Ole’s off the wheel

Bilde: TT

Det er verdt å påpeke at ikke alt som er galt i United er Ole Gunnar Solskjærs feil. Men om Solskjær ikke var Uniteds eneste problem, så var det også tydelig at han heller ikke var den store løsningen for Premier League-klubben.

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Følg Lars Sivertsen på Twitter




Etter flere tvilsomme prestasjoner nådde Manchester United et krisepunkt, og situasjonen var så ille at alle forstod at dette kunne ikke få fortsette. Og så fortsatte det, helt til Manchester United nådde et nytt krisepunkt, og situasjonen var så ille at alle forstod at dette kunne ikke få fortsette. Men så fikk det stadig fortsette, og mest alt føltes det hele veldig snodig. Hvor lenge skulle man egentlig holde på sånn?

Ille

Svaret var, tydeligvis, helt til man blir slått 4-1 av Watford. Manchester United har nå vunnet en av siste syv kamper i Premier League, og det var mot et Tottenham-lag som var dypt inne i sin egen dødsspiral. United har tapt fem av disse siste syv kampene, men også før tapene var det nok av synlige sprekker i grunnmuren. De var dårlige både i seieren mot Wolves og i uavgjort-kampen mot Southampton. Tapet mot Young Boys i Champions League var ille, og selv om snuoperasjonene mot Villarreal og Atalanta ga heftige dopaminrush for fansen så var det også vanskelig å ikke stille spørsmålstegn ved hvorfor heroiske snuoperasjoner i det hele tatt var nødvendige mot lag som da lå midt på tabellen i La Liga og Serie A.

Ole Gunnar Solskjær gjorde en ypperlig jobb som midlertidig sjef i 2018. Med sitt positive utsyn og sin nærmest nyreligiøse entusiasme for klubben var han den perfekte motgiften til sure Mourinhos etterslep på Carrington. Solskjær fikk spillerne til å tro på seg selv igjen, og for supportere var han en vandrende påminnelse om at United en gang i tiden var verdens beste fotballklubb. De voldsomt positive resultatene som fulgte, gjorde det vanskelig for klubben å gjøre noe annet enn å ansette ham permanent.



Humørspreder og hype-mann

Men å være midlertidig humørspreder og hype-mann er en veldig annen oppgave fra det å ha hovedansvaret for å gjenreise en falmet storhet. Falmet i sportslig forstand, i hvert fall. Så sent som i 2017 hadde Manchester United ifølge Deloitte størst omsetning av alle fotballklubber i hele verden, og korrelasjonen mellom budsjetter og sportslig suksess pleier å være tett. Det siste tiåret har Manchester United vært det store unntaket:

Siden Sir Alex Ferguson pensjonerte seg er det kun Manchester City i hele verden som har brukt mer penger netto på overganger enn Manchester United, mens siden Ole Gunnar Solskjær fikk manager-jobben på permanent basis i 2019 er det ingen klubber som har brukt mer enn United. De har også konsekvent vært på eller nær lønnstoppen i Premier League.

Under Solskjærs ledelse har United altså fortsatt å være unntaket som bekrefter regelen om at pengene rår i fotballen. United hadde gode perioder og tok imponerende enkeltskalper her og der, men spillemessig var det alltid noe litt vilkårlig og planløst over det United holdt på med.

United har glimrende enkeltspillere på laget som ofte vil gjøre glimrende ting, som igjen gjør at man vinner ganske mange fotballkamper. Men et tydelig angrepsmønster så vi aldri fra United, og når laget er avhengig av enkeltprestasjoner så blir man også prisgitt enkeltspilleres dagsform og formkurver. Akkurat denne kritikken av Solskjær har blitt gjentatt til det kjedsommelige de siste to årene, men gjentakelse gjør den hverken mindre relevant eller mindre korrekt.

Hvem tar over? Se oddsen på ny Manchester United-trener.


ronaldo-no-7
Cristiano Ronaldo kunne ikke redde United mot Watford, og Lars Sivertsen mener at å hente ham og ignorere midtbanen, var som å kjøpe et dyrt frittstående badekar, mens man ikke reparerer det store hullet i taket. (Bilde: TT)

Balanseproblemer

Det er nok flere årsaker til den voldsomme formsvikten denne høsten, men det er vanskelig å komme unna at Cristiano Ronaldos ankomst var negativ for balansen i laget og ga Solskjær et taktisk problem han aldri klarte å løse. Ronaldo er fortsatt en helt ekstrem avslutter, men når man spiller med Ronaldo på laget må man akseptere at man i praksis er en mann mindre når laget ikke har ballen. Formodentlig kan man kompensere med å ha stram organisasjon defensivt på resten av laget, og med at man har spillere rundt Ronaldo som jobber eksepsjonelt hardt uten ball. United har ikke hatt noen av disse tingene.

Balanseproblemet har blitt forverret av at individuelle spillere bakover på banen har slitt med dårlig form og gjort flere feil enn vanlig, men disse har også fått mindre beskyttelse enn før. Det meldes fra normalt troverdig hold i engelsk presse at Ole Gunnar Solskjær ønsket seg en ny defensiv midtbanespiller i sommer, og at han ikke var 100% sikker på at det var en god idé å hente Ronaldo. Ved å ignorere midtbanen, men hente Ronaldo føltes det alltid som om United hadde kjøpt seg et dyrt, frittstående badekar i stedet for å reparere det store hullet i taket.



Et bunnpunkt

Det var mange som ønsket at Solskjær skulle lykkes i United og det er mange som nå ønsker han vel, men vi må samtidig kunne kalle en spade for en spade: Noen av Uniteds prestasjoner de siste ukene har vært blant det svakeste som har blitt prestert i nyere tid ikke bare av United, men av noen av de såkalte «superklubbene» i fotball-Europas økonomiske elite.

Førsteomgangen mot Liverpool var nesten ubehagelig å se på. Det var som å se en kunstløper falle konstant og hele tiden i en OL-finale, og det føltes som om kampen på en eller annen måte burde vært stoppet. Kampene mot Manchester City og Watford var ikke særlig bedre. Når David de Gea innrømmer etter Watford-kampen at United «ikke vet hva de skal gjøre med ballen» er det klart at man har nådd et sportslig bunnpunkt som ingen Manchester United-sjef kan overleve.

Det også da noe som skurrer veldig når Ole Gunnar Solskjær sitter i et avskjedsintervju på søndag og snakker om at han har kost seg fra første til siste minutt, at han har fått seg nye venner og at miljøet i United er fantastisk. Det har vært mye snakk om Uniteds «DNA», om Sir Alex Ferguson og «The United Way» under Solskjærs tid i klubben, men det er vanskelig å tenke seg noe som er fjernere fra Sir Alex Fergusons United enn å snakke om det flotte miljøet man har i klubben når man kommer rett fra noen av de flaueste tapene Uniteds nyere historie.

Inntrykket man satt igjen med fra Solskjærs avskjedstaleat alt egentlig står glimrende til i klubben, at alle som jobber der er fantastiske, at miljøet altså er fortreffelig og at alt står godt til i United-land. Det kan så være, men det er da svært ubeleilig for United at det også må spilles faktiske fotballkamper, og at laget i det siste har fremstått totalt usammenhengende i disse.

ut-liverpool-oktober-2021
Førsteomgangen mot Liverpool i oktober var nesten ubehagelig å se på, skriver Lars Sivertsen. Til slutt smadret gjestene United 0-5. (Bilde: TT)

«Potensial»?

Gary Neville sier at Solskjær har «gjenoppbygget Manchester Uniteds sjel», men hva skal det egentlig bety? Manchester United har brukt veldig mye penger, og hentet noen veldig gode spillere som ikke ser ut til å passe spesielt godt sammen. Klubben virket å ha en slags visjon om å satse på yngre spillere, men det ga man altså opp nå i sommer for å heller bygge laget rundt en 36 år gammel superstjerne. Kanskje Solskjærs etterfølger vil finne en bedre måte å løse floken på.

Men med kampene mot Liverpool og City friskt i minne er det vanskelig å argumentere for at dette laget har kommet spesielt mye nærmere det nivået klubbens økonomiske muskler tilsier at de bør være på. «Det er potensial i klubben», sa Solskjær i avskjeden sin. Når en har brukt mer penger på laget enn så å si alle andre klubber i verden så bør man helst sitte igjen med litt mer enn det.

Det er en utbredt praksis å klage på at managere nå om dagen ikke får tid til å forme lagene sine, og å trekke linjer til det at Sir Alex Ferguson brukte noen år på å få skikk på United før de begynte å vinne ting. «Hva om United hadde sparket Sir Alex?», undres det. Men man kan også snu på dette regnestykket, og si «Hva om Arsenal ikke hadde sparket Bruce Rioch?» eller «Hva om Liverpool ikke hadde sparket Brendan Rodgers?». Ole Gunnar Solskjærs begrensninger som Manchester United-sjef har vært tydelige i lang tid, og flere åpenbare oppgraderinger har blir oversett.

Uansett hvem Solskjærs erstatter blir så får vedkommende noen tøffe utfordringer i fanget: Han må løse Ronaldo-problemet. Han må løse den spesielt vanskelige midtbane-floken. Han må hjelpe en tidvis lurvete forsvarsrekke med å finne igjen selvtilliten. Ingen av disse tingene er lette, og det er verdt å påpeke at ikke alt som er galt i United er Ole Gunnar Solskjærs feil. Ikke i nærheten en gang. Men det som er klart, og som egentlig har vært klart en god stund nå, er at om Manchester Uniteds problemer er større enn bare Solskjær så var heller ikke Solskjær løsningen.



Følg Betsson i sosiale medier!