsson
Det er vanskelig å undervurdere Eric Cantonas betydning for Manchester United på 1990-tallet. Og han kom dit fra Leeds… (Bilde: TT)

Da fotballen ble mer kommersialisert på 90-tallet og de nye pengene endret landskapet for alltid, var Manchester United den klubben i England som lykkes best i å utnytte disse nye mulighetene. Det hjalp at de dominerte Premier Leagues første tiår på banen, med syv seriegull på de første 10 Premier League-sesongene.

Å ha en sportslig gullalder akkurat i den perioden sporten ble globalisert bidro til at Manchester United kunne bygge opp en verdensomspennende fanbase og en kommersiell operasjon som klubben tjente og fortsatt tjener enorme summer på. Da Deloitte publiserte sin liste over verdens rikeste fotballklubber for første gang i 1996, var Manchester United nummer en med en sunn margin ned til Real Madrid på 2. plass.

Sir Alex Ferguson skal selvsagt ha en veldig stor del av æren for at Manchester United bygget et formidabelt moderne fotballdynasti, men det skadet heller ikke at de i 1996 hadde nesten dobbelt så stor omsetning som den nest rikeste klubben i England den sesongen.



På ville veier

Mens Manchester United ble selve symbolet på den nyrike engelske toppfotballen, var Leeds en av flere andre klubber som først ble litt akterutseilt. På slutten av 90-tallet forsøkte Leeds å komme seg til toppen ved å bruke penger de strengt tatt ikke hadde, og de endte opp med å bli et symbol på hvor galt det kan gå for en klubb i denne nye virkeligheten dersom de ikke driver butikk på en gjennomtenkt måte.

Leeds kollapset, rykket ned, og har ikke klart å komme tilbake før nå. Dersom det stemmer at mange i Leeds bærer på visse former for mindreverdighetskomplekser ovenfor byen Manchester av historiske og kulturelle årsaker, så kan man jo bare se for seg hvordan det føles å vite at de først ga United en spiller som mer enn noen annen enkeltspiller bidro til Manchester Uniteds suksess i Premier Leagues første par år.

En suksess som så dannet grunnlaget for Manchester United som en globale merkevare, en merkevare som har dominert fotballverden i tre tiår nå mens Leeds selv havnet i uføre og på ville veier da de forsøkte å jage den samme drømmen. Man får vel si at en viss grad av bitterhet fra Leeds sin side her vil være forståelig.


bielsa-leeds
Marcelo Bielsa er intet mindre enn en legandarisk kultfigur. Og trener for Leeds. (Bilde: TT)

«Noe skikkelig stygt»

Selv om Leeds og Manchester United ikke har vært spesielt jevnbyrdige rivaler i moderne tid, har hatoppgjørene dem imellom alltid hatt en egen intensitet.

«Da vi spilte mot Leeds var det brutalt», forklarte Gary Neville til Sky Sports i vår. «Mer brutalt enn mot Liverpool, på noen måter. Rivaliseringen mellom Liverpool og United er enormt, men rivaliseringen mellom Leeds og Manchester United er nesten som et dypere hat. Det er litt respekt mellom Liverpool og Manchester, men med Leeds så føltes det bare som at det var noe skikkelig stygt der».

Likevel, 16 år i ørkenen har påvirket Leeds sin status i det engelske fotballandskapet. Og det er nesten litt forvirrende for mange når «Dirty Leeds», et lag som historisk sett har vært mislikt av de fleste, nå kommer tilbake som et svært likandes lag.

Dagens Leeds er en underdog i Premier League rent økonomisk, de trenes av en legendarisk kultfigur og de spiller flott fotball. Det er forvirrende, på samme måte som det ville vært forvirrende dersom Johan Cruyff hadde tatt et par sesonger som Millwall-trener før han forlot verden.



For irrelevante til å hates?

Leeds sin ørkenvandring har også hatt en tydelig påvirkning på hvordan andre supportere ser på klubben.

«The League of Love and Hate» er en årlig spørreundersøkelse der titusener av engelske fotballsupportere svarer på hvem de ser på som klubben deres sine største rivaler. Da undersøkelsen ble gjennomført vinteren 2012 var Leeds den klubben som ble oppgitt som en rival av supportere fra flest forskjellige andre klubber, og det med soleklar margin.

Men i 2019 hadde den tronen blitt overtatt av Chelsea. Det er vanskelig å mislike en klubb man aldri ser eller hører noe særlig til, og for mange supportere har tydeligvis Leeds sin lange tid utenfor Premier League gjort dem for irrelevante til å hate.



I undersøkelsen fra 2019 kom det frem at Manchester United-supportere ser Liverpool som sin største rival, etterfulgt av Manchester City, så Chelsea, og så Leeds. At Chelsea scorer så høyt vil kanskje overraske mange, men det understreker at for mange supportere veier bataljer i nyere tid tyngre enn historikk og kultur.

Man skulle kanskje så tro at for Leeds United-supportere så hadde fokuset deres også endret seg, at deres største rivaler etter 16 år utenfor Premier League nå ville være lag de har hatt gjentatte trefninger med i Championship. Man ville i så fall tro feil, for selv etter kun to kamper mot Manchester United de siste 16 årene viste undersøkelsen i 2019 at Leeds’ supportere i overveldende grad føler at deres største rival fortsatt heter Manchester United.

Tilbake på kalenderen

Det har vært et år der våre perspektiver på hva vi i fullt alvor kan beskrive som trist og tragisk har måttet justeres litt. Men vi kan forhåpentligvis likevel tillate oss å si at en av tingene som er virkelig synd med at denne fotballsesongen har blitt som den har blitt, er at Leeds sin retur til Premier League har måttet foregå for tomme tribuner.

De som har sittet på sesongkort på Elland Road de siste 16 årene har sett mye rart, og selv om Bielsas festfotball i Championship var god belønning for trofaste fotballsjeler så hadde de også fortjent å se Bielsas Leeds valse over Newcastle denne uken, for eksempel.

At vi får hatoppgjørene mot Manchester United er ikke helt det samme så lenge de må spilles for tomme tribuner, så lenge vi ikke får denne stygge følelsen Gary Neville snakket om. Men det ser ikke ut som om Leeds kommer til å rykke ned igjen sånn med en gang. Forhåpentligvis er de tilbake i Premier League for å bli, og forhåpentligvis kan et av Englands mest intense – om enn litt uvanlige – hatoppgjør bli en fullverdig del av fotballkalenderen igjen i mange år fremover.



Følg Betsson i sosiale medier!