Fem nyankomne Premier League-spillere å se opp for

Bilde: TT

Sommerens overgangsvindu handlet mye om stjerner som Cristiano Ronaldo, Romelu Lukaku og Jadon Sancho, men det ble også hentet flere spennende spillere som ikke er like godt kjente. Ikke nødvendigvis de største, beste eller dyreste overgangene, men fem spillere jeg er spent på å se i Premier League denne sesongen.

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Følg Lars Sivertsen på Twitter



Patson Daka (RB Salzburg til Leicester City)

Det må ha vært mange speidere rundt forbi som ble tatt litt på sengen i U20-VM i 2017, da en gjeng ukjente unggutter fra Zambia slo både Portugal og Tyskland før de tok Italia til ekstraomganger. En av spillerne som imponerte i den turneringen var en lynrask angriper ved navn Patson Daka – men om speidere trodde de hadde funnet gull så var de allerede for sent ute: Red Bull-konglomeratet hadde ligget i forkant, slik de ofte gjør, og hentet Daka til RB Salzburg tidligere den våren.

Zambia hadde nemlig også vunnet Afrikas U20-mesterskap i februar/mars det året, og Patson Daka ble kåret til turneringens spiller. Av lagkameratene hans så ble midtbanespilleren Enock Mwepu også hentet til Red Bull-systemet den sommeren. Mwepu gikk til Brighton nå i sommer, mens en annen spiller fra denne gjengen, Fashion Sakala, har endt opp hos Rangers.

Daka ble først lånt ut til RB Salzburg sin «feeder-klubb» FC Liefering, men i 2018 begynte han å få spilletid for førstelaget i Salzburg. Sesongen etter fikk han sitt virkelige gjennombrudd, og selv om han havnet litt i skyggen av en viss nordmann, så scoret altså Patson Daka 24 mål på 31 kamper i serien for RB Salzburg den sesongen. Forrige sesong fortsatte målkjøret, og han ble til slutt stående med 27 mål på 28 kamper.


daka-leipzig
Patson Daka hadde et voldsomt målkjør i RB Leipzig. Nå er det Leicester som skal nyte godt av scoringsteften hans. (Bilde: TT)

Patson Daka er ekstremt rask og bevegelig. Og med rask så mener jeg veldig rask, både i form at han akselererer godt over korte avstander og at han kommer opp i veldig stor fart over større distanser. En rekke av målene har scoret for RB Salzburg kom etter at han rett og slett løp ifra motstandere. Et lite ankepunkt er kanskje at han ikke har vært like effektiv i europacup-kamper for Salzburg, og det er mulig den heftige målstatistikken i Østerrike må settes i sammenheng med at han da spilte for et lag som var veldig mye bedre enn de fleste motstanderne de møtte.

Likevel, når man er så rask som det Daka er så kan man alltid nå langt. Brendan Rodgers har rykte på seg for å være en dyktig pedagog og en trener som er flink til å hjelpe unge spillere med å ta steg videre, og i Patson Daka har han mye gode råvarer å jobbe med. Jamie Vardy kan ikke vare evig, og selv om det er nær umulig å finne en fullgod erstatter for 34-åringen så er Patson Daka en spiller som kan være en stor bakromstrussel for Leicester og potensielt score mye mål.



Leon Bailey (Leverkusen til Aston Villa)

Leon Bailey hadde en tøff oppvekst på Jamaica, og da han var 12 tok hans adoptivfar ham og to andre gutter til Europa i håp om at de skulle bli fotballstjerner. De dro først til Østerrike, uten at tilværelsen ble noe særlig enklere sånn umiddelbart. I et intervju med FourFourTwo for et par år siden forklarte Bailey at de bodde «på hoteller, moteller, hos forskjellige akademier», og etter å ha prøvespilt både her og der begynte klubber etter hvert å fatte interesse for Bailey.

En av dem var Genk. Problemet var at Bailey var under 18 og ikke EU-borger, så det var umulig for dem å tilby ham proffkontrakt. Adoptivfaren deres fikk først heller ikke oppholdstillatelse i Belgia, så på et tidspunkt måtte alle reise hjem til Jamaica, før de endte opp i Trencin i Slovakia. Dette fordi Trencin har en samarbeidsavtale med Ajax, og Ajax ønsket å hente Bailey, men dette ble aldri noe av og så snart Bailey fylte 18 signerte han proffkontrakt med Genk.

En mildt sagt rotete prosess, men når han først var klart for Genk så gikk Bailey nesten rett inn på laget. Han scoret 6 mål på 37 kamper i serien for Genk den sesongen, ble kåret til årets unge spiller i Belgia og havnet allerede på radaren til langt større klubber. Etter en halv sesong til Belgia ble han i januar 2017 solgt til Leverkusen for 20 millioner euro.


leon-bailey
Leon Bailey har en av de mest kronglete veiene til den europeiske fotballens stjernehimmel. Han er også landslagsspiller for hjemlandet Jamaica. (Bilde: TT)

Bailey hadde altså en av de mer ukonvensjonelle veiene til stjernehimmelen, men da han først var kommet til Leverkusen tok han Bundesliga med storm. I sin første sesong for Leverkusen scoret han 9 mål og hadde 6 målgivende på 25 kamper, og allerede ble det snakk om at enda større klubber enn Leverkusen igjen fulgte Bailey nøye. I årene som har gått siden det har Bailey stadig vært koblet til større klubber, og da spesielt klubber i Premier League, og han har fortsatt å være en attraksjon for Leverkusen. Han er rask, flink til å gå forbi folk, kan score mål, men over fire sesonger for Leverkusen har aldri helt blitt så stabilt god som man må være for å bli hentet til en av de aller største klubbene i Europa.

Det er fortsatt noe litt uforløst over Bailey, og han har litt for mange svake kamper til å være en spiller som har så mange kvaliteter. Men samtidig: Det siste året hadde han flere vellykkede driblinger enn 95% av kantspillere og offensive midtbanespillere i de fem store europeiske ligaene. Han slo også flere innlegg enn 94% av dem, og førte ballen inn i 16-metersfeltet flere ganger per kamp enn 87% av spillere i tilsvarende posisjoner. Et snitt på 0.47 mål per 90 minutter på banen er også glimrende for en kantspiller.

Som alltid tar vi forbehold om at det er forskjell på å spille for et offensivt anlagt lag som jager Champions League-plass i Bundesliga og det å spille for Aston Villa. Bailey vil nok få litt vanskeligere arbeidsforhold i England enn hva han er vant til, og det er mulig det vil ta han litt tid å finne seg til rette.

Men Aston Villa får en spiller som har en skikkelig spissferdighet på det å komme seg forbi folk, en spiller som er flink til å komme til innlegg og som kan være målfarlig. Han svinger i prestasjonene, og når han nå har blitt 24 så skulle en jo trodd og håpet at han ville ha blitt litt mer stabil og hatt et høyere bunnivå – men da hadde også neppe endt opp i Aston Villa. Dersom Dean Smith trenerstaben hans kan jobbe med Bailey og få det beste utav han så har de en potensiell stjernespiller der.



Marc Cucurella (Getafe til Brighton)

Når man hører at en klubb har hentet en spansk kantspiller så vil de fleste danne seg et raskt og lettfattelig mentalt bilde av hva slags spiller man snakker om. En kortvokst driblefant med lavt tyngdepunkt, kanskje en lettvekter rent fysisk som ikke gjør så mye defensivt, og så videre. Marc Cucurella er noe ganske annet.

Selv om han har spilt venstre midtbane de siste par sesongene var Marc Cucurella opprinnelig venstreback da han var unggutt hos Barcelonas berømte talentfabrikk La Masia. Han ble flyttet opp som venstre midtbane i et 4-4-2-system da han gikk på lån til Eibar i 2018, og har fortsatt å spille den rollen for Getafe de to siste årene. Å spille venstrekant under José Bordalás i Getafe var noe ganske annet enn å spille venstreving i et 4-3-3 eller 4-2-3-1-lag. Forrige sesong hadde Getafe 3. lavest ballbesittelse i La Liga men fikk soleklart flest kort, og det beskriver egentlig laget i et nøtteskall: Ekstremt direkte med ball, ekstremt aggressive uten.

Cucurella har derfor ikke notert seg for spesielt mange mål eller målgivende pasninger for en venstre kantspiller, men de defensive statistikkene hans er ganske ekstreme for en kantspiller. På ting som taklinger, blokkeringer, «interceptions» og antall vunne hodedueller var Cucurella helt i europatoppen for kantspillere, noe som både reflekterer hans egen innsatsvilje og litt det at han spilte for et litt særegent lag.


marc-cucurella-la-liga
Marc Cucurella har tatt turen fra Spania til England og Premier League. Her i Getafe-drakt, som nå er byttet ut med Brighton sin. (Bilde: TT)

Selv om han altså har blitt spilt i en litt særegen rolle de siste par årene, så har energien og løpsviljen han samt det at han er et La Masia-produkt gjort at flere store klubber har vurdert å hente han for å bruke ham som en offensiv venstreback igjen. At det var «lille» Brighton som utløste utkjøpsklausulen hans sier litt om de voldsomme økonomiske musklene Premier League klubber fortsatt har, sammenlignet med klubber rundt forbi på kontinentet.

For Brighton bør Cucurella passe ypperlig som venstre vingback i Graham Potters system. Han har løpskraft og overskudd til å jage opp og ned venstreflanken slik en god vingback gjør, og han her vant til å forsvare seg aggressivt uten ball. Venstre vingback er en rolle som har vært vrien for Potter å finne en fullverdig løsning mens han har vært i klubben, og i 23 år gamle Marc Cucurella har de en veldig god kandidat til å løse oppgaven i mange år fremover. Han kostet klubben 15 millioner pund, og det ville ikke vært noen overraskelse dersom han ble solgt videre for betraktelig mer en gang i fremtiden.



Bryan Gil (Sevilla til Tottenham)

I motsetning til Cucurella så er Bryan Gil nesten nøyaktig det jeg tror mange ser for seg når de ser betegnelsen «spansk kantspiller». Selv om Gil faktisk er et par centimeter høyere enn Cucurella så er han et mye mer typisk driblefant og tekniker – faktisk har de to spilt sammen noen ganger på venstrekanten til spanske aldersbestemte landslag.

Selv om han altså passer inn i en tydelig stereotype av en slepen dribleving fra sydlandske strøk så er det også noe litt befriende gammeldags over Bryan Gil: I en tid der det føles som om alle verdens fotballakademier prøver å produsere ryddige og finslige spillere som spiller raskt på et og to touch, så er Bryan Gil en ving som helst vil utfordre en-mot-en, og som er mer opptatt av å komme seg forbi backen sin enn av å slå evige pasningstrekanter og veggspill.

Tottenham som klubb har opp gjennom årene hatt mange litt uortodokse teknikere som publikumsfavoritter, og Bryan Gil kan fort ende opp med å passe inn i den tradisjonen. Når alt dette er sagt så er Gil heller ingen svekling: Han fikk sitt definitive gjennombrudd forrige sesong på lån hos Eibar, en liten klubb i Baskerland der alle må jobbe for kveldsmaten.


bryan-gil
Bryan Gil bytter ut tapas med fish and chips. På fritiden spiller han på Spanias U21-landslag. Her suser han forbi en russisk spiller. (Bilde: TT)

Når det gjelder mål og målgivende pasninger er ikke tallene til Gil voldsomt imponerende (han scoret fire mål og hadde tre målgivende pasninger på 26 kamper fra start i La Liga forrige sesong), men så var det en nokså utakknemlig oppgave å spille ving for Eibar forrige sesong. Når vi går litt dypere i materien finner vi mye å like med tallene til Gil, spesielt med tanke på at han er 20 år gammel og spilte for et lag som til slutt rykket ned.

Ifølge statistikkfirmaet Statsbomb hadde Gil flere vellykkede driblinger per kamp enn 90% av de andre kantspillerne og offensive midtbanespillerne i de fem store europeiske ligaene det siste året. Og kanskje enda viktigere: Han hadde flere driblinger per kamp som førte til en avslutning enn 92% av spillerne i tilsvarende posisjoner. Det er altså ikke bare meningsløse driblerier han holder på med. Andre tall som skiller seg ut er at han slo flere innlegg enn 98% av spillerne i tilsvarende posisjon på banen i de fem store ligaene, og gikk i press i den øverste tredjedelen av banen oftere enn 88%.

Du har altså en spiller i Gil som fortsatt bare er 20 år, som stadig er en høyst upolert diamant, men som utmerker seg i sin evne til å drible, til å komme til innlegg og i å være villig til å gjøre en jobb som førsteforsvarer høyt i banen. Her er det mye å like, og det er lett å forstå hvorfor Tottenham var villige til å gi fra seg rundt 20 millioner pund + Erik Lamela for å få Bryan Gil til Nord-London.



Michael Olise (Reading til Crystal Palace)

19 år gamle Michael Olise ble født i Vest-London til en nigeriansk far og en fransk-algerisk mor, og etter å ha vært innom akademiene til Chelsea og Manchester City så endte han opp hos Reading. Etter et par år med juniorlagene deres ble han tatt opp på A-laget allerede som 17-åring.

Daværende Reading-sjef Jose Gomes har senere fortalt at Olise slet i starten: «På den første treningen lå han på bakken og klaget bare noen kom borti han. Hver gang han klaget gikk jeg til de andre spillerne og sa at de måtte være enda hardere med ham og gjøre ting enda vanskeligere for ham». Slikt må man kunne tåle dersom man har planer om å være ballkunstner i Championship. Og det var derfor Gomes tok den harde linjen. «Noen ganger var jeg veldig tøff i måten jeg snakket med ham, fordi jeg følte han hadde noe helt spesielt. Han var veldig rask, teknisk er han utrolig. Han kan gjøre ting, magiske ting, i et tempo som få andre spillere kan».

Etter å gradvis ha fått mer spilletid var det i fjor at Olise fikk sitt virkelige gjennombrudd. Som fast inventar for Reading scoret han 7 mål og hadde 12 målgivende (kun Emiliano Buendia hadde flere målgivende). Han hadde også nest flest «key passes», altså pasninger som leder til en avslutning på mål, i divisjonen. Til tross for at han bare er 19 var han noe av grunnen til at et ellers nokså ordinært Reading-lag lenge var med i kampen om en playoff-plass. Han hadde en utkjøpsklausul i kontrakten sin på 8 millioner pund, en langt lavere sum enn en 19 år gammel engelsk Championship-stjerne normalt sett ville kostet, og i sommer valgte Crystal Palace å slå til.


michael-olise
Michael Olise kan gjøre magiske ting, ifølge tidligere Reading-trener Jose Gomes. Får vi se magi når han spiller for Crystal Palace? (Bilde: TT)

Det er vanskelig å skrive om Olise uten å trekke linjer til Eberechi Eze, som Palace hentet forrige sommer. De er begge født i London og har nigeriansk familiebakgrunn, de er begge teknisk dyktige offensive spillere, og selv om begge har vært gjennom forskjellige akademier er det fortsatt mye bingefotball i måten de spiller på.

Eze er et par år eldre og er en mer typisk driblefant, og mens Eze har en litt mer naturlig evne til å «gli» forbi motstandere så imponerer Olise oftere med smarte flikker og gjennomspillinger. At begge disse har endt opp i Crystal Palace sammen med Wilfried Zaha – et annet tydelig produkt av bingefotballen i hovedstaden – er uansett stilig.

Når du har en 19-åring som er en av de toneangivende offensive spillerne i Championship over en sesong og som kan hentes for 8 millioner pund, så er det en glimrende deal for Palace. Når spilleren i tillegg er forholdsvis lokal (det er et stykke fra Hammersmith til Croydon, men London er London) så er jo det en ekstra liten bonus. Palace har gått i en modig retning denne sommeren, ved å satse ungt på overgangsmarkedet og ved å erstatte rutinerte Roy Hodgson med den relativt uprøvde Patrick Vieira. I Olise har de en ung spiller som de kan få mye glede av i årene fremover.



Følg Betsson i sosiale medier!