Nå skal «den gale» lede Leeds

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Marcelo “El Loco” Bielsa rir igjen. I Leeds, av alle steder. Og etter en flott start på sesongen har Leeds-supportere god grunn til å håpe på at den eksentriske argentineren er frelseren de har ventet på.

I vår iver etter å fortelle gode historier om fotball er det ikke uvanlig at vi i media lar oss rive med og hengir oss til overdrivelser. En spiller som har lest en bok blir til en renessansemann og et uvanlig intellekt. En litt streng trener blir til en hensynsløs og despotisk leder som styrer klubben sin med jernhånd. Mye god suppe kan kokes på små personlighetstrekk. Så når Leeds sin nye hovedtrener beskrives som fullstendig gal er det forståelig at den rutinerte observatør vurderer den beskrivelsen med en viss skepsis. Klassisk fotball-media. Vi overdriver alltid. Men i tilfellet Marcelo Bielsa føles det ikke som en voldsom overdrivelse. 

Bielsa vanvittige temperament

Ta for eksempel sommeren 2012, den gangen Bielsa holdt en pressekonferanse for å annonsere at han hadde levert en formell klage til politiet – om seg selv. Han var trener for Athletic Bilbao, og den sommeren drev baskerklubben med omfattende utbedringer av treningsanlegget. Men da laget skulle starte sesongoppkjøringen var ikke arbeidet ferdig, og en rasende Bielsa havnet i klammeri med anleggssjefen. “Jeg sa fornærmende ting”, erkjente Bielsa. Han skal også ha dyttet anleggssjefen ut av kontoret sitt. “Jeg beklager. Han er kanskje den dårligste anleggssjefen i området, men han fortjente respekt”, sa Bielsa.

Eller hva med den gangen i Marseille, da Bielsa ble rasende på tolken sin. Fabrice Olszewski var kanskje ingen perfekt tolk. Han har senere innrømmet at han var full da han tolket sin første pressekonferanse med Bielsa, men det var ikke dette som hadde provosert den fyrrige argentineren. Det var en uenighet på treningsfeltet som førte til at Bielsa inviterte Olszewski til å gå en tur med ham. De gikk til en av høydene utenfor byen, og Olszewski antok at de skulle ta en alvorsprat for å komme til bunns i ting, men Bielsa vendte seg til tolken sin og sa “la oss slåss”. Olszewski brøt ut i latter og gikk sin vei. Bielsa beklaget hendelsen i etterkant. 

Bielsa er kjent for å være en hissig type. Her får Araujo på Lille en skyllebøtte.

Det mest utrolige historien kommer likevel fra starten av Bielsas karriere, da han var sjef for Newell’s Old Boys i Argentina. Laget hadde akkurat tapt 6-0 mot San Lorenzo i Copa Libertadores, og en gruppe supportere hadde troppet opp utenfor huset til Bielsa og krevde svar. Bielsa, som da var 37 og kun hadde vært hovedtrener i to år, skal ha åpnet døren med en granat i hånden og truet de oppmøtte med å sprenge dem i luften om de ikke gikk sin vei. De valgte å lete etter svar et annet sted.

Dette er bare tre av et enormt stort antall historier fra Marcelo Bielas karriere som er, skal vi si, uvanlige. Sannhetsgehalten i de kan man alltids stille spørsmål ved, spesielt den siste, men granat-historien har blitt gjengitt av såpass respektable publikasjoner som L’Equipe i Frankrike – så jeg er fristet til å tro på den. Men om hans eksentrisiteter kan gi snodige utfall så har de også oppsider.

Utrolig research i forkant av Leeds-jobben

Da Leeds ringte Bielsa for å forhøre seg om han var interessert i å ta over klubben tok han ikke telefonen, så de la igjen en beskjed. Dagen etter ringte de igjen, denne gangen tok Bielsa telefonen og han hadde da allerede sett syv Leeds-kamper siden dagen før. Han ba klubbledelsen møte ham i Argentina, noe Leeds mistenkte var en test for å se hvor interesserte de egentlig var.

Sportsdirektør Victor Orta og daglig leder Angus Kinnear dro til Buenos Aires, møtte Bielsa og en av tingene de ville vite var hva han egentlig visste om Championship. Bielsa svarte med å ramse opp alle formasjonen alle lagene i divisjonen hadde brukt i løpet av fjorårssesongen. Han fikk jobben, men før han gikk løs på trenergjerningen i Yorkshire satte han seg ned og så alle 51 kampene Leeds hadde spilt sesongen før. Man kan anklage Marcelo Bielsa for mye rart, men ikke for å ta lett på hjemmeleksene sine.

Dette var ingen unik oppladning for Leeds-jobben. Han skal ha sett alle kampene fra sesongen før også da han tok over Atheltic Bilbao, og det samme da han tok over Marseille. Tidligere i karrieren ble han en gang spurt om hva han skulle gjøre over juleferien, og han svarte at han skulle trene to timer daglig og så bruke 14 timer til dagen på å se fotballkamper i opptak.

Før det igjen, før han var hovedtrener og jobbet i ungdomsavdelingen i Newell’s, fikk Bielsa det for seg at det måtte være spillere på den argentinske landsbygda som ble oversett av storklubbene av rent geografiske årsaker. Han delte opp Argentina i 70 soner, og besøkte alle. Fordi han ikke likte å fly brukte han bil, og skal ha tilbakelagt over 8000 kilometer i en FIAT 147. På en av disse turene, i en søvnig bondelandsby ved navn Murphy, fant han en lovende 14-åring ved navn Mauricio Pochettino – men det er en annen historie.

Pochettino, her fra sin tid som spiller i Espanyol, ble oppdaget av Bielsa på hans tur rundt i Argentina.

Bielsa har en ekstrem tilnærming til fotball

Å kalle Bielsa for en arbeidsnarkoman føles altså som en mild underdrivelse, egentlig. Problemet, og det kan ofte være et problem, er at han forventer at alle rundt han skal jobbe like hardt. I Leeds har laget i sesongoppkjøringen hatt opptil fire treningsøkter til dagen. Øktene kan være korte, men de er intense og krevende både fysisk og mentalt. Fremfor de korte arbeidsdagene mange fotballspillere er vant med har Leeds-troppen vært “på jobb” fra klokken ni om morgenen til klokken syv eller åtte om kvelden. På Bielsas instruks har Leeds bygget et soveområde for spillerne på treningsfeltet, og selv har Bielsa en seng på kontoret sitt.

Alt dette arbeidet er nødvendig, fordi Bielsas måte å spille fotball på er ekstremt krevende. Bielsa har selv sagt at hans filosofi kan reduseres til fire ord: “concentración permanente, movilidad, rotación y repenitización”. Konstant konsentrasjon, bevegelighet, rotasjon og “repenitización” – et ord som ikke enkelt lar seg oversette, men som innen musikk betyr det å spille et stykke uten å ha øvd først, noe som krever både en forståelse for notene og musikken, men også en evne til å snarrådig utøve dette på sparket i en kollektiv kontekst. Det er et nokså utypisk uttrykk for en fotballtrener å bruke, men så kommer også Marcelo Bielsa fra en litt utypisk bakgrunn: Hans far var advokat, hans bror er politiker og var en periode Argentinas utenriksminister, mens hans søster er arkitekt og tidligere vise-guvernør i Santa Fe.

Uvanlig formasjon med skyhøyt press

Mer spesifikt er Bielsa opptatt av at lagene hans skal presse høyt og vinne ballen så nærme motstanderens mål som mulig. Han foretrekker en 3-3-1-3-formasjon, helst med forsvarsspillere som er bekvemme med ballen slik at de kan spille seg ut bakfra. Han har derfor endt opp med å bruke mange midtbanespillere på stopperplass (for eksempel Gary Medel for Chiles landslag og Javi Martinez i Athletic Bilbao). Han ender også ofte opp med å bruke sidebacker som stoppere, siden de som regel er dyktigere til å ta med seg ballen oppover i banen. Han har periodevis blitt nødt til å akseptere at denne 3-3-1-3-formasjonen ikke er gjennomførbar, og moderert seg med både 4-3-3 og 4-2-3-1-systemer.

Å presse så høyt som Bielsa ønsker krever mye fysisk, men det krever vel så mye mentalt. Så snart en spiller skrur av og avgir rom en motstander kan bruke til å spille seg ut blir det fort krise. “Nøkkelen er å dekke banen godt, å ha et kompakt lag med maksimalt 25 meter mellom forsvar og angrep, og å ha et forsvar som ikke lar seg distrahere når noen skifter posisjon”, har Bielsa sagt. 

Javi Martinez spilte ofte midtstopper da Bielsa var manager i Bilbao.

Det er radikalt annerledes fra den fotballen veldig mange spillere har vokst opp med, og for profesjonelle fotballspillere er det ikke alltid lett å “avlære” ting de har gjort gjennom hele karrieren. Det er kanskje derfor Bielsa ofte ender opp med å bruke spillere i uvante posisjoner, fordi rollene de har i et Bielsa-system er annerledes fra det de er vant med uansett.

Man trenger ikke være noe fotballgeni eller videoanalyse-orakel for å legge merke til at når Bielsa-lag spiller fotball ender mange spillere opp i helt andre posisjoner på banen enn hva vi er vant til å se.

Fordi Bielsa lar spillere gå mer fremover i banen enn det som er vanlig skaper lagene hans ofte overtallssituasjoner i farlige områder av banen, men det betyr også at balltap kan føre til ekstremt farlige kontringer imot. Bielsa-lag må derfor være relativt ballsikre, og selv om han verdsetter improvisasjon så trener lagene hans også mye på spesifikke pasningsbevegelser slik at spillerne har etablerte mønster å falle tilbake på. 

Bielsa har alt satt sitt preg på Leeds

Mange av disse prinsippene var synlige allerede i sesongåpningen til Leeds. Spillerne løp, de løp veldig mye, og de presset Stoke høyt. Det er det aller minste man kan forvente fra et Bielsa-lag. Men enda mer fascinerende var det å se hvordan Stoke-spillerne slet med å finne utav posisjonene Leeds sine offensive spillere tok og løpene de valgte å gå på. Det var åpenbart at de hvitkledde hadde en struktur i laget og et spillemønster som Stoke aldri helt ble kloke på. Det vil neppe gå etter planen hver eneste uke for Leeds, men det var en enormt lovende sesongåpning.

En god start trengte Bielsa også. Det er lettere å få spillere til å jobbe hardere enn de er vant til og gjøre andre ting enn hva de er oppdratt til når de faktisk tror på det de holder på med – og da hjelper det godt med resultater. “I starten virker han tøff og han kan irritere deg med sin stahet og det at han aldri godtar et nei fra noen”, sa Fernando Llorente, som jobbet med Bielsa i Athletic Bilbao. “Men når alt kommer til alt så er han et geni”. 

Liam Cooper feirer 3-1-scoringen mot Stoke i Bielsas første ligakamp fra sidelinjen med Leeds.

Men Llorente var også en av spillerne som etter hvert fikk et anstrengt forhold til Bielsa i Bilbao. I Bielsas første sesong i klubben kom Athletic til finalen både i Copa del Rey og Europaligaen (der de blant annet herjet med Manchester United på Old Trafford), men sesongen etter slet klubben tungt. Både metodene hans og personligheten hans kan være tære på omgivelsene, og spillerne var rett og slett slitne. “Dersom fotball ble spilt av roboter ville mitt lag vunnet hver gang” har Bielsa en gang sagt. Men sånn er det jo ikke.

I Marseille var historien mye det samme. Bielsa kom, og leverte forrykende fotball. De ledet faktisk Ligue 1 da høstsesongen var ferdig, men endte til slutt på fjerdeplass. Fjerdeplass var mer enn godkjent, og Marseille var et fabelaktig lag å se på den sesongen. Men Bielsa sluttet plutselig etter første serierunde sesongen etter, på grunn av uenigheter med klubbledelsen. I 2016 ble han ansatt som trener i Lazio, men sluttet etter to dager fordi klubben ikke hentet spillerne han ville de skulle hente. Hans siste jobb før Leeds, i Lille, var en total katastrofe. Igjen hentet ikke klubben spillerne han ønsket, han maktet aldri å få ting til å fungere med de spillerne han hadde, og han ble suspendert av klubbledelsen etter bare 13 serierunder. 

Med andre ord tilsier all empiri at Leeds-supportere ikke bør belage seg på alt for mange år med Bielsa. Han er en ekstremt kompromissløs person i en bransje der kompromisser ofte er uunngåelige. Men det han vil gi Leeds er en modell å følge. Spillestilen han innføres kan videreføres av andre dersom Bielsa selv forsvinner fra klubben, av en eller annen årsak. Bielsa har selv aldri vært trener i en klubb i lenger enn to år, men han har inspirert en rekke andre managere som eventuelt kan drive arbeidet hans videre. For Leeds kan Bielsa være en slags sportslig reboot, en mulighet til å bygge en ny sportslig identitet som kan definere klubben i lang tid fremover.

I mellomtiden får Leeds-supportere og nøytrale fotballelskere bare feste setebeltene og holde seg fast. Kjedelig blir det ikke. Det blir ofte sagt at med Bielsa får du enten himmel eller helvete, men det er kanskje mer presist å si at man enten får først himmel og så helvete (Athletic Bilbao og Marseille) eller bare umiddelbart og totalt helvete (Lille). Seieren og måten laget fremstod på mot Stoke tyder på at det ikke blir sistnevnte. Og hvem vet, kanskje Leeds er klubben der “El Loco” faktisk klarer å slå røtter og bli en del av noe varig. 

Med takk til David Hytner i The Guardian og Jonathan Wilson, forfatter av Angels With Dirty Faces: The Footballing History of Argentina.