Solskjær kan ikke løse Uniteds problemer på egenhånd

Bilde: TT
Av Lars Sivertsen, Betssons ekspert på engelsk fotball

Etter at Sir Alex Ferguson ga seg har Manchester United vinglet fra manager til manager uten noen større plan eller visjon. Klubben har dypere problemer, som Solskjær ikke kan fikse på egenhånd.

Så hva har vi lært? Vel, vi har lært at laget som leder La Liga med 9 poeng er bedre enn et lag som ligger 21 poeng bak serielederen i England. Vi har lært at dersom motstanderen din starter med kanskje tidenes beste fotballspiller på høyrekanten og venstrebacken din er en 33 år gammel omskolert høyreving, da blir det som regel en tung kveld. Dette har vi lært, men kanskje er dette også ting vi var klar over allerede.

Etter festen kommer bakrusen

Barcelona er et bedre fotballag enn Manchester United på en hel masse forskjellige måter, så at United ble slått ut av Champions League denne uken bør ikke ha kommet som et sjokk på noen. Likevel er det vanskelig å ignorere Manchester Uniteds resultater de siste ukene. Laget står nå med 5 tap på sine 7 siste kamper, og i de to kampene de vant – hjemme mot Watford og West Ham – var det ingen som helst tvil om at de var det nest beste laget på banen. Etter seiersrekken og en flere måneder lang utblåsning av nostalgi og varme følelser, har Manchester Uniteds virkelighet tvunget seg inn i bildet igjen. Etter festen kommer alltid soloppgang, bakrus og en uunngåelig ryddesjau.

Ufrivillig PR-geni

Dersom han var annen person, ville det vært fristende å spekulere i at Ole Gunnar Solskjærs oppførsel og utsagn i offentligheten siden han tok over har vært en del av en nøye planlagt sjarmoffensiv. Det har vært en studie i å trykke på riktige knapper, i å trigge riktige minner. De uendelige referansene til Sir Alex Ferguson og Manchester Uniteds tidligere storhetstid. Den urokkelige troen på at denne klubben er spesiell, på en eller annen mer spesiell enn andre storklubber (som formodentlig også er helt spesielle i egne øyne). Dersom en komité av fotballens fremste PR-guruer skulle planlegge en kommunikasjonsstrategi for en manager som vil vinne Manchester United-hjerter mistenker jeg den ville endt opp med å se ganske nøyaktig ut som Solskjærs tilnærming til jobben så langt.

Jeg føler meg likevel ganske trygg på at Solskjær ikke er noen slu og utspekulert demagog. Det bør herske liten tvil om at han tilhørighet til United-kirken og hans tro på Sir Alex Fergusons gospel er ektefølt. Han tilbragte tross alt størsteparten av karrieren der. Han var en del av en av fotballhistories virkelige storlag, og han både opplevde og utrettet utrolige ting. At store deler av hans fotballfaglige rammeverk ble formet i Manchester, vel, det skulle bare mangle. Selvfølgelig ser han på Manchester United som en særegen klubb. Han tilbragte halve sitt vokste liv der, i en periode der klubben oppnådde særegne ting. Selvfølgelig besitter han en voldsom ærbødighet for Sir Alex Ferguson! Når man spiller et tiår under en av tidenes største managerskikkelser, så skulle det bare mangle. 

To legender på ett brett. Sir Alex Ferguson og Ole Gunnar Solskjær har begge satt spor etter seg i Manchester United.

Post hoc ergo propter hoc

Når vi snakker og tenker om fotball er det én synd vi begår ofte, kanskje oftere enn alle andre. Vi ser på resultatet først og tar det som utgangspunkt for vurderinger av metodikken bak. Når Solskjær ankommer United, kaster en balje med bensin på det ulmende nostalgi-bålet og United plutselig vinner kamp etter kamp – da er det fristende å konkludere med at seirene kommer fordi klubben nå har en sjef som «forstår» United. At hans generelle kvalifikasjoner for jobben er mer diffuse har lite å si. Han er tross alt en United-mann.

På samme måte som dette var en fristende konklusjon da han vant, så er det nå like fristende å si at han har blitt avslørt, at romantikerne lot seg blende av en forførerisk narrativ der alt United trengte var en hovedtrener med hjerte i klubben. Vi kan snakke om terminlisten, som jo var av den vennlige sorten de første månedene. Vi kan snakke om «expected goals», som viste at United vant kamper de i teorien ikke burde vunnet. Og Solskjærs nær fanatiske hengivenhet til Sir Alex Ferguson og Uniteds glansdager er kanskje ikke like sjarmerende når laget ikke vinner. Da undrer folk fort mer på hvorfor han ikke er sin egen mann.

En historie om Solskjær som har blitt publisert i ymse medier i de siste dagene går på at han ikke vil parkere på managerens parkeringsplass ved klubbens treningsanlegg, fordi han føler det er Sir Alex Fergusons plass. Saken ble først publisert med et anonymt sitat i en tabloidavis med tvilsom troverdighet, så jeg er tilbøyelig til å stille spørsmålstegn ved sannhetsgehalten i det hele. Det er likevel en historie som får en til å klø seg litt i skjegg eller hode. Det finnes tross alt forskjell på sunn ærbødighet og selvutslettende underdanighet. Som noen skrev på sosiale medier: «They appear to have put Smithers in charge of the plant». 

Kortsiktige løsninger på kortsiktige problemer

Personlig mener jeg likevel det kan være nyttig å ha en klar forestilling om hva man realistisk sett kan forvente fra Ole Gunnar Solskjærs ledelse i hans første halve sesong som Manchester United-sjef. Han kan komme inn og spre positivitet, løfte stemningen i en klubb som var preget av negativitet under hans forgjenger. Han kan gi et fremtungt lang større frihet til å angripe, noe som burde passe lagets beste spillere. Han kan gi tillit til de yngre spillerne i laget, spillere som bør være en del av Uniteds fremtid. Han kan forsøke å bygge opp spillerne, forsøke å gi en tidligere nedbrutt spillergruppe tro på seg selv igjen.

Det er imidlertid mer urealistisk å tro at han kan fikse alt. Han kan ikke umiddelbart fikse resultatene av flere år med vanstyre, flere år der Uniteds ledelse har hentet spillere tilsynelatende etter innfallsmetoden, flere år der United har operert uten noen overordnet sportslig plan. Ingen coaching i verden kan forvandle Phil Jones og Chris Smalling til et stopperpar i toppklasse på et par måneder, og ingenting Solskjær kan gjøre på treningsfeltet kan gjøre Ashley Young til en sideback som har noe særlig å gjøre i en kvartfinale i Champions League.

Strukturelle problemer

Man ser for seg at det er ganske lite Louis van Gaal og Jose Mourinho er enige om. De er menn som ser fotballen på to svært forskjellige måter, og som feilet på Old Trafford på to svært forskjellige måter. De har imidlertid sagt ting om United i etterkant av sin fratredelse som hører nokså like ut.

Van Gaal uttalte nylig til BBC at man han mener United trenger mer fotballkompetanse i ledelsen. «For øyeblikket har du en struktur med en speideravdeling, og over det en person som er Woodwards høyre hånd. Strukturen er ikke så ille, men høyrehånden er nødt til å være en sportsdirektør med et fotball-utsyn, ikke en person med en bankmanns rolle. Beklageligvis så snakker vi om en kommersiell klubb, ikke en fotballklubb. Jeg snakket med Ferguson om dette og i hans siste år så hadde han også problemer med det».

Jose Mourinho sa mye det samme da han besøkte beIN Sports i Doha tidligere i år: «Treneren nå om dagen trenger en struktur, han trenger en klubb som er organisert på en viss måte. Klubben må ha en eier og en president, en daglig leder eller direktør, en sportsdirektør og så manageren. Dette er strukturen som kan håndtere alle problemene moderniteten gir oss». 

All makt på ymse kontorer

Engelsk fotballhistorie er full av en helt spesiell form for heltedyrkelse av de store manager-figurene. De alle fleste klubbene har en eller flere landsfedre, allmektige lederskikkelser som både ledet laget til suksess og bygget klubbens identitet. Alle fans drømmer om at klubben de elsker skal finne sin Bill Shankly, sin Bill Nicholson, sin Matt Busby, eller sin Alex Ferguson. Men tidene endrer seg, og det er ikke lenger gangbart å belage seg på at en mann på egenhånd kan lede en klubb ut av ørkenen. De moderne toppklubbene er milliardbedrifter, og å styre de har over tid blitt en så kompleks oppgave at all makt ikke lenger kan samles på ett og samme kontor.

Det er mye som har gått galt med Manchester United i tiden etter Sir Alex Ferguson ga seg, og av mange forskjellige årsaker. Kanskje den største feilen, et problem som United-ledelsen aldri har løst, er at de ikke erstattet unikumet Ferguson med en mer robust generell sportslig ledelse. Klubben har ikke hatt noen visjon, ingen plan, de har vinglet frem og tilbake mellom managere som har forsvinnende lite til felles, og de har endt opp med en merkelig sammensatt spillerstall som ikke egentlig passer noen spesifikk spillestil. Dette er ikke noe Ole Gunnar Solskjær kan reparere på egenhånd.

Sir Alex Ferguson var til stedet på kampen mot Barcelona. (Bilde: TT)

Viktig vekker

At Manchester United nå mot slutten av sesongen har fått en formsvikt, at den elleville seiersrekken har blitt etterfulgt av en realismens kalddusj, kan derfor vise seg å være en velsignelse. Dersom det var fare for at de gode resultatene under Solskjær dekket til klubbens dypere, strukturelle problemer, så bør lagets prestasjoner den siste måneden ha vært en viktig vekker.

Manchester City og Liverpool styrer begge mot historisk høye poengsummer i Premier League, og uavhengig av hvem av de som trekker det lengste strået bør de begge være eksempler til etterfølgelse for United. City visste i lang tid av Pep Guardiola og hans fotball var retningen de ønsket å gå i, så de ansatte to av hans gamle kolleger som henholdsvis daglig leder og sportsdirektør. Liverpool har gitt Jürgen Klopp tid til å innføre sin fotballfilosofi, og deres tidligere utskjelte sportsdirektør Michael Edwards har vist seg å ha et godt øye for hva slags spillere Klopp trenger. For Manchester United handler det ikke bare om hvem som sitter i sjefsstolen, men det handler om at klubben må ha en sportslig ledelse med kompetanse og en felles forståelse for hvordan et Manchester United-lag skal se ut – og hva slags type spillere man derfor trenger.

At Solskjær lykkes i å komme inn som et friskt pust og løfte klubben på kort sikt betyr ikke nødvendigvis at han er den mest kvalifiserte manageren til å ta fatt på gjenoppbyggingsarbeidet. Men med sin tidlige suksess og sin fenomenale popularitet gjorde han seg umulig å overse. En av Solskjærs styrker er at han er selvsikker nok til å jobbe godt med andre. Han har ingen problemer med å delegere arbeid på treningsfeltet og liker å ha sterke, fotballsmarte personligheter rundt seg i en klubb. I så måte burde han, i motsetning til mange andre managere, ikke ha noe problem med å jobbe sammen med en ny rekrutteringsansvarlig som eventuelt ansettes i klubben. Solskjær alene kan ikke være løsningen på alle Uniteds problemer, men han har gjort seg fortjent til å få prøve å være en del av den større løsningen.