Premier Leagues Saudi-problem

Bilde: TT

Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball


Det er kanskje urimelig å forvente at Newcastle-supportere skal måtte gjøre noe annet enn å heie på klubben sin, men det sier seg selv at et regime som Saudi-Arabia ikke har noe på eiersiden av en Premier League-klubb å gjøre.

England er ikke et sted der man normalt sett henger seg altfor mye opp i hvor penger kommer fra. HSBC, Storbritannias største bank, ble i 2012 nødt til å betale amerikanske myndigheter en bot på 1,9 milliarder dollar etter at det kom frem at de blant annet hadde latt seg bruke til hvitvasking av penger for meksikanske narkobaroner. 

Mellom 2007 og 2008 hadde 7 milliarder dollar blitt transportert fra HSBCs bank i Mexico og over grensen til HSBCs avdeling i USA, mer enn noen annen meksikansk bank, uten at noen i HSBC følte noe stort behov for å undersøke hva som foregikk. 



Ingen lik i egne gater

Det amerikanske senatet var bekymret for at narkokarteller smuglet skitne penger over grensen til Mexico og satte de i banken der, for å unngå de langt strengere mekanismene man hadde for å stoppe pengehvitvasking i banker i USA, før pengene så bare ble sendt tilbake over grensen av HSBC. 

I en rapport utarbeidet av senatet het det også at HSBC ofte hadde unngått regler som skulle forhindre at man betjente land som Iran og Nord-Korea. HSBCs avdelinger i Europa og Midtøsten hadde begge gjentatte ganger endret informasjon om transaksjoner for å fjerne referanser til Iran. Saken skapte overskrifter, men noen spesielt stor skandale i England ble det ikke.

Roberto Saviano, forfatteren som gjorde Napolis mafia verdenskjent i den internasjonale bestselgeren Gomorrah, har sagt om den internasjonale narkohandelen at «Mexico er hjertet, og London er hodet». Han var sjokkert over at HSBC-saken ikke ble en større skandale. 

«Britene behandler det som om det ikke var deres problem, fordi de ser ikke lik i sine egne gater. De tror det skjer et annet sted, at de ikke trenger å bekymre seg. Ok, HSBC ble tatt, men det var ingen debatt. Dere må fylle avisene med dette. De intellektuelle har ikke sagt noe. David Cameron har ikke sagt noe. I sitt eget land, hvordan kan han ikke si noe om en nyhet som dette?».

Antonio Maria Costa, tidligere sjef for FNs kontor for narkotika og kriminalitet, har hevdet at penger fra organisert kriminalitet spilte en avgjørende rolle i å redde flere banker fra kollaps under finanskrisen i 2008. «Han fant at bankene ønsket skitne penger velkommen fordi de trengte kontanter, de trengte likviditet i finanskrisen. Summene var for store til å si nei til…. men det kom ingen reaksjon», sa en oppgitt Saviano til The Independent for et par år siden. 

Skjev fordeling

Britenes avslappede forhold til skitne penger har vært bra for landets finansindustri, og det har gjort London til en yndet tumleplass for oligarker og suspekte rikinger fra alle verdenshjørner. Dette har oppsider for ting som hovedstadens eiendomsmarked og servicenæring, men det er ikke en form for velstand som sprer seg. 

Indre London er den regionen med høyest BNP per innbygger i Nord-Europa, men 6 av 10 av de regionene med lavest BNP per innbygger i dette området ligger også i England. De mer velstående strøkene i London og de fattige byene i Nord-England kunne like gjerne ligget på forskjellige planeter, for ikke å snakke om i samme land.

Byer som før var bygget rundt gruvedrift og tungindustri sliter nå enormt med arbeidsløshet og med lavt lønnsnivå på de arbeidsplassene som faktisk finnes. I gjentatte valgkamper har politikere lovet å satse på «the North», men gjentatte ganger har vinnerne ikke levert annet enn stadig flere kutt i velferdsstaten – kutt som rammer disse regionene hardere enn noen andre.


Klart budskap: Newcastle-supportere gir beskjed om hva de synes er klubbens største problem. (Bilde: TT)

Symbolet Mike Ashley

Dette har vært den sosiokulturelle bakgrunnen for Mike Ashleys 13 år som Newcastle-eier. For mange i Newcastle er Ashley et åpenbart symbol på alt som er galt i tilværelsen deres: En milliardær fra Sør-England som har tjent seg rik på å betale sine ansatte minst mulig, og ved å behandle dem så dårlig som han slipper unna med. I 2016 kom en utredning i underhuset av det britiske parlamentet frem til at måten Ashley drev butikkjeden sin på kunne sammenlignes med arbeidshusene der fattigfolk ble satt under tvangsarbeid i Viktoriatiden.

Som eier av Newcastle United har han jevnt over gjort akkurat nok til at klubben har holdt seg i Premier League, slik at han har kunnet bruke klubben som en enorm reklameplakat for sportsbutikkene sine i verdens mest populære fotball-liga, men han har aldri gjort mer enn det. 

På en side finnes det verre eiere i fotballen enn Mike Ashley, klubben eksisterer fortsatt og har stort sett spilt i Premier League de siste 13 årene. Men på den andre siden så har Ashley begått det som bør være en erkesynd for en eier: Han har fratatt supporterne muligheten til å drømme. Alle vet at det finnes et jerntak som Newcastle under Ashley aldri vil komme forbi. Alle supportere vet at denne klubben aldri vil komme noen vei under Ashleys eierskap, at ting aldri vil bli bedre. På samme måte som de føler at ting aldri vil bli bedre i lokalsamfunnene sine i den delen av England.

Med alt dette i bakhodet er det nødvendigvis ikke vanskelig å forstå at mange Newcastle-supportere ønsker den Saudiarabiske stat velkommen til Nordøst-England med åpne armer. Vi har allerede sett en folkekjær klubb fra nordsiden av England oppleve en moderne gullalder finansiert av penger fra en fjern oljestat. Hvorfor skulle det nå ikke være Newcastles tur? I et land der man aldri sier nei til penger av noe slag, hvorfor skal det falle på en av de fattigere regionene i landet å sette ned foten? 

Hvor går grensen?

Av og til vokser noe så fort at det kan være vanskelig å henge med i timen. På ganske få år, sånn i det store sammenhengen, har Premier League gått fra å være Englands toppdivisjon i fotball til å bli noe helt annet, noe som i dag er mer et slags globalt sport- og markedsføringsfenomen. Jeg har lurt litt i det siste på om denne Newcastle-situasjonen bare er et moderne fenomen, på hvordan det hadde blitt mottatt dersom Idi Amin forsøkte å kjøpe Luton Town midt på 70-tallet. Svaret på det er jo selvsagt at på 70-tallet ville det ikke gitt mening for en suspekt fremmed statsmakt å kjøpe seg en fotballklubb i en litt ruskete del av England.

En fotballklubb er i teorien en sosial og kulturell institusjon i et lokalsamfunn, men i 2020 har noen av de blitt globale merkevarer, og det medfører en del ting som vi kanskje ikke har tenkt helt gjennom. En ting man tilsynelatende aldri har tenkt på er: Hvor går grensen? Finnes det noen grense for hvem som skal kunne få sole seg i glansen av Premier Leagues popularitet? Finnes det en grense for hva slags folk engelsk fotball bør la seg assosiere med? 



«Fit and proper»

Dersom man skal ta over en Premier League-klubb må man bestå en såkalt «fit-and-proper-person test», men denne testen går mer på om man har vært eier for en fotballklubb som har gått konkurs før og om man er dømt for et lovbrudd som har med uærlighet å gjøre. Men dette er en test som er totalt utilstrekkelig i en globalisert verden.

Hva om et par entusiastiske entreprenører fra Mexico med litt diffus bakgrunn, som kanskje allerede har en god relasjon til en engelsk bank og som aldri faktisk er dømt for noe, ønsker å kjøpe Blackpool? Selv en under gjennomsnittlig intelligent golden retriever ville gjennomskuet hvor pengene kom fra, men det finnes egentlig ingen mekanismer som ville forhindret et slik oppkjøp. 

Kim Jong-uns Blackburn Rovers

Vi kan forhåpentligvis alle være enige om at narkokarteller ikke bør får bli eiere i Blackpool, selv om de kanskje til og med hadde lovet å investere penger i et fattig lokalmiljø. Situasjonen er kanskje litt annerledes for statlige aktører. 

Dersom en kriminell organisasjon torturerer ut en tilståelse og bruker den som grunnlag for å henrette vedkommende, så kaller vi det et drap. Når en stat gjør det samme så finnes det nok av dem som kaller det «kulturforskjeller» og lignende. En statlig aktør vil nødvendigvis ikke være dømt for noe, så hva gjør de engelske fotballmyndighetene dersom Bashar al-Assad vil kjøpe Sunderland? Assad har kanskje gasset sine egne innbyggere, men meg bekjent har han aldri drevet en fotballklubb til konkurs eller blitt dømt for bedrageri. Og penger kan han sikkert få has på. Hva om Kim Jong-un hadde et spennende konsept for å gi både Blackburn Rovers og hele nærmiljøet i Lancashire et skikkelig løft?

Og før jeg anklages for å være useriøs her, vil jeg påpeke at vi nå faktisk er på et punkt der man ser det argumenteres for at ja, Saudi-Arabia har et system der arbeidsmigranter behandles som moderne slaver, ja Saudi-Arabia henretter folk ved offentlig halshugging, og ja, de som våger å si noe kritisk til lederskapet i Saudi-Arabia blir usatt for fangenskap, tortur og drap. Men, de har snakket om å investere penger i lokalsamfunnet på Tyneside, så da kan det vel ikke være helt ille? 

Hvordan havnet vi egentlig her?


Hyggelig golfkompis. Thaksin Shikawatra kjøpte Manchester City i 2007 og solgte klubben videre til arabiske investorer året etter. (Bilde: TT)

«Er han en fin fyr å spille golf med?»

Men igjen, Premier League har ingen mekanismer for å håndtere slike problemstillinger. Engelsk fotballs generelle holdning til penger ble best oppsummert av tidligere Manchester City-leder Garry Cook, da han ble konfrontert med at Human Rights Watch hadde kalt klubbens daværende eier Thaksin Shinawatra for en «human rights abuser of the worst kind»: 

«Han er involvert i en politisk prosess som jeg har valgt å holde meg unna. Er han en hyggelig fyr? Ja. Er han en fin fyr å spille golf med? Ja. Har han masse penger til å drive en fotballklubb? Ja. Jeg er egentlig bare interessert i de tre tingene. Om Thaksin er skyldig i et eller annet i Thailand, det kan jeg ikke bekymre meg for».

På et eller annet tidspunkt burde Premier League og engelsk fotball generelt ha satt seg ned og blitt enige om retningslinjer for hva slags investorer og sponsorer man faktisk vil være assosiert med. Hvor den grensen skal gå er ikke et enkelt spørsmål, og jeg misunner ikke de som eventuelt skulle formulert et slik rammeverk. Er det greit at Sheffield Wednesday sponses av Aserbajdsjan, slik de ble for noen år siden? Mystiske oligarker med diffus bakgrunn, skal de ha lov å eie ting?

Det burde ikke være spesielt vanskelig å bli enige om at totalitære regimer ikke skal ha lov til å eie en fotballklubb, eller stater sånn generelt. Men da vil det, for å ta et helt tilfeldig valgt eksempel, ikke være spesielt vanskelig for et oljeemirat å likevel eie en klubb gjennom et dertil egnet medlem av kongefamilien. Hva med kinesiske eiere, som kanskje ikke er direkte tilknyttet til staten, men som likevel har tette bånd til et lederskap som også har et mildt sagt avslappet forhold til menneskerettigheter? Ingen påstår at dette er enkelt, hverken det å komme frem til hensiktsmessige regler eller å håndheve dem effektivt. 

«There is only one Saddam»

Men uansett hvor komplisert den generelle problemstillingen er, så bør det være relativt ukontroversielt å si at en stat der regimekritikere risikerer å bli partert og der man fortsatt driver med offentlige halshugginger, aldri under noen omstendigheter bør få eie en Premier League-klubb. 

Et eller annet sted er man nødt til å sette en grense, og uansett hvor man setter grensen så vil Saudi-Arabia være på feil side av den grensen. 

Det er en tragedie at en fotballklubb som bør være et lyspunkt for et lokalsamfunn som har hatt noen tøffe tiår har blitt redusert til den retningsløse og fundamentalt sjelløse konstruksjonen Newcastle er under Mike Ashleys eierskap. Men det betyr likevel ikke at blodpenger fra mordere og krigsforbrytere bør ønskes velkommen med åpne armer.

Det er samtidig kanskje urimelig å forvente at Newcastle-supportere skal måtte gjøre noe annet enn å heie på klubben sin. Denne situasjonen er den logiske endestasjonen i England og Premier Leagues totalt ansvarsløse form for vill vest-kapitalisme, der absolutt alt er greit så lenge du har penger. 

Dette burde aldri vært en problemstilling, for det burde si seg selv at et regime som Saudi-Arabia ikke har noe som helst på eiersiden av en engelsk fotballklubb å gjøre. Men som Harry Redknapp en gang sa: «Fotballsupportere bryr seg ikke, spillere bryr ikke. Saddam Hussein kunne eid fotballklubben din, men om han spytter inn millioner så er alle fornøyde. De ville sunget «There’s only one Saddam»». 

Alt vi har sett så langt av Newcastle-situasjonen tyder på at filosofen fra Øst-London har rett i det.