Nerdenes hevn

Bilde: TT

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Det er nå snart ti år siden Liverpool bega seg ut på sitt første «Moneyball»-prosjekt, uten at det ble noen stor suksess. Men klubben har fortsatt å satse på dataanalyse, og nå styrer de mot sitt første seriegull siden 1990.

Dersom man skriver ting og publiserer dem, enten det er om fotball eller noe annet, så løper man alltid en viss risiko for at det man har skrevet en gang i fremtiden vil se ganske fjasete ut. Ingen er immune mot dette fenomenet. Så det å hente frem gamle artikler og kronikker som nå viser seg å ha vært på ville veier, slik at vi i etterpåklokskapens navn kan peke og le, er i utgangspunktet en geskjeft vi i utgangspunktet bør prøve å holde oss for gode for. 

Likevel, når vi snakker om denne sesongens Liverpool-lag er det en gammel avisartikkel fra en engelsk avis jeg synes det er verdt å vende tilbake til.

Den 6. oktober 2015 kunne en overskrift i Daily Mail fortelle oss at «Liverpool’s head of technical performance Michael Edwards is the laptop guru who did a number on Brendan Rodgers». Dette var kort tid etter at Liverpool hadde sparket Rodgers, og Daily Mail følte seg trygge på at de hadde identifisert den virkelige malurten i Anfield-begeret. Edwards fremstilles som en slags slimål i mellomleder-blazer, som skal ha «økt makten» sin ved å sende e-poster til klubbens ledelse på den andre siden av Atlanterhavet. 

Kontrasten mellom suspekte avvikere som Edwards og gode, ekte fotballmenn males tydelig. Mens Edwards og de andre nerdene sitter i «air-conditioned offices» og ser på tall og data, så skal deres inntog i klubben ha betydd slutten for «good football men» som Mel Johnson, speideren som oppdaget Jordon Ibe. Den notoriske overgangskomiteen blir på sin side latterliggjort for å ha godkjent en overgangssum på 29 millioner pund for Roberto Firmino.

Å henge ut de bakstreverske, anti-intellektuelle og teknofobiske strømningene i den engelske fotballkulturen er ikke noe stort poeng i seg selv, selv om det jo i dette tilfellet er litt morsomt. Men ut over alt dette er det et avsnitt i artikkelen jeg har tenkt en del på i det siste: «Edwards and his team of analysts have invented a new language for football. Strikers are all about goal expectancy, chances created and the percentage of successful passes in the final third. Old-school managers just want to know if the boy can put the ball in the net». 

xG-problemet

Dersom man etter en kamp sier at lag A hadde flere sjanser enn lag B, så er det en terminologi alle er bekvemme med. Dersom man sier at lag A hadde flere skudd enn lag B så er dét fortsatt et konsept de aller fleste kan akseptere. Men dersom man sier at lag A hadde høyere xG («expected goals») enn lag B, da kommer det alltid indignerte protester fra en eller annen kant.  Men poenget som ofte forsvinner i diskursen rundt dette med dataanalyse i fotball, er at disse tingene i praksis beskriver omtrent det samme.

«Expected goals» er egentlig bare en måte å telle skudd på der man vektlegger hver avslutning i henhold til hvor stor sannsynlighet det var for at det skulle bli mål. Man kommer frem til dette tallet ved å se på den statistiske sannsynligheten for at en avslutning går i mål fra den posisjonen den kommer fra, ved å se på om det er spillere mellom avslutteren og mål, om avslutningen kommer etter en dødball eller en kontring, og så videre. 

Dette er ikke helt uproblematisk. Forskjellige analysefirmaer har forskjellige xG-modeller som kommer frem til forskjellige tall, noe som er frustrerende og kan svekke tilliten til selve konseptet. Men samtidig er telling av sjanser underordnet telleres subjektive vurdering av hva som er og ikke er en sjanse, og telling av skudd tar ikke hvor skuddene kommer fra med i betraktningen, men dette er likevel måleenheter langt flere av oss er langt mer bekvemme med. 

Poenget er dette: Dersom managere av den gamle skolen bare vil vite om gutten kan sette ballen i mål eller ikke, så er det ikke en dum start å sjekke om spilleren har scoret flere eller færre mål enn hans xG skulle tilsi.

Jordan Henderson ble identifisert som en spiller verdt å kjøpe ved hjelp av dataanalyse. (Bilde: TT)

Det gamle og det nye

Alt dette er relevant for Liverpool fordi dagens Liverpool virker å være et kroneksempel på at avansert analyse og gode, gammeldagse fotballverdier kan sameksistere på en produktiv måte. Selve grunnsteinen i Jürgen Klopps fotballfilosofi går ut på at dersom du løper mer og riktigere enn motstanderen er det mulig å slå motstandere selv om de har bedre spillere enn deg. Mer spesifikt så kan mye av Klopps syn på sporten spores tilbake til Wolfgang Frank, en trener han hadde da han selv var spiller i Mainz. Frank, inspirert av Arrigo Sacchi, coachet 4-4-2, kollektivt press og sonemarkering i en tid der tysk fotball fortsatt hang fast ved mannsmarkering og libero, og Klopp har senere sagt at for han var Franks måte å spille fotball «en åpenbaring». 

Klopps taktiske opplegg har nødvendigvis utviklet og endret seg over tid, men det at dersom man gjør ting riktig så vil et godt kollektiv slå et lag med bedre individuelle spillere er fortsatt en idé som er helt sentral for ham. Som han en gang sa: «Etter min mening er fotball den sporten der det er lettest å vinne mot et bedre lag». Ifølge hans assistent Pepijn Linders så er Klopps arbeid «30% taktikk, 70% teambuilding».

Men selv om Klopps Liverpool er bygget på «tradisjonelle» fotballverdier som arbeidsvilje og lagarbeid, er det heller ikke til å komme unna at Liverpool lenge har vært en av klubbene i verden som er mest opptatt av dataanalyse. I 2010 hentet de inn Damien Comolli, som skal ha vært en nær venn av «Moneyball»-guruen Billy Beane og som var en av de som tidlig prøvde å introdusere denne tankemåten til toppfotballen. Comolli ble ingen åpenbar suksess på Anfield. 

Selv om vi aldri vet nøyaktig hva slags interne diskusjoner som ligger bak en overgang, kan vi se konturene av en slags Moneyball-filosofi i hva Comolli holdt på med i Liverpool: Han hentet Andy Carroll, en av spillerne i Premier League som vant flest dueller i boksen. Han hentet Charlie Adam, som slo mange presise dødballer. Han hentet Stewart Downing, som slo et veldig høyt antall innlegg. Det viser seg at fotball er litt mer komplisert enn at man bare kan sette spillere med slike kvaliteter inn på samme lag og plutselig få det resultatet man vil ha. 

Men, som han forklarte senere, så brukte de også tall og data til å identifisere Jordan Henderson som et overgangsmål: «Vi visste at han hadde fysiske egenskaper, «fitness»-statistikkene hans var helt utrolige. Vi så på statistikker og gikk gjennom mange midtbanespillere i Premier League, og det som forbløffet meg og fikk meg til å legge merke til ham, var evnen hans til å skape sjanser av høy kvalitet». 

Nerdene

Kontrasten mellom Comollis versjon av Moneyball tidlig på 2010-tallet og det Liverpools analyse-avdeling holder på med i dag er ganske ekstrem, og illustrerer hvor mye ting har utviklet seg på dette feltet de siste årene. I en svært detaljert artikkel i New York Times Magazine fra i våres spøkte blant annet Jürgen Klopp om at han ikke ville vært ansatt i klubben dersom det ikke var for Liverpools analyse-avdeling. 

De, og spesifikt klubbens «Director of Research» Ian Graham, hadde identifisert at selv om Dortmund gjorde en svak sesong i Bundesliga og resultatene tydet på at tyskerne aldeles hadde mistet grepet, så tydet tallene bak resultatene på at de bare hadde vært ineffektive foran mål på en måte som er statistisk usannsynlig. Eller, for å si det på en annen måte, de hadde vært svært uheldige. Graham har en doktorgrad i fysikk og hadde ikke sett en eneste kamp av Klopps siste sesong i Dortmund, men tallene fortalte ham at treneren i stor grad kunne frikjennes for resultatene.

I tillegg til Graham har Liverpool ansatt en astrofysiker ved navn Tim Waskett og en kar ved navn Will Spearman, som har doktorgrad i filosofi. Til New York Times Magazine forklarte Graham at «Vi er bare helt i starten av å stille spørsmålet: «Hvorfor prøver vi ikke å spille fotball på en litt annen måte?»». 

Waskett holdt en forelesning ved The Royal Institution denne julen, der han blant annet forklarte et konsept de kaller «Pitch control»: Ved å kombinere data for hendelser på banen og spillernes posisjon på banen mener de at de kan regne seg frem til sannsynligheten for at mål blir scoret dersom forskjellige handlinger utføres på banen. I klartekst: De mener de kan isolere bestemte situasjoner på banen og vurdere rent matematisk hvilke pasningsvalg som vil lede til den farligste situasjonen.

Når Liverpools lag spiller så bra som de gjør, og har gjort det over så lang tid som de har gjort, er det nødvendigvis fristende å konkludere med at alt klubben foretar seg utenfor banen er nødt til å være banebrytende, genialt og effektivt. Dette vil være en åpenbar fallgruve. 

Likevel, når en av klubbene i verden som legger mest vekt på avansert dataanalyse også gjør det så bra som det Liverpool gjør, er det naturlig å under på om de ikke er inne på noe. Det er enormt lite sannsynlig at Jürgen Klopp bruker timevis på å studere kart og diagrammer som viser hvor stor prosentvis sjanse det er for at det blir mål dersom spillerne tar de og de valgene. Men det er kanskje ikke helt usannsynlig at han har tatt ombord innspill fra analysefolkene som kan ha gitt Liverpool visse fortrinn. 

Mané og Firmino. Disse to er ytterst delaktige i at Liverpool seiler i full fart mot klubbens første seriegull på 30 år. (Bilde: TT)

Suksess på markedet, suksess på banen

Når det gjelder spillerrekruttering virker det uansett som om Liverpool har funnet en slags metodikk som funker. De siste par sesongene har Anfield-klubben hatt en treffprosent på overgangsmarkedet som rivalene deres er nødt til å være sjalu på. 

La oss bare ta et øyeblikk og se på spillerne Liverpool har hentet siden sommeren 2016: Sadio Mane, Georginio Wijnaldum, Loris Karius, Ragnar Klavan, Joel Matip, Mohamed Salah, Alex Oxlade-Chamberlain, Andy Robertson, Dominic Solanke, Virgil van Dijk, Xherdan Shaqiri, Fabinho, Naby Keita og Alisson. De som ikke har funket, Karius, Klavan og Solanke, kostet ikke all verdens – og Solanke ble solgt videre med stort nok overskudd til å betale for de to andre uansett. Skadeproblemer gjør Naby Keita litt vanskelig å vurdere i den ene eller den andre retningen helt enda. Men utover det er jo dette en gullrekke av de sjeldne. Med unntak av Alisson var ingen av dem etablerte stjerner, heller (selv om Van Dijk kostet veldig mye).

Igjen, det er så mange variabler i fotballen at det er vanskelig å si med sikkerhet om disse vellykkede spillerkjøpene er et resultat av dyktige speidere, dyktige analysefolk, en manager som vet nøyaktig hvilke typer han vil ha eller en manager som bare får alle spillere til å bli bedre. Sannsynligvis er det en blanding av alle disse faktorene. Men når en klubb som legger mer vekt enn andre på dataanalyse plutselig begynner å treffe bedre enn alle andre på overgangsmarkedet ville den naturlige reaksjonen fra resten av bransjen være å prøve å ta seg i den retningen selv. 

Kanskje slår Liverpool mange lange diagonale pasninger fordi de har oppdaget at dette skaper mange farlige situasjoner, kanskje gjør de det fordi de tilfeldigvis har sidebacker som slår vanvittige crosspasninger. Men når vi vet at den klubben som for øyeblikket har det som sannsynligvis er det beste fotballaget i verden er veldig opptatt av disse tingene, så er det i hvert fall ikke spesielt logisk å avfeie det hele fordi «det ikke var sånn vi gjorde det for 30 år siden og fordi tall er skumle».

Siden han ble forsøkt karakterdrept i kjølvannet av Rodgers sin exit fra Liverpool har Michael Edwards blitt forfremmet fra «Head of Technical Performance» til sportsdirektør, formodentlig til stor forargelse i sportsredaksjonen til Daily Mail. Siden den gang har det også gått sånn helt ok med Liverpool FC. 

Det er så langt ingen grunn til å tro at dataanalyse i fotballen er sludder og slangeolje, snarere tvert imot. Og det trenger heller dreie seg om uendelige Excel-ark og uforståelige tallkombinasjoner. Det kan handle om noe så enkelt som hvordan visse pasninger i visse situasjoner er farligere enn andre og hvordan noen spillere egentlig er bedre enn de kan se ut. I en milliardindustri som bare vokser og vokser er selv veldig små fordeler etter hvert verdt veldig mye. 

Hvordan går det for Liverpool i helgens kamp mot manchester United? Sjekk Betssons Premier League-odds!