Premier League-vinnere gjennom tidene

Bilde: TT

Selv før ligasystemet slik vi kjenner det ble oppfunnet, har fotball handlet om én ting. Å vinne. Da det engelske ligasystemet ble født i 1888 var det 12 klubber som var delaktige. Siden har klubbene blitt flere og ligasystemet har vokst seg til et omfattende og vakkert system til glede for fotballsupportere verden over. På toppen av den engelske fotballpyramiden troner Premier League, verdens mest populære liga og hjem til noen av verdens største og rikeste fotballklubber. Alle med mål om å vinne – hver duell, hver kamp, hver sesong. Å vinne Premier League er derimot ingen enkel sak, og er en prestasjon som er få forunt. Sjekk Lars Sivertsens Premier League tabelltips 2019/2020!

20 lag. 380 fotballkamper. Dette avgjør hvilken klubb som kan kalle seg Premier League-vinner. Før hver sesong formelig svømmer vi i tippetips, tabelltips og Premier League-odds. Alt med ett mål for øye, å spekulere i hvilket lag som vinner den engelske toppdivisjonen før den er sparket i gang. Pass på å sjekke Betssons Premier League-oddsDet heter seg at tabellen aldri lyver, og det gjør sjelden historien heller. Her er vår gjennomgang av alle Premier League-vinnere gjennom tidene. Tror du Liverpool kan ta steget helt til topps i Premier League 2019/2020

1992/93 – Manchester United

Alex Ferguson og hans Manchester United gikk inn i tidenes første Premier League-sesong som utfordrere etter å ha havnet på 2.plass bak Leeds United sesongen i forveien. Da Ferguson tok over Manchester United i 1986 var det overordnede målet hans å slå Liverpool ned fra tronen i antall ligagull. Den gang sto Manchester United på syv ligagull, mens Liverpool kunne juble for både sitt ligagull nummer 16 og 17 i de første årene Ferguson sto ved roret i United.

I 1992/93 startet han opphentingen, og ikke bare vant Manchester United det første Premier League-trofeet, de tok også sitt første ligagull siden 1966/67. Premier League ble vunnet med god margin, hele ti poeng skilte United og 2.plass Aston Villa. Dette skulle bli starten på en æra for de røde fra Manchester.

1993/94 – Manchester United

Manchester United og Ferguson skulle forsvare ligagullet fra 1992/93, og det på mesterlig vis. Etter å ha slått Aston Villa 2-1 i tredje ligarunde inntok Manchester United plassen øverst på Premier League-tabellen og ble der sesongen ut. Med spillere som Roy Keane, Eric Cantona og Ryan Giggs til disposisjon hadde Ferguson Englands beste lag og de vant i tillegg FA Cupen denne sesongen. Med det tok de røde fra Manchester sin første The Double i historien.

Et hardtsatsende Blackburn Rovers, med Kenny Dalglish i managerstolen, styrtrike Jack Walker på eiersiden og Alan Shearer på topp tok 2.plassen bak suverene United, et lite frampek på hva som ventet neste sesong.

Hvordan tror du det vil gå for Manchester United i 2019/2020-sesongen? John Arne Riise tror det kommer til å ta tre til fem år før United er tilbake i toppen og kan kjempe om ligatittelen. 

1994/95 – Blackburn Rovers

Nevnte Alan Shearer scoret 31 mål i 1993/94 , uten at det hjalp Blackburn Rovers til tittelen. I 1994/95 scoret han 34 og Blackburn kunne stolt løfte Premier League-trofeet ved sesongslutt. Det skjedde dog ikke uten dramatikk, og sesongen huskes for blant annet for hendelsen der Manchester Uniteds store stjerne, Eric Cantona, sparket til en tilskuer. Manchester United knappet kraftig inn på Blackburn Rovers mot slutten av sesongen, men Dalglish og Blackburn trakk til slutt det lengste strået. Dette sikret Blackburn Rovers Premier League-gullet med ett poengs margin, deres første ligagull siden 1914. Et utfall som før sesongen helt sikkert ville gitt høy Premier League vinner-odds.

Dette er for øvrig første og siste gang en klubb med et ølmerke som hovedsponsor har vunnet Premier League. Blackburn Rovers hadde den gang McEwan’s Lager på brystet.

David Beckham fløy høyt med Manchester United på 1990-tallet, her i aksjon i 1995. (Bilde: TT)

1995/96 – Manchester United

To strake ligagull etterfulgt av en 2.plass vitnet om at Manchester United var blant de mest stabile topplagene i Premier League, og i 1995/96 var de tilbake på toppen. Forrige sesongs mester Blackburn Rovers gjorde feilskjær etter feilskjær og havnet helt nede på 7.plass. I stedet var det Newcastle United som skulle gi Ferguson og kompani kamp om gullet.

Manchester United startet sesongen dårlig, og i januar hadde Newcastle tolv poengs ledelse. Men Ferguson fikk fart på sitt mannskap utover våren og inntok tabelltoppen i mars. I tillegg til Premier League-tittelen kunne United løfte FA Cup-trofeet, og med det hadde klubben notert seg for sin andre The Double på tre sesonger. I tillegg rykket byrival Manchester City ned fra Premier League og alt var fryd og gammen i den røde delen av Manchester.

1996/97 – Manchester United

Manchester United fortsatte sin dominans i Premier League og var nok høyst sannsynlig på toppen av de aller fleste tabelltips før sesongen. Våren 1996/97 kunne de feire sitt ligagull nummer fire på fem sesonger. Bak de rødkledde mesterne var det tett, og Newcastle, Arsenal og Liverpool avsluttet alle sesongen med 68 poeng, syv poeng bak Manchester Uniteds 75. Dette er for øvrig det laveste antallet poeng som noen gang har holdt til å vinne Premier League.

1997/98 – Arsenal

For å bryte skotten Fergusons rekke med ligagull måtte det en franskmann til. Arsène Wenger kom til Arsenal i oktober 1996 og brukte kort tid på å skape et slagkraftig lag av The Gunners. I sin første sesong styrte han Arsenal til en 3.plass, mens han i 1997/98 skulle lede Arsenal til deres første The Double siden 1970/71. Denne sesongen var det Manchester United sin tur til å rote bort en tolv poengs luke, og Arsenal overtok tabelltoppen to kamper før sesongen var over. Med det ble Wenger første manager fra utenfor de britiske øyer til å vinne en ligatittel i England.

1998/99 – Manchester United

Manchester United og Ferguson ville ikke låne bort Premier League-trofeet for lenge, og i 1998/99 gikk de løs på en rekke med tre strake ligagull, en bragd bare de selv har klart å gjenskape. Kampen om Premier League-tittelen forløp dog ikke uten spenning, og regjerende mester Arsenal holdt følge så godt som hele veien. Etter uavgjortresultater mot både Leeds og Liverpool på tampen av sesongen slapp Manchester United Arsenal opp i ryggen på seg, men da Arsenal gikk på et 1-0-tap borte mot Leeds i sesongens nest siste kamp var United tilbake i førersetet.

Alt de trengte å gjøre var å slå Tottenham Hotspur hjemme på Old Trafford i siste serierunde. Dette skulle vise seg å bli verre enn først antatt, og Tottenham gikk opp i ledelsen etter 24 minutter. En utligning rett før hvilen, samt en sprek Andy Cole som kom inn fra benken i pausen og brukte to minutter på å score 2-1, sendte ligagullet til Manchester.

Som om ikke det var nok, vant Manchester United både FA-cupen og UEFA Champions League, og ble med det den første engelske klubben til å vinne The Treble.

1999/00 – Manchester United

Ved inngangen til årtusenskiftet bekymret man seg hvorvidt verdens datamaskiner ville takle overgangen fra 1999 til 2000. I Manchester United fokuserte man nok heller på hvordan man kunne fortsette å vinne fotballkamper. Dette fant de nok en fin løsning på, for i 1999/00 vant United hele 18 poeng foran 2.plass Arsenal. Denne differansen skulle bli stående som den største i nesten 20 år, før Manchester City vant ligaen 19 poeng foran nettopp Manchester United i 2017/18.

2000/01 – Manchester United

I 2000/01 hadde det nærmest blitt “business as usual” at Manchester United vant ligaen, og det var neppe særlig attraktive Premier League vinner-odds å hente på de røde fra Manchester. Arsenal og United var ansett som de beste lagene i England på denne tiden, og i 2000/01 klarte Arsenal å knappe inn differansen opp til Manchester United til ti poeng. Det var uansett ikke nok til å frarøve de røde ligagullet, og i og med at Manchester City nok en gang rykket ned fra Premier League var det igjen dobbel feiring i den røde delen av Manchester. Ferguson hadde bygget et fenomenalt storlag i løpet av 90-tallet. Fra 1991/92 til 2000/01 var Manchester United dårligst nummer to på det øverste nivået i engelsk fotball.

1999-generasjonen Manchester United-spillere kalles legender – med god grunn. Vår egen Ole Gunnar Solskjær er en av dem. (Bilde: TT)

2001/02 – Arsenal

I 2001/02 var rollene byttet om og det var Arsenal som kunne glede seg over ti poengs luke ned til Manchester United. For første gang i Premier League-historien havnet Manchester United utenfor topp 2, da Liverpool snek seg inn på 2.plass, syv poeng bak Arsenal. The Gunners gikk på et tidspunkt 21 kamper uten tap denne sesongen, en forsmak på hva som var i vente.

I tillegg til å krones som Premier League-vinnere vant Arsenal også FA-cupen, og sikret dermed sin andre The Double under Arsène Wenger.

2002/03 – Manchester United

Nok en gang skulle Arsenal bare få låne ligatrofeet i én sesong, og i 2002/03 var Manchester United tilbake på topp. Det til tross for at Arsenal ledet med åtte poeng på United 2.mars. United vant åtte av sine ni siste seriekamper, mens Arsenal tapte to og spilte tre uavgjort. Det gjorde sitt til at Alex Ferguson og Manchester United kunne feire sitt Premier League-gull nummer åtte av elleve mulige.

2003/04 – Arsenal

Arsenal spilte seg i løpet av 2003/04 til sin tredje Premier League-tittel, og det med stil. I løpet av 38 ligakamper tapte de ikke en eneste gang, og laget ble døpt The Invincibles. Ikke siden Preston North End gikk ubeseiret gjennom 22 ligakamper i 1889 hadde noe lag klart dette i England, og prestasjonen vil stå som en bauta i Premier League-historien til evig tid.

Deres eneste forsterkning før sesongen var den tyske burvokteren Jens Lehmann, og keeperen gjorde sine saker bra i Arsenal-målet. På topp herjet Thierry Henry og ble toppscorer i ligaen med 30 fulltreffere. Totalt ble det 90 poeng på The Invincibles, elleve poeng foran 2.plass Chelsea.

2004/05 – Chelsea

I 2004/05 var ikke lenger Manchester United Arsenals argeste konkurrent i jakten på ligagullet. Inn fra siden hadde nemlig nyrike Chelsea kommet. Thierry Henry fortsatte å bøtte inn mål, men til forskjell fra forrige sesong hadde Arsenal begynt å tape fotballkamper, noe Chelsea holdt til et minimum denne sesongen. Ett tap på 38 kamper holdt til Premier League-tittel, klubbens første ligagull siden 1955.

Ikke bare hadde Premier League fått en ny vinner, Chelsea bragte også The Special One til England. José Mourinho tok over etter suksess i Porto, og sammen med russiske oljepenger la han et grunnlag som skulle gjøre Chelsea til en fotballstormakt i England så vel som i Europa.

2005/06 – Chelsea

Suksessen i Chelsea fortsatte inn i 2005/06-sesongen, og Mourinho kunne skryte av sin andre strake Premier League-tittel. Igjen var det Alex Ferguson og Manchester United som kom nærmest, men ikke nærmere enn åtte poeng. Spikeren i kista kom i slutten av april, da Chelsea valset over Manchester United med 3-0 hjemme på Stamford Bridge.

2006/07 – Manchester United

Etter å ha gått to sesonger uten et ligagull, det lengste oppholdet for Manchester United i Premier League-historien, var de i 2006/07 tilbake. Det var lenge jevnt mellom Manchester United og Chelsea og ingen andre lag maktet å holde følge. Da Chelsea avsluttet sesongen med fem strake uavgjort ble det derimot klart av Manchester United hadde tatt tilbake Premier League-tittelen med seks poengs luke til de blå fra London.

Cristiano Ronaldo og Wayne Rooney var i ferd med å bli spillere i absolutt toppklasse, og med blant andre Nemanja Vidic, Rio Ferdinand, Paul Scholes og Edwin van der Saar i stallen hadde Ferguson nok en gang satt sammen et mesterlag.

Jose Mourinho tok over styringen av Chelsea i 2004, og London-klubben ga United kamp utover på 2000-tallet.

2007/08 – Manchester United

Manchester United var tilbake på tronen i engelsk fotball, og i 2007/08 slo de Chelsea både i Premier League og i Champions League. De blå fra London bet dog godt fra seg. Det måtte straffesparkkonkurranse til for å skille dem i Champions League-finalen, og bare to poeng skilte lagene på Premier League-tabellen.

Dette var sesongen Cristiano Ronaldo virkelig var i fyr og flamme, og den portugisiske angrepsspilleren ga seg ikke før han hadde scoret 31 Premier League-mål. Innsatsen resulterte ikke bare i toppscorer-tittelen i Premier League, han ble også belønnet med Gullballen, for første gang i sin karriere. 

2008/09 – Manchester United

I 2008/09 loset Alex Ferguson Manchester United til tre strake Premier League-gull for andre gang i løpet av sin tid som manager i klubben. Sesongen kunne utvilsomt startet bedre, og etter fire serierunder hadde United kun produsert fem fattige poeng. De som endelig hadde fått ut fingeren og spilt på Manchester United-odds som Premier League-vinner svettet nok litt, men uten grunn. I midten av januar tok United over tabelltoppen og ble der sesongen ut. Til glede for både de med røde tabelltips og for klubben.

Denne sesongen var det Liverpool som kom nærmest, fire poeng bak rivalen.

2009/10 – Chelsea

Nok en gang var det Chelsea og Manchester United som skulle gjøre opp om Premier League-trofeet, og denne gang gikk det i Chelseas favør. Før siste serierunde var United ett bittelite poeng bak, men en overbevisende 8-0-seier over Wigan sikret gullet for Chelsea. Didier Drogba scoret tre mål og sikret seg dermed toppscorer-tittelen med 29 mål, tre flere enn Wayne Rooney.

De åtte målene mot Wigan bidro også til at Chelsea satte ny rekord for antall mål scoret av samme klubb i en Premier League-sesong (103 mål). I tillegg vant Chelsea FA Cupen, klubbens første The Double.

2010/11 – Manchester United

Manchester United var nok en gang blant favorittene på diverse tippetips og tabelltips før 2010/11-sesongen. Og favorittene innfridde, men denne sesongen var det ikke bare Chelsea som skulle yppe seg. Støttet av store mengder oljepenger hadde Manchester City plutselig blitt et lag å regne med i toppen av Premier League. En ny hverdag for Manchester United og deres tilhengere. Det var ikke verre enn at både Chelsea og byrival City havnet ni poeng bak, men det skulle ikke gå lang tid før Manchester United fikk trøbbel med “den bråkete naboen”.

2011/12 – Manchester City

Sesongen 2011/12 endte i et klimaks som kunne vært tatt rett fra et Hollywood-manus. Etter en sterk sluttspurt sto det likt mellom City og United før siste serierunde. Manchester City hadde en forholdsvis enkel hjemmekamp mot Queens Park Rangers i vente, mens Manchester United avsluttet borte mot Sunderland. City hadde best målforskjell før kampene, og United var avhengige av at de lyseblå snublet i sesongens siste kamp. Noe det lenge så ut til at de skulle gjøre.

Etter å ha fått tidligere Manchester City-spiller Joey Barton utvist maktet QPR å ta ledelsen 1-2 med en drøy halvtime igjen av kampen. City stanget og stanget, mens Manchester United oppskriftsmessig slo Sunderland. I det 90. spilleminutt var United seriemestere, selv etter at Edin Dzeko satte inn 2-2, og United-supporterne hadde omtrent allerede startet feiringen. Den evige målsniken Sergio Agüero ville det dog annerledes. På overtid av overtiden satte han inn 3-2 til Manchester City, og Etihad Stadium eksploderte i et lyseblått inferno.

For første gang ble Premier League avgjort på målforskjell, og den avgjørende scoringen kom i siste sekund. En mer spektakulær avslutning kan man knapt drømme om, og sesongen ble siden stemt fram som den beste av de 20 første Premier League-sesongene.

Manchester City tok seg helt til topps og kunne løfte Premier Legue-trofeet i 2013/2014-sesongen. (Bilde: TT)

2012/13 – Manchester United

Hvorvidt tapet av ligagullet til byrivalen gjorde Alex Ferguson eitrende forbanna kan man bare spekulere i, men han bestemte seg i alle fall for å ta en sesong til. Og den skulle helst ende med ligagull. Som sagt, så gjort. Før sesongen lokket han til seg Arsenals storscorer Robin van Persie, og nederlenderen gjorde sitt for å hente ligagullet tilbake til Old Trafford. United parkerte byrival City og avsluttet sesongen elleve poeng foran de lyseblå. Robin van Persie ble toppscorer, og Ferguson kunne gi seg på topp, med høvelig god samvittighet.

Hans siste kamp på United-benken ble den elleville 5-5-kampen borte mot West Bromwich Albion. Med den kampen hadde Ferguson ledet 1500 Manchester United-kamper og vunnet Premier League-tittelen hele 13 ganger.

2013/14 – Manchester City

Etter at Ferguson ga seg i Manchester United var det fritt fram for de andre klubbene i Premier League. Det kan virke som om Ferguson holdt United i toppen kun ved hjelp av erfaring og vilje, og i klubbens første sesong uten Ferguson på over to tiår ble det ikke bedre enn en skarve 7.plass. Manchester City takket og bukket og sikret klubbens andre Premier League-gull på tre sesonger, to poeng foran Liverpool, som lenge så ut til å kunne ta gullet.

En liten feilberegning av Steven Gerrard, senere kjent som “The slip”, gjorde at Liverpool til slutt tapte mot Chelsea, tre runder før sesongslutt. Et uavgjort-resultat ville holdt liv i tittelhåpet, men Liverpool var ferdige og Manchester City kunne juble som Premier League-vinnere.

Arsenal hadde ledet brorparten av sesongen, men kollapset og lot hele tre lag passere. Foruten Manchester City og Liverpool snek også byrival Chelsea seg foran.

Samme sesong spilte en annen klubb i blå drakter seg til opprykk fra Championship; Leicester City.

2014/15 – Chelsea

Da Ferguson forlot Premier League gjorde en annen fargeklatt comeback i den engelske toppdivisjonen. I juni 2013 tok José Mourinho fatt på sin andre periode i Chelsea, klar for å lede laget i Premier League-kamper igjen. Det ble en solid 3.plass i første sesong, før The Special One i mai 2015 igjen kunne kalle seg Premier League-vinner.

I tillegg til at ligagullet ble sikret med tre serierunder til gode kunne Chelsea juble for seier i Ligacupen, og Mourinho sitt comeback i Chelsea var tilnærmet komplett.

2015/16 – Leicester City

Så. I 2015/16 skulle fotballgudene skjenke den jevne supporter med en lang rekke hendelser som sendte sjokkbølger gjennom en hel fotballverden. Leicester City vant fotballkamp etter fotballkamp, faktisk så mange at de vant Premier League. En større oddsbombe kan man knapt finne noe sted, og det skal ikke være noe tvil knyttet til Premier League vinner-oddsen på Leicester. Den var høy.

Leicester City startet 2008/09-sesongen i League One, tredje nivå i England. Syv år senere kunne de løfte det gjeveste trofeet i engelsk fotball. I en sesong der samtlige forhåndsfavoritter feilet gang etter gang var det Leicester som sto igjen som vinnere. Aller størst var det kanskje for Andy King, som var med på reisen fra League One. King er den eneste spilleren i Premier League-æraen som har vunnet de tre øverste divisjonene i England med samme klubb.

Med sin fantastiske prestasjon ble Leicester City den sjette klubben til å vinne Premier League. Noe slikt kan det fort gå flere tiår mellom hver gang man opplever, men det vitner om at man ikke alltid skal være like tradisjonell og rasjonell i sine Premier League-tips.

Riyad Mahrez var ekstremt viktig for Premier League-vinner Leicester i 2015/2016-sesongen. Her fra sesongen etter, i en kamp mot Manchester City, som senere skulle bli Mahrez’ klubb. 

2016/17 – Chelsea

Etter den noe oppsiktsvekkende 2015/16-sesongen fikk Manchester City på plass suksesstreneren Pep Guardiola. Spanjolen hadde hentet hjem store trofeer i både Barcelona og Bayern München, og skulle få skikk på Manchester City, primært i Champions League. I London hadde Chelsea ansatt en italiener ved navn Antonio Conte, også han kjent for å hente hjem trofeer.

Til slutt var det Conte som lyktes best i sin første sesong i Premier League, og Tottenham Hotspur var det eneste laget som klarte å holde følge med Chelsea. Spurs tok en solid 2.plass, syv poeng bak Chelsea, men hele åtte poeng foran Manchester City.

2017/18 – Manchester City

Følgere av tippetips Premier League kunne før 2017/18-sesongen merke seg en noe lavere Tottenham-odds enn hva man tidligere hadde vært vant til. Samtidig hadde Pep Guardiola fått en sesong på baken, og med Pep Guardiola ved roret falt nok Premier League vinner-odds på at Manchester City skulle ta gullet i 2017/18.

Slik gikk det også, og det på sensasjonelt vis. Fem runder før slutt ble City utropt til Premier League-vinnere.

Manchester City under Guardiola tok raskt store steg, og i 2017/18 brøt de barrierer på rekke og rad. Status etter endt sesong var at Manchester City hadde satt nye rekorder for blant annet antall poeng i Premier League (100), antall scorede mål (106), antall seire (32) og antall pasninger i én og samme kamp (903). Samtidig distanserte de alle andre klubber i ligaen, og marginen på 19 poeng ned til 2.plass Manchester United er den største noensinne. 

2018/19 – Manchester City

Sesongen 2018/19 skulle utvikle seg til å bli en av de mest spennende i Premier League på en god stund. Manchester City var forhåndsfavoritter, men et Liverpool anført av Virgil van Dijk, Alisson Becker, Sadio Mané og Mohamed Salah satte nesten fyr på en hel drøss med tabelltips Premier League. Liverpool var i beste fall regnet som et av lagene i utfordrergruppa før sesongen ble sparket i gang, og man kunne nok slått til på en fin Liverpool-odds i august. De røde fra Merseyside imponerte imidlertid i kamp etter kamp og holdt liv i titteldrømmen helt til siste kamp. Da siste fløytesignal lød i Premier League hadde Liverpool tapt kun én kamp og sanket 97 poeng i løpet av 38 kamper. Allikevel havnet de på 2.plass.

Manchester City var nemlig det eneste laget som maktet å slå Liverpool, selv om kun millimetere holdt Liverpool fra et uavgjortresultat i den kampen. Ikke nok med at City kunne feire sitt andre strake ligagull i Premier League, de gikk også til topps i både FA-cupen og Ligacupen. Dermed ble City første engelske herrelag til å vinne en hjemlig Treble.

I en av de villere Premier League-sesongene var det altså Manchester City som tok hjem pokalen, til stor glede for de som hadde satt de lyseblå på toppen av sitt tabelltips før sesongen.