Ole’s at the wheel – og der vil han nok forbli

Bilde: TT
Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Det er vanskelig å sette fingeren på det nøyaktige øyeblikket da det begynte å føles unngåelig at Ole Gunnar Solskjær blir Manchester Uniteds neste permanente manager. Men onsdag kveld var i det minste øyeblikket da det begynte å føles umulig for klubben å vende seg til noen andre.

Manchester United er tilbake i kampen om Champions League-plass i serien, noe som så umulig ut da Solskjær tok over. United er videre i Champions League, noe som så usannsynlig ut da Solskjær tok over og umulig etter det første oppgjøret. United er det første laget i Champions League-historien som har gått videre i en utslagsrunde etter å ha tapt den første av de to kampene med to eller flere mål på hjemmebane. Under Solskjær har Manchester United satt ny klubbrekord i strake borteseiere, noe som ikke er noen liten bragd med tanke på Manchester Uniteds historie. I de første kampene etter at Solskjær tok over scoret United to mål eller flere i fem strake kamper for første gang siden 2008. Han har tangert både Premier League-rekorden for antall strake seiere for en ny manager og antall kamper ubeseiret. Akkurat denne siste kan han slå på søndag dersom United ikke taper mot Arsenal. Og han leder, selvsagt, Solskjær-tabellen. 

Solskjær er tro mot sine idealer

Dette er brutale statistikker, en start på Manchester United-jobben som ville vært som plukket ut fra Ole Gunnar Solskjærs villeste drømmer – dersom han ikke var alt for ydmyk til å i det hele tatt drømme noe slikt. Men det villeste er jo egentlig at resultatene bare er en del av suksesshistorien. Effekten Ole Gunnar Solskjær har hatt på Manchester United som organisasjon er umulig å fornekte, selv for den mest kyniske observatør. Klubben er tro mot sine idealer igjen, i den forstand at man spiller offensiv fotball når man kan, at man gir unge spillere tillit når muligheten byr seg, og at man aldri gir opp selv når ting ser nokså håpløst ut.

Det ligger en viss ironi i at Solskjær på rekord-tid er i ferd med å bygge nettopp en slik personlighetskult som hans surmulende forgjenger har bygget mye av sin karriere på, men som han aldri helt lykkes å bygge i United. Det var ingen tvil om at enkelte supportere drakk dypt og hengivent av Mourinho-begeret, men han lykkes aldri i å forene United-familien. Litt for mange følte alltid at, for alle hans ubestridte kvaliteter og hans uslåelige CV, så var Jose Mourinho aldri helt Manchester United. Ole Gunnar Solskjær mangler kanskje erfaring på dette nivået, han har gjort og vil komme til å gjøre feil her og der, men at Manchester Uniteds historie, identitet og klubbkultur flommer gjennom blodårene hans i flytende form er åpenbart for alle. Resultatene hjelper nødvendigvis, men det har også en viss sammenheng: Spillerne lykkes dels fordi de tror på det de holder på med igjen, og mye av grunnen til at de tror er at det de holder på med føles riktig. 

Tallene bak tallene

Det finnes dog, som det alltid gjør, en annen side av saken. Og som det ofte gjør så faller det her til tallknuserne å være festbremser. Tallene indikerer med all tenkelig tydelighet at Ole Gunnar Solskjær så langt i sin tid som United-trener har vært svært heldig. «Expected Goals» (xG), en statistikk som går på avslutninger i kamper og faktorerer inn ting som hvor på banen avslutningene kommer fra og hvor statistisk sannsynlig det er at avslutninger fra disse posisjonene ender med mål, viser at Manchester United under Ole Gunnar Solskjær har fått fryktelig godt betalt for sjansene de har skapt og sluppet inn fryktelig få mål relativt til antallet farlige sjanser de har hatt imot.

Denne konklusjonen er dog ikke unik til tall-folket – alle som med åpne øyne og et klart sinn har sett Uniteds kamper under Solskjær så langt er nødt til å ha kommet til en tilsvarende situasjon. Det er ikke uvanlig at gode lag overpresterer relativt til sine xG-tall, faktisk er det både vanlig og fullstendig logisk (bedre lag har bedre spisser og bedre keepere, derfor er det rasjonelt å forvente at de skal være mer effektive i begge ender av banene enn hva som er den statistiske normen), men overprestering i så stor stil som det United har vist under Solskjær er sjelden bærekraftig. For alt vi snakker om at resultatet i Paris var en trenerbragt av Solskjær er det heller ikke tvil om at dette er en kamp Manchester United etter spill og sjanser skal tape 9 av 10, kanskje 99 av 100 ganger. 

Blir værende ved rattet: Det vil være en overraskelse om ikke Ole Gunnar Solskjær får beholde styringen på permanent basis. (Bilde: TT)

Det hjelper å tro

I Premier League har Solskjær så langt hatt et poengsnitt på 2.6 per kamp, noe som over en full sesong ville gitt 101 poeng totalt og ny Premier League-rekord. Jeg vil anta at ekstremt få mennesker der ute i fullt alvor mener at dette er et United-lag som er i stand til å opprettholde en slik poengfangst over en full sesong, at dette er et mannskap som er bedre enn noe annet lag vi har sett i Premier League-historien. Alle forstår at Solskjær har hatt flyt, og at United både som lag og klubb har underliggende problemer som ikke kan fikses over et par måneder – uansett hvem som sitter i sjefsstolen.

Likevel, er noen virkelig overrasket over at United-spissene setter flere av sjansene sine nå som de har en sjef som tror på de og som er mer opptatt av å bygge opp selvfølelsen deres enn av å rive den ned? De underliggende tallene viser kanskje at Manchester United ikke har vært så gode som resultatene tilsier rent spillemessig, men psykologien i det hele kan aldri avskrives i idretten. Spillerne er, til syvende og sist, mennesker. 

Har måttet improvisere

Ole Gunnar Solskjær har også vist at han er mer enn en godlynnet cheerleader. Jeg har argumentert før her på bloggen at i de første par kampene etter at Mourinho forsvant ut fra Old Trafford kunne en av hundene til Alexis Sanchez vært lagleder og vi ville sett en klar forbedring. Men vi har kommet langt forbi denne labrador-effekten nå. Solskjærs første taktiske ide da han tok over var å satse på tempo og bevegelighet fremover, og det var tydelig at Martial, Rashford og Lingard var hans foretrukne angrepstrio. Skader på Martial og Lingard har imidlertid tvunget han til å gjøre ting på en helt annen måte, og finne andre taktiske løsninger. Laget har kanskje hatt i overkant god uttelling, men det er heller ingen tvil om at de fleste av Solskjærs taktiske improvisasjoner har fungert på et eller annet nivå.

Paris Saint-Germain-kampen er i så måte svært typisk for hva som har skjedd i United under Solskjær. Ja, man har ekstrem flyt i at man blir utspilt i store deler av kampen uten å slippe inn, i at man får mål fra defensive tabber og et straffespark som neppe hadde blitt idømt for et par måneder siden da vi ikke hadde VAR i Champions League. Men Solskjær gjorde også alt riktig for å gi United best mulig sjanse til å få denne flyten. 

Bilde: TT

Lager sin egen flaks

I forkant av kampen hadde Solskjær all mulig grunn til å snakke ned Uniteds muligheter, til å fokusere på alle spillerne som manglet og hvor vanskelig det kom til å bli – for å forsøke å skape et narrativ der han selv ville få minst mulig skyld dersom de tapte. Det er ikke vanskelig å se for seg mange andre manager-stjerner velge denne fremgangsmåten. Solskjær var imidlertid optimistisk, tro fokus bort fra spillerne som manglet og ga aldri uttrykk for at oppgaven var for vanskelig.

Tidlig i kampen viste det seg at Eric Bailly var utilpass med rollen sin på høyresiden av forsvaret og United avga flere kvadratkilometer med rom på den kanten, rom PSG utnyttet gang på gang. Solskjær klarte etter hvert å få justert det taktiske, for å stoppe blødningen i akkurat dette området av banen. I andre omgang var det tydelig at laget hadde instrukser om å ikke hodeløst jage målet de trengte fra første minutt, men snarere sørge for at man fortsatt var inne i kampen mot slutten for så å legge all gjenværende energi inn i en slags sluttspurt. Og gjennom hele prosessen, både før og under kampen, så Solskjær slev ut som om han ikke hadde noe som helst tvil om at dette skulle være mulig å få til.

Så ja, selvsagt har Manchester United maksimalt med flyt, flaks, kall det hva du vil, men det er heller ingen tvil om at Solskjær gjorde alt riktig for å legge forholdene til rette for å få denne flaksen – samtidig som han inspirerer spillerne til å tro at det er mulig. Det er til syvende og sist hva veldig mye av lagledelse handler om, på dette og alle andre nivåer.

Den mest fristende løsningen

Det finnes et gammelt ordtak som jeg er glad i, kanskje litt for glad i: Du trenger ikke løpe fra bjørnen, du trenger bare løpe fra de andre turgåerne. Du trenger ikke svømme fra haien, du trenger bare svømme fra søsteren din. Du trenger ikke være raskere enn tigeren, du trenger bare være raskere enn de andre dyrepasserne. Og så videre. For å få jobben permanent har det aldri vært snakk om at Ole Gunnar Solskjær har måttet være perfekt, men snarere om å gjøre seg til det mest fristende alternativet for Manchester United-ledelsen.

Siden Mourinho ble sendt på dør, og allerede en god stund før det, skal Mauricio Pochettino ha vært mannen United vurderte mest seriøst til å bli klubbens neste hovedtrener. Men å ansette Pochettino er ikke nødvendigvis enkelt. For å få Pochettino ut av Tottenham må United-ledelsen kle av seg, olje seg inn fra topp til tå og så belage seg på en hel sommer med desperat fotballadministrativ gjørmebryting med Daniel Levy. Om det er en ubehagelig metafor så er det nok også heller ikke en prosess Ed Woodward og co. ville sett frem til med spesielt stor entusiasme. Og nå, med Solskjærs ville popularitet både bland fansen og tilsynelatende i spillergruppen, så vil enden på denne litt ekle og ubehagelige visa være at klubben får en manager som hverken er han supporterne eller spillerne aller helst vil ha.

Det står altså mellom dette, og det å ansette en mann som allerede er der, som allerede gjør det bra, som allerede er populær, som relativt sett neppe er spesielt dyr og som neppe vil være kranglete og vanskelig å ha med å gjøre når det gjelder overgangsplaner og fremtidig klubbdrift generelt. Hvilken av disse alternativene tror vi egentlig er mest fristende for United-ledelsen? Det er en grunn til at oddsen på at Solskjær leder United i første serierunde neste sesong er helt nede i 1.03.